Om å sitte i glasshus...

[mil1365380270]

Skal hun ha råd kan hun gå til sine egne. De vil sannsynligvis gi henne de beste rådene i denne situasjonen.

Og en muslim med mellommenneskelige problemer skal bare spørre en muslim? Hvorfor det?

[Gjest vitne]

For din egen del, syntes jeg at du burde tilbringe så mye tid som mulig med din far, i håp at du kan nå ham i et klart øyeblikk - og fortelle ham hvor mye du har savnet en far og en bestefar til dine barn.

Prøv og forson deg med ham - la han fortelle hvorfor han tok de valgene han tok. Det kan jo være ting i hans fortid som du ikke kjenner til.

Jeg vet at mange som er i familie med folk som er med i Jehovas Vitner, har store problemer med kontakten. De føler seg utstøtt osv. Kanskje dette kan være noe av problemet mellom dere?

Hvis hennes alkoholproblem er til så stor sjenanse for hele familien som du sier, så burde dere nok ta det opp med henne. Men sørg for at du ikke går inn i en bitter strid like før din far dør. Det vil gjøre sorgprosessen veldig mye vanskeligerer for deg.

Jeg tror nok heller at savnet etter en familie, er grunnen til at jeg ble Jehovas Vitne? I min familie har aldri barn kommet først. Tvert imot!

Kanskje derfor jeg har fått 4 selv?

Hele situasjonen er så vond for meg, at jeg aldri kommer til å orke ta det opp mer med min far. Sist gang jeg sa noe, hadde vi ikke kontakt på 2 år! Da sa jeg bare fra hvor dårlig gjort jeg syntes det var at han ikke besøkte oss en eneste gang, ikke ringte engang, da han var her i byen i 3 uker. Derimot ringte han og besøkte han sin tidligere svigerdatter! Men ikke meg eller sin sønn.

Han har særlig ett barnebarn som forguder ham - men han prioriterte alltid heller samboeren.

Akkurat som _jeg_ nå heller prioriterer faren min, framfor barna mine!

Hvor langt skal man egentlig strekke seg for andre menneskerselv om de er foreldre?

Hva er det egentlig jeg holder på med, her -

forsøker jeg være en god datter?

Forsøker jeg opprettholde en fasade, en _illusjon_ om at jeg er en god datter?

Lar jeg meg kanskje utnytte fordi jeg har samvittighet?

Kanskje jeg egentlig forsøker å bli "sett" og anerkjent av min far gjennom alt det jeg gjør for ham?

Forsones med ham - tja - det er vel heller jeg som må tilgi og gi slipp på lengselen etter en far, kanskje?

Lengselen etter å få høre, bare en eneste gang i livet, at _han_ synes jeg er ok?

Men det kommer ikke til å skje.

Det er vondt å aldri ha blitt god nok for sine foreldre, og det har verken min bror eller jeg blitt!

Det er vel helst den rasende reaksjonen på hennes utspill i går som har fått meg til å tvile på mine egentlige motiver for å stille så mye opp for ham nå.

Jeg trodde kanskje jeg gjorde det "av mitt gode hjerte" - mens skuffelsen jeg opplevde i går, får meg til å innse:

Absolutt alt jeg har gjort hittil i livet mitt, har egentlig vært et forsøk på å oppnå hans (og mammas) anerkjennelse som den personen jeg er.

Men jeg kommer aldri til å få den.

_Det_ kommer til å være min sorg.

[Gjest Daisy]

Du har helt rett i at jeg på en måte forventer hun skal holde en avtale hun ikke engang vet eksisterer. En avtale om å ikke snakke om det vi er uenige i.

Men som du ser av mitt svar til et annet innlegg, er dette "unevnelige" kilde til stadig større irritasjon for flere enn bare meg. Det holder virkelig hardt å stå på de pårørendes side, når de pårørende drikker som hun gjør og attpåtil slår under beltestedet som hun gjorde i går!

Pappa har valgt henne på bekostning av sin kontakt med mine barn/hans barnebarn og hans egne barn. Hadde det ikke vært henne, ville det ha vært en annen kvinne. Nå stiller jeg opp, til tross for dette. Egentlig er det først nå, når han husker at han kommer til å dø, at han har begynt å snakke om at han burde brukt mer tid sammen med oss.

Lurer jeg bare meg selv?

Prøver jeg være mer nobel enn jeg egentlig er?

Prøver jeg gjøre "det man gjør" når noen skal dø? Kanskje fordi jeg tenker på mitt eget rykte som god datter?

Egentlig er jeg rasende på pappa, som aldri har vært pappa for meg og aldri har vært morfar for ungene mine. Likevel stiller jeg nå opp som datter for ham - på bekostning av dem og meg selv.

Det hun sa i går, har virkelig utfordret meg.

Hva gjør dere andre - eller har alle dere andre bare gode forhold til foreldre m.fl. og kommer til å sitte igjen i dyp sorg når de dør?

Jeg innser at jeg kommer til å sørge - men ikke fordi jeg har mistet en far, men fordi den mannen som _kunne_ og skulle ha vært far og bestefar, nå er borte og vi aldri kan gjøre det godt igjen.

Du sier at hadde det ikke vært henne, ville det vært en annen. Er det ikke egentlig han som er problemet da?

[Gjest vitne]

Du sier at han velger en dame fremfor dere... har dere alltid valgt han? Er dette første gang det er surt i familien?

Han har alltid valgt sine damer før sine barn, uansett hvor urimelig damen har vært!

Dette er ikke noe nytt!

[Gjest Daisy]

Han har alltid valgt sine damer før sine barn, uansett hvor urimelig damen har vært!

Dette er ikke noe nytt!

Da er det vel kanskje ikke _hun_ som er problemet, men han?

Vet du noe om hvorfor han tar disse valgene da?

[Gjest Daisy]

Jeg tror nok heller at savnet etter en familie, er grunnen til at jeg ble Jehovas Vitne? I min familie har aldri barn kommet først. Tvert imot!

Kanskje derfor jeg har fått 4 selv?

Hele situasjonen er så vond for meg, at jeg aldri kommer til å orke ta det opp mer med min far. Sist gang jeg sa noe, hadde vi ikke kontakt på 2 år! Da sa jeg bare fra hvor dårlig gjort jeg syntes det var at han ikke besøkte oss en eneste gang, ikke ringte engang, da han var her i byen i 3 uker. Derimot ringte han og besøkte han sin tidligere svigerdatter! Men ikke meg eller sin sønn.

Han har særlig ett barnebarn som forguder ham - men han prioriterte alltid heller samboeren.

Akkurat som _jeg_ nå heller prioriterer faren min, framfor barna mine!

Hvor langt skal man egentlig strekke seg for andre menneskerselv om de er foreldre?

Hva er det egentlig jeg holder på med, her -

forsøker jeg være en god datter?

Forsøker jeg opprettholde en fasade, en _illusjon_ om at jeg er en god datter?

Lar jeg meg kanskje utnytte fordi jeg har samvittighet?

Kanskje jeg egentlig forsøker å bli "sett" og anerkjent av min far gjennom alt det jeg gjør for ham?

Forsones med ham - tja - det er vel heller jeg som må tilgi og gi slipp på lengselen etter en far, kanskje?

Lengselen etter å få høre, bare en eneste gang i livet, at _han_ synes jeg er ok?

Men det kommer ikke til å skje.

Det er vondt å aldri ha blitt god nok for sine foreldre, og det har verken min bror eller jeg blitt!

Det er vel helst den rasende reaksjonen på hennes utspill i går som har fått meg til å tvile på mine egentlige motiver for å stille så mye opp for ham nå.

Jeg trodde kanskje jeg gjorde det "av mitt gode hjerte" - mens skuffelsen jeg opplevde i går, får meg til å innse:

Absolutt alt jeg har gjort hittil i livet mitt, har egentlig vært et forsøk på å oppnå hans (og mammas) anerkjennelse som den personen jeg er.

Men jeg kommer aldri til å få den.

_Det_ kommer til å være min sorg.

Ikke det at jeg kjenner hverken deg eller din far, men jeg tror det er det at du gjerne vil bli "sett" og anerkjent...

[Gjest vitne]

Du sier at hadde det ikke vært henne, ville det vært en annen. Er det ikke egentlig han som er problemet da?

Problemet er nok - som du sier - mitt forhold til mine foreldre, min far.

Men de valgene han har tatt i livet, går ut over meg og min bror og hans barnebarn!

Som min bror sa det - om han hadde vært en far som stilte opp for oss, ville vi selvsagt sluppet det vi har i hendene og stilt opp 200 % nå.

Men han har alltid valgt side med sine damer - og alltid prioritert dem. Aldri oss.

Dette er faren som aldri har stilt på noen fest for eller med oss, bryllup inkludert.

[Gjest medføler]

Jeg tror nok heller at savnet etter en familie, er grunnen til at jeg ble Jehovas Vitne? I min familie har aldri barn kommet først. Tvert imot!

Kanskje derfor jeg har fått 4 selv?

Hele situasjonen er så vond for meg, at jeg aldri kommer til å orke ta det opp mer med min far. Sist gang jeg sa noe, hadde vi ikke kontakt på 2 år! Da sa jeg bare fra hvor dårlig gjort jeg syntes det var at han ikke besøkte oss en eneste gang, ikke ringte engang, da han var her i byen i 3 uker. Derimot ringte han og besøkte han sin tidligere svigerdatter! Men ikke meg eller sin sønn.

Han har særlig ett barnebarn som forguder ham - men han prioriterte alltid heller samboeren.

Akkurat som _jeg_ nå heller prioriterer faren min, framfor barna mine!

Hvor langt skal man egentlig strekke seg for andre menneskerselv om de er foreldre?

Hva er det egentlig jeg holder på med, her -

forsøker jeg være en god datter?

Forsøker jeg opprettholde en fasade, en _illusjon_ om at jeg er en god datter?

Lar jeg meg kanskje utnytte fordi jeg har samvittighet?

Kanskje jeg egentlig forsøker å bli "sett" og anerkjent av min far gjennom alt det jeg gjør for ham?

Forsones med ham - tja - det er vel heller jeg som må tilgi og gi slipp på lengselen etter en far, kanskje?

Lengselen etter å få høre, bare en eneste gang i livet, at _han_ synes jeg er ok?

Men det kommer ikke til å skje.

Det er vondt å aldri ha blitt god nok for sine foreldre, og det har verken min bror eller jeg blitt!

Det er vel helst den rasende reaksjonen på hennes utspill i går som har fått meg til å tvile på mine egentlige motiver for å stille så mye opp for ham nå.

Jeg trodde kanskje jeg gjorde det "av mitt gode hjerte" - mens skuffelsen jeg opplevde i går, får meg til å innse:

Absolutt alt jeg har gjort hittil i livet mitt, har egentlig vært et forsøk på å oppnå hans (og mammas) anerkjennelse som den personen jeg er.

Men jeg kommer aldri til å få den.

_Det_ kommer til å være min sorg.

Jeg forstår din frustrasjon, og kanskje det er som du skriver ; at det var manglen på noe som gjorde at du ble JV?

Men er "de" noe bedre enn oss andre?

Når en velger å gå ut av JV mister en helt kontakten med sin familie!

Da vil DE ikke ha noen kontakt med en lenger.

Trives du virkelig som JV?

I så fall gå til de eldste og få hjelp,råd og støtte fra dem.

De er jo tross alt din "familie" også nå.

[Gjest Daisy]

Problemet er nok - som du sier - mitt forhold til mine foreldre, min far.

Men de valgene han har tatt i livet, går ut over meg og min bror og hans barnebarn!

Som min bror sa det - om han hadde vært en far som stilte opp for oss, ville vi selvsagt sluppet det vi har i hendene og stilt opp 200 % nå.

Men han har alltid valgt side med sine damer - og alltid prioritert dem. Aldri oss.

Dette er faren som aldri har stilt på noen fest for eller med oss, bryllup inkludert.

Da synes jeg helt ærlig du skal overlate han til et sykehjem. Også tatt i betrakning at han er i den tilstanden du beskriver.

[Gjest vitne]

Da er det vel kanskje ikke _hun_ som er problemet, men han?

Vet du noe om hvorfor han tar disse valgene da?

vel, jeg er jo blitt som jeg er blitt, fordi han er min far- er det ikke slik vi ofte tenker?

Jeg har aldri kjent mine besteforeldre, men jeg tenker jo mitt når han ikke tåler lyden av unger, for eksempel. Slik har det alltid vært, han likte ikke lyden av meg og broder'n da vi var barn, heller. Han fikk sikkert ikke lov til å leke mye som barn, og nå liker han ikke verken egne barn eller sine barnebarn!

Da jeg måtte forlate min mann, foreslo han for eksempel at jeg kunne la min eks-mann beholde barna, for "da er du kvitt dem!"

Så han har sikkert hatt en enda vanskeligere barndom og oppvekst enn jeg?

[Gjest Daisy]

vel, jeg er jo blitt som jeg er blitt, fordi han er min far- er det ikke slik vi ofte tenker?

Jeg har aldri kjent mine besteforeldre, men jeg tenker jo mitt når han ikke tåler lyden av unger, for eksempel. Slik har det alltid vært, han likte ikke lyden av meg og broder'n da vi var barn, heller. Han fikk sikkert ikke lov til å leke mye som barn, og nå liker han ikke verken egne barn eller sine barnebarn!

Da jeg måtte forlate min mann, foreslo han for eksempel at jeg kunne la min eks-mann beholde barna, for "da er du kvitt dem!"

Så han har sikkert hatt en enda vanskeligere barndom og oppvekst enn jeg?

Men nå da? Når han er blitt syk? Setter han pris på din omsorg?

[Gjest vitne]

Jeg forstår din frustrasjon, og kanskje det er som du skriver ; at det var manglen på noe som gjorde at du ble JV?

Men er "de" noe bedre enn oss andre?

Når en velger å gå ut av JV mister en helt kontakten med sin familie!

Da vil DE ikke ha noen kontakt med en lenger.

Trives du virkelig som JV?

I så fall gå til de eldste og få hjelp,råd og støtte fra dem.

De er jo tross alt din "familie" også nå.

Neida, vitner er ikke bedre enn andre folk.

Om jeg går ut av JV og mister familien min...vel...

Noe av problemet er nok at jeg føler at jeg er alene med et bein i hver leir, og da ble det vondt å bli kritisert av "familie", slik som pappas samboer gjorde i går.

For det er jo klart jeg også hører kritikk av dem utenfor, når jeg er i JV, også -

altså blir liksom "begge sidene av meg" kritisert - av den andre siden...

Uansett - takk for gode svar! Det har hjulpet meg til å se litt bedre hva det er som plager og gjør meg så sinna!

[Gjest vitne]

Men nå da? Når han er blitt syk? Setter han pris på din omsorg?

Han sier han setter pris på min omsorg - det sier han til meg. Mens han kritiserer min bror som "aldri er der". Og omvendt -

han gjør det samme til min bror, kritiserer meg.

Vi er jo aldri der - har alltid vært så selvopptatte og egoistiske, skjønner du.

Og nå er han i tillegg så forvirret at han ikke husker hvem som kommer og går og når de var der sist.

Samme hva han sier til meg, nå som han er blitt syk og forvirret - er det liksom verdiløst - jeg bare jatter med - for i neste øyeblikk sier han likevel noe annet. Det blir det han har sagt hele livet til oss, som henger igjen. At vi er noen egositiske, selvgode mennesker som aldri kommer på besøk til han. (Han har aldri besøkt oss)

Det er plutselig blitt grenser for hvor mye godvilje jeg skal legge til for å tolke alt positivt. Og i går tror jeg faktisk godviljen tok helt slutt!

[Gjest Daisy]

Han sier han setter pris på min omsorg - det sier han til meg. Mens han kritiserer min bror som "aldri er der". Og omvendt -

han gjør det samme til min bror, kritiserer meg.

Vi er jo aldri der - har alltid vært så selvopptatte og egoistiske, skjønner du.

Og nå er han i tillegg så forvirret at han ikke husker hvem som kommer og går og når de var der sist.

Samme hva han sier til meg, nå som han er blitt syk og forvirret - er det liksom verdiløst - jeg bare jatter med - for i neste øyeblikk sier han likevel noe annet. Det blir det han har sagt hele livet til oss, som henger igjen. At vi er noen egositiske, selvgode mennesker som aldri kommer på besøk til han. (Han har aldri besøkt oss)

Det er plutselig blitt grenser for hvor mye godvilje jeg skal legge til for å tolke alt positivt. Og i går tror jeg faktisk godviljen tok helt slutt!

Jeg sier det igjen; foreslår at du sender han på et sykehjem der han kan bli tatt best mulig hand om.

[Gjest vitne]

Jeg sier det igjen; foreslår at du sender han på et sykehjem der han kan bli tatt best mulig hand om.

Ja, tror nok hjemmesykepleien også tenker slik.

Min svigerinne og jeg gjør i alle fall det, nå - men det er så rart med det...

Vanskelig å ta upopulære avgjørelser som lett kan føre til den kritikken vi alltid har fått høre - at vi er egoistiske!

Men jeg lurer på hva som er verst - at han kanskje dør før tida fordi han ikke får skikkelig pleie hos henne - eller at han kommer på sykehjem, kanskje får bedre pleie og lever litt lenger -

sant å si - jeg vet ikke om han ville skjønne hva som skjedde, om han fikk sykehjemplass. Kanskje han ville tro han er på sykehus, og der trivdes han jo...

Men tusen, tusen takk for dine innlegg her - det har gjort godt å kunne snakke litt om det, anonymt..

Takk!

[fuji1365380447]

Jeg tror nok heller at savnet etter en familie, er grunnen til at jeg ble Jehovas Vitne? I min familie har aldri barn kommet først. Tvert imot!

Kanskje derfor jeg har fått 4 selv?

Hele situasjonen er så vond for meg, at jeg aldri kommer til å orke ta det opp mer med min far. Sist gang jeg sa noe, hadde vi ikke kontakt på 2 år! Da sa jeg bare fra hvor dårlig gjort jeg syntes det var at han ikke besøkte oss en eneste gang, ikke ringte engang, da han var her i byen i 3 uker. Derimot ringte han og besøkte han sin tidligere svigerdatter! Men ikke meg eller sin sønn.

Han har særlig ett barnebarn som forguder ham - men han prioriterte alltid heller samboeren.

Akkurat som _jeg_ nå heller prioriterer faren min, framfor barna mine!

Hvor langt skal man egentlig strekke seg for andre menneskerselv om de er foreldre?

Hva er det egentlig jeg holder på med, her -

forsøker jeg være en god datter?

Forsøker jeg opprettholde en fasade, en _illusjon_ om at jeg er en god datter?

Lar jeg meg kanskje utnytte fordi jeg har samvittighet?

Kanskje jeg egentlig forsøker å bli "sett" og anerkjent av min far gjennom alt det jeg gjør for ham?

Forsones med ham - tja - det er vel heller jeg som må tilgi og gi slipp på lengselen etter en far, kanskje?

Lengselen etter å få høre, bare en eneste gang i livet, at _han_ synes jeg er ok?

Men det kommer ikke til å skje.

Det er vondt å aldri ha blitt god nok for sine foreldre, og det har verken min bror eller jeg blitt!

Det er vel helst den rasende reaksjonen på hennes utspill i går som har fått meg til å tvile på mine egentlige motiver for å stille så mye opp for ham nå.

Jeg trodde kanskje jeg gjorde det "av mitt gode hjerte" - mens skuffelsen jeg opplevde i går, får meg til å innse:

Absolutt alt jeg har gjort hittil i livet mitt, har egentlig vært et forsøk på å oppnå hans (og mammas) anerkjennelse som den personen jeg er.

Men jeg kommer aldri til å få den.

_Det_ kommer til å være min sorg.

Selv om dette gjør vondt å innrømme, så tror jeg du har kommet til kjernen av problemet: Du er villig til å gjøre nesten alt for å få din fars anerkjennelse - og nå begynner det å tære på din selvrespekt.

Jeg tror at hvis du klarer å akseptere situasjonen, så klarer du også å delta litt i din fars liv nå mot slutten. Men jeg syntes at du bør gi deg selv tillatelse til å ikke bruke så mye tid med ham, men heller sørge for at han får den hjelpen han trenger på en institusjon. Dermed avlaster du deg selv, og slipper å håndere hans kone noe særlig fremover.

[Gjest En som vet litt om det]

For din egen del, syntes jeg at du burde tilbringe så mye tid som mulig med din far, i håp at du kan nå ham i et klart øyeblikk - og fortelle ham hvor mye du har savnet en far og en bestefar til dine barn.

Prøv og forson deg med ham - la han fortelle hvorfor han tok de valgene han tok. Det kan jo være ting i hans fortid som du ikke kjenner til.

Jeg vet at mange som er i familie med folk som er med i Jehovas Vitner, har store problemer med kontakten. De føler seg utstøtt osv. Kanskje dette kan være noe av problemet mellom dere?

Hvis hennes alkoholproblem er til så stor sjenanse for hele familien som du sier, så burde dere nok ta det opp med henne. Men sørg for at du ikke går inn i en bitter strid like før din far dør. Det vil gjøre sorgprosessen veldig mye vanskeligerer for deg.

"Jeg vet at mange som er i familie med folk som er med i Jehovas Vitner, har store problemer med kontakten. De føler seg utstøtt osv. Kanskje dette kan være noe av problemet mellom dere?"

At de føler seg utstøtt blir vel feil og si.

Det er stort sett familien som trekker seg unna,da de ikke er interesert i å ha kontakt med noen fra JV.

Dermed så er det den som velger JV,som er den utstøtte fra familien sin.

[Gjest vitne]

Selv om dette gjør vondt å innrømme, så tror jeg du har kommet til kjernen av problemet: Du er villig til å gjøre nesten alt for å få din fars anerkjennelse - og nå begynner det å tære på din selvrespekt.

Jeg tror at hvis du klarer å akseptere situasjonen, så klarer du også å delta litt i din fars liv nå mot slutten. Men jeg syntes at du bør gi deg selv tillatelse til å ikke bruke så mye tid med ham, men heller sørge for at han får den hjelpen han trenger på en institusjon. Dermed avlaster du deg selv, og slipper å håndere hans kone noe særlig fremover.

Jeg tror kan ha rett...takk for hjelpen med å tenke gjennom dette!

[Gjest alle sitter vi i glasshus...]

Ja, tror nok hjemmesykepleien også tenker slik.

Min svigerinne og jeg gjør i alle fall det, nå - men det er så rart med det...

Vanskelig å ta upopulære avgjørelser som lett kan føre til den kritikken vi alltid har fått høre - at vi er egoistiske!

Men jeg lurer på hva som er verst - at han kanskje dør før tida fordi han ikke får skikkelig pleie hos henne - eller at han kommer på sykehjem, kanskje får bedre pleie og lever litt lenger -

sant å si - jeg vet ikke om han ville skjønne hva som skjedde, om han fikk sykehjemplass. Kanskje han ville tro han er på sykehus, og der trivdes han jo...

Men tusen, tusen takk for dine innlegg her - det har gjort godt å kunne snakke litt om det, anonymt..

Takk!

Det er ikke hvor lenge han har igjen som er det viktigste, men hvordan den tiden blir for ham. Få plass på et sykehjem, der vil han få god pleie døgnet rundt, samtidig som du kan besøke ham når som helst (og ikke for å avløse den "tørste")

Det er mange dype sår her, forstår jeg, men jeg håper du og familien kan klare å gjøre det beste ut av det.

[Gjest vitne]

Det er ikke hvor lenge han har igjen som er det viktigste, men hvordan den tiden blir for ham. Få plass på et sykehjem, der vil han få god pleie døgnet rundt, samtidig som du kan besøke ham når som helst (og ikke for å avløse den "tørste")

Det er mange dype sår her, forstår jeg, men jeg håper du og familien kan klare å gjøre det beste ut av det.

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å diskutere dette med meg.

Jeg tror vel egentlig du har rett i at en institusjonsplass vil gi alle bedre samvittighet og gjøre at vi opplever det å besøke ham som et besøk og kan gjøre det til noe positivt, ja.

Takk for hjelpen!