Psykiatrien og diagnoser

[christof]

Jeg synes det er for mange som er interesert i å få en diagnose om hva det er som feiler dem. Hvorfor?

Det eneste man oppnår med en diagnose er å føle seg enda dårligere. Akuratt som om man får en bekreftelse på at man er gal.

Og psykologer som jeg har vært i kontakt med er så opptatt av å finne årsaken til mine depresjoner og selvmordstanker.

Er det noen vits i å finne årsaken til problemet. Hva med å gjøre det enklest mulig.

Har man angst så er det fordi man er usiker på noe, og da prøver man å bygge opp selvtilitten på dette omeråde en å leite tilbake til barndommen og finne ut hva som er grunnen til angsten.

Jeg har selv lært meg masse ved å lese en hel del bøker om psykologi og har funnet ut at det er veldig få bøker som er positive og som man kan lese og smile eller le av.

Det er alt for mye alvor.

Hvis jeg får en negativ tanke så sier jeg bare til meg selv at det er "bare en tanke", jeg bestemer selv hva jeg skal gjøre og hva jeg skal tenke. Tankene er bare nettopp "tanker" ikke noe annet. Jeg velger å tenke på noe positivt isteden når de negative tankene kommer.

Det er ikke lett men det krever en del viljestyrke for å klare det. Det blir det samme som å løpe 10 km når man er utrent. Kroppen klarer det fint men det er som regel i hodet det stopper. Man må tåle å ta opp fighten med seg selv og ikke la de negative tankene vinne.

Mvh

Christof

[Gjest Jeg er en av dem]

For noen hjelper det å få diagnose. Da vet man at man ikke bare er rar og dum, men at det faktisk er en diagnose på akkurat det.

[Gjest Saigon]

Jeg ville vite diagnosene som er satt på meg fordi da ser jeg at dette kan endres på og slik ting er nå slik trenger det ikke å være for evig og alttid.

[christof]

Jeg ville vite diagnosene som er satt på meg fordi da ser jeg at dette kan endres på og slik ting er nå slik trenger det ikke å være for evig og alttid.

Det å rippe opp i ting som har skjedd eller det å få diagnoser vil bare si at du godtar at du har de eller den lidelsen og "that's it".

Jeg godtar ikke alt de påstår at jeg er. De som jobber på psykiatrien er jo de som er mest gale :-)

Den dagen jeg godtar at jeg er suisidal så tar jeg livet mitt, så jeg får ikke lov av meg selv til å godta det. Jeg sporer tankene mine inn på noe positivt når de negative tankene kommer. Hvis det ikke går så vet jeg at det er kunn tanker ikke noe mer. Handlinger er værre.

Man kan velge bort det å være trist eller deprimert. Jeg har gjort det, og jeg har vært svært langt nede. Selvmordstanker og forsøk, og selvskading. Depresjoner og angst...mindreverdighets komplekser, you name it, jeg har hatt det.

Men det går an å bli kvitt det, men du må ha troen på at det går. Og hvis man starter og trene litt ved siden av så hjelper fyskisk form også på psyken.

Mvh

[christof]

For noen hjelper det å få diagnose. Da vet man at man ikke bare er rar og dum, men at det faktisk er en diagnose på akkurat det.

Jeg følte meg rar og dum og ikke som alle andre da jeg fikk diagnosen. Men det er jo meg, vi er jo alle forskjellige....

Mvh

[arnehepp]

Jeg følte meg rar og dum og ikke som alle andre da jeg fikk diagnosen. Men det er jo meg, vi er jo alle forskjellige....

Mvh

jeg bruker diagnoser for å kjenne meg igjen, ikke for å stemple meg. prøv å se det positive, det finnes masse sider på nettet som omhandler selvhjelp, og da er det lurt å vite hva det som skjer i ens hode ligner på. og også hva man kan forvente, hva som er vanlig når man er som man er. så man vet at ikke bare en selv gjør disse rare tingene...

Men hvis diagnoser brukes på feil måte er det hel tullete og stigmatiserende og verre.