Er det forenlig?

[Gjest Pshh]

Jeg vurderer å søke jobb eller utdannelse innen psykiatrien, men er usikker om dette er "forenlig" da jeg selv har gått i terapi, i en periode brukt antidepressiva (sluttet med medisiner) og i 11 års alder vært innlagt på barne psykiatrisk avd på sykeshus. Jeg fungerer ganske bra idag og har i alle år vært i arbeid. Jeg lurer på om det blir et slags paradoks eller om jeg kan se på dette som en god erfaring og "ta med seg"?

Jeg mener å ha hørt om tidligere narkomane som har sluttet med stoff og som nå holder foredrag eller selv jobber på avrusnings kollektiver. Jeg vil jo selfølgelig ikke bringe inn mine egne problemer i jobb sammenheng. Noen mennesker har sagt at jeg burde tatt en utdanning innen psykiatri da jeg er en person som er glad i å vise omsorg og gi råd. Jeg er bare så usikker om dette er "forenlig"? Har også hørt om leger og psykologer som selv går i terapi... men det betyr kanskje ikke at de samme menneskene ikke kan gjøre en god jobb overfor andre?

[soleil]

Det blir en vurderingssak om du kan/bør jobbe med andre mennesker i en vanskelig livssituasjon. Den ene vurderingen går på hva som er heldig for deg og dine nærmeste og den andre går på hvordan din bakgrunn påvirker dine pasienter/klienter. Det kan gå begge veier.

[Bugge1365380662]

Det er selvfølgelig umulig å svare på om nettopp du burde arbeide innenfor psykiatrien,siden jeg ikke kjenner deg . Men ingen av de tingene som du nevnte trenger å være et hinder for det. Såvidt jeg vet går alle psykologer og psykiatere i langvarig terapi. Uten det ville de ikke etter mitt syn vært kvalifisert til å drive terapi. Og mange av dem vet godt hva både angst og depresjon m.mer og har prøvd ut flere av medisinene vi går på.

Kanskje du kunne tatt opp nettopp dette spørsmålet med noen du har gått i terapi med?

De kjenner deg og kan kanskje gi deg noen fornuftige innspill.

[PieLill]

Jeg forstår det slik at det i hovedsak dreier seg om problemer du er ferdig med? En innleggelse i 11-årsalderen er vel neppe avgjørende for din funksjon nå.

Det er en styrke i å ha egne erfaringer. La et menneske leve med sine teorier og de vil forandre dem. ;-)

Svakheten er at man blir mer utsatt for å lese sine egne problemer og erfaringer inn i sine pasienter. Men hvis man gjør seg bevisst på egne reaksjoner kan man med stort hell unngå dette.

På generelt grunnlag har jeg ingen innsigelser mot at personer som selv har hatt psykiske problemer jobber i psykiatrien. Snarere tvert imot.

Det jeg kanskje heller ville spurt enhver som vurderer et slik yrke er om du greier å distansere deg. I et slikt arbeid blir du stadig eksponert for problemer og tragedier. Hvor stor er sjansene for at du tar dem med hjem hver kveld? Hvor godt vil du takle krasse utskjellinger og tøffe konflikter? Hvordan reagerer du når det går nedenom med et menneske uansett hva du gjør for det? Hvor lett er du å manipulere?

Denne type arbeid har så absolutt sine solskinnsdager, men du må være i stand til å takle skyggesidene om du skal overleve. Hvis du kjenner at du har de nesebeina som skal til, er det vel bare å dure i vei?

mvh

[christof]

Det blir en vurderingssak om du kan/bør jobbe med andre mennesker i en vanskelig livssituasjon. Den ene vurderingen går på hva som er heldig for deg og dine nærmeste og den andre går på hvordan din bakgrunn påvirker dine pasienter/klienter. Det kan gå begge veier.

Har lurt på samme ting selv.

Jeg har hatt veldig lyst til å studere psykologi. Jeg har selv slitt med depresjoner angst osv i mange år men har klart å bli kvitt det nå.

Det jeg ønsker mest i livet er å kunne jobbe med mennesker og da med mennesker som ikke har det så lett. Det er en jobb som gir mening, og etter å ha vært innlagt på psykiatrisk så har jeg sett hvor dårlig det er der, hvertfall på det stedet jeg var. I løpet av tiden min der så hadde jeg ikke en eneste kognitiv samtale med en psykolog eller noen av de som jobbet der. Jeg fikk kjeft fordi jeg tok av meg trøya en dag og solte meg da det var fint vær, men man har jo dager da man er fin og ønsker å gjøre noe annet en bare å sitt å gråte eller deppe på rommet sitt.

Så jeg ønsker å komme meg inn i psykiatrien og hjelpe til. Det er alt for mange som behandler psykisk syke som om de var noe mindre verdige mennesker og det har ikke jeg noe til overs for.

Å legge en som ønsker å være for seg selv i reimer og dope han ned og straffe ham etter på for å ha satt seg til motverge. Det er noe jeg ser på som en skam i norsk helsevesen. Jeg var på lukket avdeling og kom da på en egen avdelig hvor det bare var meg og to pleiere, de største de hadde...hehe

Da ble det hvertfall som et fengsel, og jeg hatet spessielt en svenske som jobbet der for måten han behandlet meg på. Hadde du kommet deg litt opp en dag så kunne du være sikker på at han fikk deg langt ned igjen med sure komentarer.

Så det er bra at slike som oss som har hatt problemer selv kommer inn i psykiatrien. Vi vet hvor jævlig det går an å ha det i perioder. Og det å kunne hjelpe til i en slik situasjon er bra.

Jeg har venner som sliter med rusproblemer, angst og depresjoner. Et par av dem har tatt livet sitt og noen av dem har jeg sittet og klart å prate fra det. Og jeg har også klart å få noen av dem til å slutte å ruse seg. Det hender at de sprekker men det er ikke så alvorlig å ruse seg et par ganger i løpet av en mnd en å ruse seg 3 uker i strekk for å så sove 1 uke i strekk. Så klarer jeg å distangsere meg fra dem også. Hvis de har lyst til å ta livet sitt eller fortsette med heroin så værse god, det skader ikke meg, kun dem selv, selv om det ville vært leit, så er det deres valg.

Håper du får deg en jobb hvor du kan jobbe med det du trives best med!

Klem!

Mvh