Om å sitte i glasshus...

[Gjest vitne]

og kaste stein.

Jeg og mine barn er Jehovas Vitner, men ikke broren min og faren min. Som alle vet, er det mange som har meninger om Jehovas Vitner og ikke holder disse meningene for seg selv, akkurat. Jeg er vant til mange diskusjoner og kommentarer og kritikk overalt hvor jeg ferdes. Men kan jeg ikke i hvert fall slippe det i familien?

Pappa bor egentlig i en annen del av landet, men etter at han ble enkemann for noen år siden, fant han tilbake til en gammel flamme som bor like i nærheten av både broren min og meg med familier. Han har mer eller mindre bodd hos henne i flere år, nå. Men verken broren min eller jeg&barnebarna har sett eller hørt noe til ham av den grunn. Dette er selvsagt veldig trist for broren min, ungene mine og meg - men alle forsøk på å få ham til å holde kontakt, har strandet.

Samboeren hans er den som har fått ham til å ta den lille kontakten det har vært snakk om (annenhver jul etc.) Til tross for at min familie ikke feirer jul, har jeg invitert ham og tilbudt ham julefeiring hvert år, men han vil ikke komme hvis han ikke får svineribba han er vant til - da vil han heller sitte alene hjemme, sier han. Så da har jeg latt ham gjøre det.

Nå er min far blitt dødssyk av kreft og har flyttet permanent inn til sin samboer. Hjemmesykepleie m.m. er stablet på beina for at dette skal gå, men jeg innom flere ganger i uka for å la samboeren gå ut litt, eller for å få tak i lege og ordne innleggelser og andre akutte ting. Jeg er enslig mor med flere barn og fulltidsjobb. Jeg har ikke mulighet for å få barnevakt på kort varsel. Men ungene har vært veldig greie og klart seg mye alene i denne perioden siden jul, hver gang jeg har måttet slippe alt jeg har i hendene for å trå til. Han har for eksempel falt endel, og ikke kommet seg opp igjen. Også arbeidsgiveren min har strukket seg ekstra langt for at jeg skal steppe inn på kort varsel for å ordne opp når ting skjer.

Nå til problemet: Denne samboeren er en "fin" dame med høy utdannelse som drikker. Meget. Hun er synlig beruset, men tror kanskje selv ingen andre har sett det. Dette er ikke av ny dato. Kanskje tror hun at hun skjuler alkoholinntaket ved å gå på byens dyreste restauranter og kjøpe de dyreste rettene, som ender halvspiste mens hun drikker vinen som hun naturligvis må ha til. Fint skal det være. På ett slikt besøk bruker hun - dvs min far, som oftest betaler - nesten like mye som vi har i husholdningsbudsjett hele måneden! Men jeg holder tann for tunge fordi hun tross alt fyller min fars liv med glede, og i tillegg tar seg av ham det meste av døgnet.

I det hele tatt har jeg holdt tann for tunge ganske lenge fordi jeg ikke ønsker dømme, og fordi hun tross alt er den som har gjort min far lykkelig. I tillegg har hun fått ham til å i hvert fall ta kontakt ed barnebarna etpar ganger i året!

Men i går rant det over for meg. Jeg var som vanlig kalt ut for å være hos pappa mens hun skulle ut og "handle litt". Hun har drukket tett siden før helga, og kom selvsagt meget påseilet hjem igjen etter mange timer. Og det var da det skjedde:

Hun satte seg ned i sofaen og ville diskutere religion! Belære meg om riktig teologi og starter selvfølgelig med å rakke ned på Jehovas Vitner og det de står for og - ja, dere kan jo tenke dere alt man pleier å få høre om Jehovas Vitner i alle sammenhenger! Da mistet jeg besinnelsen og tok til motmæle så det hørtes i veggene! Jeg følte virkelig at hun nå gikk for langt, her satt jeg mens mine egne unger var alene hjemme og "passet på" pappa mens hun gikk ut og drakk! Og dette er takken?

Jeg gikk derfra og vet ikke om jeg orker gå tilbake igjen. Jeg har nå i mange år vist gode miner til slett spill både overfor pappa, som ikke holder kontakten med barn og barnebarn og henne, som drikker opp alle pengene hans og i tillegg får min morsarv i gaver fra ham. Alt dette av hensyn til min far - la ham være lykkelig! Men nå...

Hva ville dere ha gjort? Jeg antar det er alt irritasjonen jeg har holdt inni meg i mange år som kom fram i går kveld. Men jeg vet ikke om jeg orker ha mer kontakt med verken henne eller ham etter dette. Han har alltid valgt side med sine kvinner over oss barna, så...

Hva ville der andre ha gjort?

Takknemlig for gode innspill!

[Gjest vitne]

Jeg mener vel kanskje at siden jeg har vært så "real" å ikke ta opp hennes drikking og de konsekvensene det har for oss alle, til diskusjon, burde hun ha vært like real og ikke tatt opp min religiøse overbevisning til diskusjon?

Det oppleves veldig sårende å få slikt som hun sa slengt i fjeset fra nettopp den som jeg selv strekker med så langt for å samarbeide med.

Hva ville dere ha gjort i mitt sted?

[Gjest alle sitter vi i glasshus..]

Det er en påkjenning når man tar del i omsorgen for en som står oss nær som er dødssyk. Jeg synes ikke du skal tenke at du gjør denne kvinnen en tjeneste ved å komme og avlaste henne. Dette gjør du for din fars skyld, ikke for hennes. At hun drikker, er heller ikke ditt problem - og der har du jo også klokelig holdt munn.

At hun kritiserer din religion, er selvsagt trist. Ei heller er det greit å diskutere/forsøke å la være å diskutere med et beruset menneske. Det beste hadde naturligvis vært om du kunne hatt høflig sagt at du ikke ønsket å diskutere med henne, og så gått derifra FØR det ble krangel.

Antakelig (forhåpentlig) føler hun seg dum nå, - kanskje ber hun om unnskyldning?

Jeg synes du skal fokusere på din far nå - han er, som jeg forstår, døende, - og du ønsker sikkert å bidra til at hans siste tid blir så behagelig som mulig. Du får heller se gjennom fingrene med at samboeren hans drikker - så lenge hun gjør din far lykkelig.

Handle slik at du den dagen din far dør, ikke sitter og angrer på ting du sa/ikke sa og gjorde/ikke gjorde.

Og sist, men ikke minst - IKKE SLIT DEG UT! Det gagner ingen! Når du er sliten, har du lite å gi andre mennesker.

Ønsker deg alt godt. Det er flott at du stiller opp for faren din på denne måten - han setter nok umåtelig pris på det!

[fuji1365380447]

Jeg mener vel kanskje at siden jeg har vært så "real" å ikke ta opp hennes drikking og de konsekvensene det har for oss alle, til diskusjon, burde hun ha vært like real og ikke tatt opp min religiøse overbevisning til diskusjon?

Det oppleves veldig sårende å få slikt som hun sa slengt i fjeset fra nettopp den som jeg selv strekker med så langt for å samarbeide med.

Hva ville dere ha gjort i mitt sted?

Hei,

Først vil jeg si at jeg forstår at det er vanskelig å gjøre gode miner til slett spill i denne situasjonen.

Likevel vil jeg peke på noe for deg: Du har satt opp en slags rettferdig fordeling mellom deg og denne kvinnen - dvs at du forventer at så lenge du ikke kritiserer hennes drikking, så skal hun ikke kritisere din religion.

Denne balansen er hun ikke klar over, og spesielt når hun er full kan du nok ikke forvente sensitivitet fra hennes side.

Jeg syntes du skal prøve og snakke med henne en gang når hun er (tålig) edru, og si at du syntes at det er ubehagelig å bli konfrontert med din tro, og at du ber henne om å ikke kommentere den fordi det sårer deg.

Ikke sett dette i forbindelse med hennes drikking, for den koblingen vil hun likevel ikke forstå.

Hvis du likevel ønsker å ta opp hennes alkohlforbruk, bør du gjøre det ved en annen annledning. Men slik jeg ser det, er det lite håp for at du kan hjelpe henne med dette med mindre hun tar kontakt for hjelp selv.

Hold fokus på din døende far, og forsøk å tenke at hun ikke nødvendigvis mener å såre deg, men at hun er engasjert i ditt liv og derfor ønsker å diskutere din religion når hun er full og ikke er sitt vanlige taktfulle jeg..

[Gjest vitne]

Det er en påkjenning når man tar del i omsorgen for en som står oss nær som er dødssyk. Jeg synes ikke du skal tenke at du gjør denne kvinnen en tjeneste ved å komme og avlaste henne. Dette gjør du for din fars skyld, ikke for hennes. At hun drikker, er heller ikke ditt problem - og der har du jo også klokelig holdt munn.

At hun kritiserer din religion, er selvsagt trist. Ei heller er det greit å diskutere/forsøke å la være å diskutere med et beruset menneske. Det beste hadde naturligvis vært om du kunne hatt høflig sagt at du ikke ønsket å diskutere med henne, og så gått derifra FØR det ble krangel.

Antakelig (forhåpentlig) føler hun seg dum nå, - kanskje ber hun om unnskyldning?

Jeg synes du skal fokusere på din far nå - han er, som jeg forstår, døende, - og du ønsker sikkert å bidra til at hans siste tid blir så behagelig som mulig. Du får heller se gjennom fingrene med at samboeren hans drikker - så lenge hun gjør din far lykkelig.

Handle slik at du den dagen din far dør, ikke sitter og angrer på ting du sa/ikke sa og gjorde/ikke gjorde.

Og sist, men ikke minst - IKKE SLIT DEG UT! Det gagner ingen! Når du er sliten, har du lite å gi andre mennesker.

Ønsker deg alt godt. Det er flott at du stiller opp for faren din på denne måten - han setter nok umåtelig pris på det!

Takk skal du ha for gode ord. Skal forsøke være den voksne i denne situasjonen - men det er jammen ikke lett, alltid. Særlig ikke når angrep blir personlige som i går...

Det hører jo med til historien at alle som er involvert omkring min far, ham selv inkludert - har mer og mer problemer med å ikke kalle en spade en spade når det gjelder drikkingen hennes. Men vi gjør gode miner til slett spill, mens vi blir mer og mer irriterte og sinte på henne, inni oss.

Hele situasjonen er utrygg fordi han, som blir mer og mer forvirret nå, takker nei når hjemmesykepleien kommer. Dette gjør henne hysterisk, og hun ringer kreti og pleti (legevakt, sykehus, pårørende, hjemmesykepleie, alle hun kommer på, inkludert 113) når dette skjer. Dette skaper en vanskelig tone mellom hjelpeapparat og oss andre, selvsagt. Det holder hardt å skulle stå på pappas side - sammen med henne - ...mens jeg samtidig er rasende på henne. Ikke får vi oss til å si høyt hva som egentlig er problemet, heller (hennes drikking og alt styret hun forårsaker i fylla), vi "hjelper" henne liksom ved å la det være usagt, både hjemmesykepleien og vi.

Min bror og jeg vurderer å be om sykehjemsplass nå - noe hun sier _hun_ ikke vil gå med på! Vi vet ikke lenger hvem det er vi egentlig tar mest hensyn til? Henne, han eller oss selv, kanskje?

Da er det kanskje ikke så rart det rant over for meg i går - når vi strekker oss så langt for å ikke snakke direkte om drikkingen hennes, synes jeg kanskje hun burde strukket seg litt, hun også, og ikke tatt opp det som irriterer _henne_: min religion.

Men dette er vel den utfordringen vi skal møte, alle sammen - oppleve å være den som må være voksen, når foreldrene ikke lenger klarer det...en dag er det våre egne barn som skal ta seg av oss...

Det har jeg i hvert fall lært av alt dette - hver gang jeg møter en valgsituasjon, prøver jeg velge slik at når jeg er gammel, kommer jeg til å verdsette barnebarn og leve et mer ærlig liv. Et mer levende liv. Rett og slett.

[Gjest alle sitter vi i glasshus..]

Takk skal du ha for gode ord. Skal forsøke være den voksne i denne situasjonen - men det er jammen ikke lett, alltid. Særlig ikke når angrep blir personlige som i går...

Det hører jo med til historien at alle som er involvert omkring min far, ham selv inkludert - har mer og mer problemer med å ikke kalle en spade en spade når det gjelder drikkingen hennes. Men vi gjør gode miner til slett spill, mens vi blir mer og mer irriterte og sinte på henne, inni oss.

Hele situasjonen er utrygg fordi han, som blir mer og mer forvirret nå, takker nei når hjemmesykepleien kommer. Dette gjør henne hysterisk, og hun ringer kreti og pleti (legevakt, sykehus, pårørende, hjemmesykepleie, alle hun kommer på, inkludert 113) når dette skjer. Dette skaper en vanskelig tone mellom hjelpeapparat og oss andre, selvsagt. Det holder hardt å skulle stå på pappas side - sammen med henne - ...mens jeg samtidig er rasende på henne. Ikke får vi oss til å si høyt hva som egentlig er problemet, heller (hennes drikking og alt styret hun forårsaker i fylla), vi "hjelper" henne liksom ved å la det være usagt, både hjemmesykepleien og vi.

Min bror og jeg vurderer å be om sykehjemsplass nå - noe hun sier _hun_ ikke vil gå med på! Vi vet ikke lenger hvem det er vi egentlig tar mest hensyn til? Henne, han eller oss selv, kanskje?

Da er det kanskje ikke så rart det rant over for meg i går - når vi strekker oss så langt for å ikke snakke direkte om drikkingen hennes, synes jeg kanskje hun burde strukket seg litt, hun også, og ikke tatt opp det som irriterer _henne_: min religion.

Men dette er vel den utfordringen vi skal møte, alle sammen - oppleve å være den som må være voksen, når foreldrene ikke lenger klarer det...en dag er det våre egne barn som skal ta seg av oss...

Det har jeg i hvert fall lært av alt dette - hver gang jeg møter en valgsituasjon, prøver jeg velge slik at når jeg er gammel, kommer jeg til å verdsette barnebarn og leve et mer ærlig liv. Et mer levende liv. Rett og slett.

Har du snakket med din far angående plass på sykehjem? Hvis drikkingen hennes går ut over hennes evne til å ta seg av ham, hjelper det lite at hun er "god på bunnen."

[Pappa Bjørn]

Selv om situasjonen er vanskelig for deg var overskriften din korrekt, nemlig å sitte i glasshus. Som aktivt medlem i Jehovas Vitner har du desverre ingenting du skulle ha sagt. Du er da i en situasjon at reglement og overbevisning står over alt som heter menneskelige relasjoner, slik at du vil alltid ha et farget blikk på en situasjon som dette. Du har derfor ingen troverdighet til at jeg kan ta det du leser seriøst.

Folk er redde for mange religioner, men JH er de farligste av alle. Hva du ønsker å oppnå med et innlegg som dette vet jeg ikke, for de eneste råd du egentlig har lov til å ta i mot skal komme fra elsdtebrødrene i forsamlingen din.

Sikkert mange som faller for den stakkarslige situasjonen du setter deg selv i så jeg tar i mot kjeften som nå kommer for å si meningen min, men jeg har så mange negative erfaringer med JH at jeg er nær ved å eksplodere bare jeg hører det bli nevnt.

[Gjest vitne]

Hei,

Først vil jeg si at jeg forstår at det er vanskelig å gjøre gode miner til slett spill i denne situasjonen.

Likevel vil jeg peke på noe for deg: Du har satt opp en slags rettferdig fordeling mellom deg og denne kvinnen - dvs at du forventer at så lenge du ikke kritiserer hennes drikking, så skal hun ikke kritisere din religion.

Denne balansen er hun ikke klar over, og spesielt når hun er full kan du nok ikke forvente sensitivitet fra hennes side.

Jeg syntes du skal prøve og snakke med henne en gang når hun er (tålig) edru, og si at du syntes at det er ubehagelig å bli konfrontert med din tro, og at du ber henne om å ikke kommentere den fordi det sårer deg.

Ikke sett dette i forbindelse med hennes drikking, for den koblingen vil hun likevel ikke forstå.

Hvis du likevel ønsker å ta opp hennes alkohlforbruk, bør du gjøre det ved en annen annledning. Men slik jeg ser det, er det lite håp for at du kan hjelpe henne med dette med mindre hun tar kontakt for hjelp selv.

Hold fokus på din døende far, og forsøk å tenke at hun ikke nødvendigvis mener å såre deg, men at hun er engasjert i ditt liv og derfor ønsker å diskutere din religion når hun er full og ikke er sitt vanlige taktfulle jeg..

Du har helt rett i at jeg på en måte forventer hun skal holde en avtale hun ikke engang vet eksisterer. En avtale om å ikke snakke om det vi er uenige i.

Men som du ser av mitt svar til et annet innlegg, er dette "unevnelige" kilde til stadig større irritasjon for flere enn bare meg. Det holder virkelig hardt å stå på de pårørendes side, når de pårørende drikker som hun gjør og attpåtil slår under beltestedet som hun gjorde i går!

Pappa har valgt henne på bekostning av sin kontakt med mine barn/hans barnebarn og hans egne barn. Hadde det ikke vært henne, ville det ha vært en annen kvinne. Nå stiller jeg opp, til tross for dette. Egentlig er det først nå, når han husker at han kommer til å dø, at han har begynt å snakke om at han burde brukt mer tid sammen med oss.

Lurer jeg bare meg selv?

Prøver jeg være mer nobel enn jeg egentlig er?

Prøver jeg gjøre "det man gjør" når noen skal dø? Kanskje fordi jeg tenker på mitt eget rykte som god datter?

Egentlig er jeg rasende på pappa, som aldri har vært pappa for meg og aldri har vært morfar for ungene mine. Likevel stiller jeg nå opp som datter for ham - på bekostning av dem og meg selv.

Det hun sa i går, har virkelig utfordret meg.

Hva gjør dere andre - eller har alle dere andre bare gode forhold til foreldre m.fl. og kommer til å sitte igjen i dyp sorg når de dør?

Jeg innser at jeg kommer til å sørge - men ikke fordi jeg har mistet en far, men fordi den mannen som _kunne_ og skulle ha vært far og bestefar, nå er borte og vi aldri kan gjøre det godt igjen.

[Gjest vitne]

Har du snakket med din far angående plass på sykehjem? Hvis drikkingen hennes går ut over hennes evne til å ta seg av ham, hjelper det lite at hun er "god på bunnen."

Pappa er egentlig så forvirret nå at han ikke husker at han har kreft som legene har sluttet å behandle. Han husker bare at "det er noe" han er redd for, men det er bare innimellom. Men da jeg snakket med ham om dette, var han både negativ og positiv. Likevel vet han ikke hvor han bor, nå, heller - så han svarer som om det er sykehjemmet på hjemstedet han tanker på...nei, det er ikke lett, dette her.

Om Gud hadde gitt oss en tidsfrist å jobbe etter, du - om vi hadde visst hvor lang tid dette kan dreie seg om! Men så lenge dette kan ta alt fra en uke til et år, er det vanskelig å gjøre det beste ut av situasjonen...

[Gjest jippiii]

Selv om situasjonen er vanskelig for deg var overskriften din korrekt, nemlig å sitte i glasshus. Som aktivt medlem i Jehovas Vitner har du desverre ingenting du skulle ha sagt. Du er da i en situasjon at reglement og overbevisning står over alt som heter menneskelige relasjoner, slik at du vil alltid ha et farget blikk på en situasjon som dette. Du har derfor ingen troverdighet til at jeg kan ta det du leser seriøst.

Folk er redde for mange religioner, men JH er de farligste av alle. Hva du ønsker å oppnå med et innlegg som dette vet jeg ikke, for de eneste råd du egentlig har lov til å ta i mot skal komme fra elsdtebrødrene i forsamlingen din.

Sikkert mange som faller for den stakkarslige situasjonen du setter deg selv i så jeg tar i mot kjeften som nå kommer for å si meningen min, men jeg har så mange negative erfaringer med JH at jeg er nær ved å eksplodere bare jeg hører det bli nevnt.

Der har du min fulle støtte, gitt=) Halve familien min er JH, og jeg må virkelig si jeg hater den religionen. Orker ikke å ha medlidenhet med noen som støtter opp om det de står for.

[Gjest alle sitter vi i glasshus..]

Pappa er egentlig så forvirret nå at han ikke husker at han har kreft som legene har sluttet å behandle. Han husker bare at "det er noe" han er redd for, men det er bare innimellom. Men da jeg snakket med ham om dette, var han både negativ og positiv. Likevel vet han ikke hvor han bor, nå, heller - så han svarer som om det er sykehjemmet på hjemstedet han tanker på...nei, det er ikke lett, dette her.

Om Gud hadde gitt oss en tidsfrist å jobbe etter, du - om vi hadde visst hvor lang tid dette kan dreie seg om! Men så lenge dette kan ta alt fra en uke til et år, er det vanskelig å gjøre det beste ut av situasjonen...

Hvis din far er såpass uklar, er han neppe i stand til å vurdere hva som er best for ham. Sannsynligvis ville de fleste av oss valgt å få være hjemme i en sånn situasjon, men hvis samboeren har et alkoholproblem som går ut over hans livskvalitet, er det trolig bedre for ham å få plass på sykehjem.

Håper du og din bror finner ut av dette!

Lykke til!

[fuji1365380447]

Der har du min fulle støtte, gitt=) Halve familien min er JH, og jeg må virkelig si jeg hater den religionen. Orker ikke å ha medlidenhet med noen som støtter opp om det de står for.

Ærlig talt!

Alle mennesker fortjener respekt og medfølelse når de er i en vanskelig livssituasjon - uavhengig av hva de tror på.

Dette står til og med nedfelt i Grunnloven - i retten til religionsfrihet.

Jeg er heller ikke kristen, og jeg har hatt flere dårlige erfaringer med JV.

Men vitne ber om råd i en situasjon der hennes far holder på å dø, og hans nye kones alkoholproblem er en stor utfordring for hele familien.

Og jeg syntes at hun fortjener råd uten å bli hetset!

[mil1365380270]

Virker som du er sint på pappaen din, også tar du det ut på henne. Hun er ikke perfekt, nei, men hun gjør, som du sier, den siste tiden for faren din, best mulig. Hva har det å si om hun drikker opp farsarven, når hun er der for ham?

Du er sikkert helt utslitt oppe i alt dette, men det er nok hun også. Mannen i hennes liv er i ferd med å dø, og hun skal bli igjen alene....

Dere må fokusere på det som er viktig, samarbeide så godt dere kan, og ikke ta ut all frustrasjonen på hverandre.

[fuji1365380447]

Du har helt rett i at jeg på en måte forventer hun skal holde en avtale hun ikke engang vet eksisterer. En avtale om å ikke snakke om det vi er uenige i.

Men som du ser av mitt svar til et annet innlegg, er dette "unevnelige" kilde til stadig større irritasjon for flere enn bare meg. Det holder virkelig hardt å stå på de pårørendes side, når de pårørende drikker som hun gjør og attpåtil slår under beltestedet som hun gjorde i går!

Pappa har valgt henne på bekostning av sin kontakt med mine barn/hans barnebarn og hans egne barn. Hadde det ikke vært henne, ville det ha vært en annen kvinne. Nå stiller jeg opp, til tross for dette. Egentlig er det først nå, når han husker at han kommer til å dø, at han har begynt å snakke om at han burde brukt mer tid sammen med oss.

Lurer jeg bare meg selv?

Prøver jeg være mer nobel enn jeg egentlig er?

Prøver jeg gjøre "det man gjør" når noen skal dø? Kanskje fordi jeg tenker på mitt eget rykte som god datter?

Egentlig er jeg rasende på pappa, som aldri har vært pappa for meg og aldri har vært morfar for ungene mine. Likevel stiller jeg nå opp som datter for ham - på bekostning av dem og meg selv.

Det hun sa i går, har virkelig utfordret meg.

Hva gjør dere andre - eller har alle dere andre bare gode forhold til foreldre m.fl. og kommer til å sitte igjen i dyp sorg når de dør?

Jeg innser at jeg kommer til å sørge - men ikke fordi jeg har mistet en far, men fordi den mannen som _kunne_ og skulle ha vært far og bestefar, nå er borte og vi aldri kan gjøre det godt igjen.

For din egen del, syntes jeg at du burde tilbringe så mye tid som mulig med din far, i håp at du kan nå ham i et klart øyeblikk - og fortelle ham hvor mye du har savnet en far og en bestefar til dine barn.

Prøv og forson deg med ham - la han fortelle hvorfor han tok de valgene han tok. Det kan jo være ting i hans fortid som du ikke kjenner til.

Jeg vet at mange som er i familie med folk som er med i Jehovas Vitner, har store problemer med kontakten. De føler seg utstøtt osv. Kanskje dette kan være noe av problemet mellom dere?

Hvis hennes alkoholproblem er til så stor sjenanse for hele familien som du sier, så burde dere nok ta det opp med henne. Men sørg for at du ikke går inn i en bitter strid like før din far dør. Det vil gjøre sorgprosessen veldig mye vanskeligerer for deg.

[Gjest vitne]

Virker som du er sint på pappaen din, også tar du det ut på henne. Hun er ikke perfekt, nei, men hun gjør, som du sier, den siste tiden for faren din, best mulig. Hva har det å si om hun drikker opp farsarven, når hun er der for ham?

Du er sikkert helt utslitt oppe i alt dette, men det er nok hun også. Mannen i hennes liv er i ferd med å dø, og hun skal bli igjen alene....

Dere må fokusere på det som er viktig, samarbeide så godt dere kan, og ikke ta ut all frustrasjonen på hverandre.

Du har nok rett - men som vi har snakket om i et annet innlegg

Det virker som om "avtalen" om å gjøre det beste ut av dette, bare gjelder meg?

Når jeg i tillegg er sinna på pappa fordi han - igjen - velger en dame framfor oss ungene og barnebarna - ble det for meget i går...

Farsarv...det høres sikkert fryktelig ut. Men jeg bryr meg ikke om arven - skulle bare ønske han hadde spandert en brøkdel på mine barn/sine barnebarn av det hun får! Hun sitter med min mors smykker, som hun selger for å kjøpe alkohol, mistenker vi, fordi de er forsvunnet. Og når han gir julegaver, er det snakk om å stikke til meg 500,- som jeg skal kjøpe noe til ungene for. Jeg har 4 barn. Og 500 er 1/5 av det han kan betale for en eneste kveld de to er ute...Når jeg gir barna gaver fra ham, har jeg i praksis kjøpt dem selv, men sier de er fra ham...det synes jeg er tragisk!

Min bror og jeg blir nødt til å gå til skifteretten for ikke å arve gjeld, det er saken. Og vi sitter ikke igjen med handfaste minner, engang, fordi han enten har gitt bort eller kastet alt av affeksjonsverdi, og resten har han gitt til henne. Og hun er en høyt utdannet kvinne fra beste vestkant i Oslo- så at hun ikke vet hva som foregår...

[vin]

Du har helt rett i at jeg på en måte forventer hun skal holde en avtale hun ikke engang vet eksisterer. En avtale om å ikke snakke om det vi er uenige i.

Men som du ser av mitt svar til et annet innlegg, er dette "unevnelige" kilde til stadig større irritasjon for flere enn bare meg. Det holder virkelig hardt å stå på de pårørendes side, når de pårørende drikker som hun gjør og attpåtil slår under beltestedet som hun gjorde i går!

Pappa har valgt henne på bekostning av sin kontakt med mine barn/hans barnebarn og hans egne barn. Hadde det ikke vært henne, ville det ha vært en annen kvinne. Nå stiller jeg opp, til tross for dette. Egentlig er det først nå, når han husker at han kommer til å dø, at han har begynt å snakke om at han burde brukt mer tid sammen med oss.

Lurer jeg bare meg selv?

Prøver jeg være mer nobel enn jeg egentlig er?

Prøver jeg gjøre "det man gjør" når noen skal dø? Kanskje fordi jeg tenker på mitt eget rykte som god datter?

Egentlig er jeg rasende på pappa, som aldri har vært pappa for meg og aldri har vært morfar for ungene mine. Likevel stiller jeg nå opp som datter for ham - på bekostning av dem og meg selv.

Det hun sa i går, har virkelig utfordret meg.

Hva gjør dere andre - eller har alle dere andre bare gode forhold til foreldre m.fl. og kommer til å sitte igjen i dyp sorg når de dør?

Jeg innser at jeg kommer til å sørge - men ikke fordi jeg har mistet en far, men fordi den mannen som _kunne_ og skulle ha vært far og bestefar, nå er borte og vi aldri kan gjøre det godt igjen.

Du er JV og vet at en skal vende det andre skinnet til, sant?

Selvsagt har du det tøft nå ; din far er vedlig syk og hans samboer har problemer med alkoholen.

Men det er din far og du får ikke tilbake denne siste tiden med han igjen.

Til henne kan du vel bare enkelt og greit si at du ikke ønsker å diskutere din tro med henne!

Ta vare på din far den siste tiden som er igjen.

Lykke til fra tidligere vitne.

[Gjest oida]

Ærlig talt!

Alle mennesker fortjener respekt og medfølelse når de er i en vanskelig livssituasjon - uavhengig av hva de tror på.

Dette står til og med nedfelt i Grunnloven - i retten til religionsfrihet.

Jeg er heller ikke kristen, og jeg har hatt flere dårlige erfaringer med JV.

Men vitne ber om råd i en situasjon der hennes far holder på å dø, og hans nye kones alkoholproblem er en stor utfordring for hele familien.

Og jeg syntes at hun fortjener råd uten å bli hetset!

Skal hun ha råd kan hun gå til sine egne. De vil sannsynligvis gi henne de beste rådene i denne situasjonen.

[Gjest Daisy]

Du har nok rett - men som vi har snakket om i et annet innlegg

Det virker som om "avtalen" om å gjøre det beste ut av dette, bare gjelder meg?

Når jeg i tillegg er sinna på pappa fordi han - igjen - velger en dame framfor oss ungene og barnebarna - ble det for meget i går...

Farsarv...det høres sikkert fryktelig ut. Men jeg bryr meg ikke om arven - skulle bare ønske han hadde spandert en brøkdel på mine barn/sine barnebarn av det hun får! Hun sitter med min mors smykker, som hun selger for å kjøpe alkohol, mistenker vi, fordi de er forsvunnet. Og når han gir julegaver, er det snakk om å stikke til meg 500,- som jeg skal kjøpe noe til ungene for. Jeg har 4 barn. Og 500 er 1/5 av det han kan betale for en eneste kveld de to er ute...Når jeg gir barna gaver fra ham, har jeg i praksis kjøpt dem selv, men sier de er fra ham...det synes jeg er tragisk!

Min bror og jeg blir nødt til å gå til skifteretten for ikke å arve gjeld, det er saken. Og vi sitter ikke igjen med handfaste minner, engang, fordi han enten har gitt bort eller kastet alt av affeksjonsverdi, og resten har han gitt til henne. Og hun er en høyt utdannet kvinne fra beste vestkant i Oslo- så at hun ikke vet hva som foregår...

Du sier at han velger en dame fremfor dere... har dere alltid valgt han? Er dette første gang det er surt i familien?

[mil1365380270]

Du har nok rett - men som vi har snakket om i et annet innlegg

Det virker som om "avtalen" om å gjøre det beste ut av dette, bare gjelder meg?

Når jeg i tillegg er sinna på pappa fordi han - igjen - velger en dame framfor oss ungene og barnebarna - ble det for meget i går...

Farsarv...det høres sikkert fryktelig ut. Men jeg bryr meg ikke om arven - skulle bare ønske han hadde spandert en brøkdel på mine barn/sine barnebarn av det hun får! Hun sitter med min mors smykker, som hun selger for å kjøpe alkohol, mistenker vi, fordi de er forsvunnet. Og når han gir julegaver, er det snakk om å stikke til meg 500,- som jeg skal kjøpe noe til ungene for. Jeg har 4 barn. Og 500 er 1/5 av det han kan betale for en eneste kveld de to er ute...Når jeg gir barna gaver fra ham, har jeg i praksis kjøpt dem selv, men sier de er fra ham...det synes jeg er tragisk!

Min bror og jeg blir nødt til å gå til skifteretten for ikke å arve gjeld, det er saken. Og vi sitter ikke igjen med handfaste minner, engang, fordi han enten har gitt bort eller kastet alt av affeksjonsverdi, og resten har han gitt til henne. Og hun er en høyt utdannet kvinne fra beste vestkant i Oslo- så at hun ikke vet hva som foregår...

Skjønner, men poenget er at det er faren din du egentlig er sint på, det er han som svikter...

Hvis det ikke er mulig å få skværet opp med ham, burde du kanskje bare være glad for at all den tiden hun er der, slipper du å ha dårlig samvittighet, for at du ikke er det?

Trodde ikke man kunne arve gjeld, jeg... Hvis dere ikke har kausjonert for han da...

Det med smykkene til moren din, synes jeg du skal ta opp med henne.

[Gjest Daisy]

Jeg mener vel kanskje at siden jeg har vært så "real" å ikke ta opp hennes drikking og de konsekvensene det har for oss alle, til diskusjon, burde hun ha vært like real og ikke tatt opp min religiøse overbevisning til diskusjon?

Det oppleves veldig sårende å få slikt som hun sa slengt i fjeset fra nettopp den som jeg selv strekker med så langt for å samarbeide med.

Hva ville dere ha gjort i mitt sted?

Jeg tror jeg ville sagt at religion ikke har noe med saken å gjøre.

Snakker du til/med henne om din religion ellers? Hvis ja, må du tåle å få kritikk. Hvis ikke, synes jeg du kan si det jeg skrev først.