Overgrep og fødsel

[FeF]

Langt innlegg uten noe egentlig mål å mening, bare måtte få ut litt tanker fra hode mitt...

Jeg ble for fire år siden neddopet og voldtatt, føler jeg har kommet meg langt over alle de psykiske smertene osv dette har tilført livet mitt. Men nå er jeg gravid og nærmer meg termin, og alle minnene blusser opp igjen når jeg begynner å tenke på fødsel, og alt som skremmer meg med det.

Jeg går til samtaler på sykehuset men får brekninger når jordmor skal vise diverse fødestillinger, og generelt alt annet som har med fødselen å gjøre. Hun sier at jeg er redd smertene, men det er vel smertene som skremmer meg minst...

Jeg sier jeg er redd for alt som har med fremmede mennesker og mitt underliv å gjøre, hun ber meg om å utdype dette, hvordan skal jeg utdype? Det er det jeg er redd! Greia er jo at jeg vil ha keisersnitt og ser på dette som en løsning som for meg vil være den beste, da kan jeg glede meg til å møte lille nurket mitt, en vanlig fødsel kan jeg ikke glede meg til, men jeg klarer heller ikke å sette ord på hva direkte det er som skremmer meg med det.

Jeg kommer til å få keisersnitt om det er det jeg til slutt ender på sier jordmor, men disse samtalene er tøffe, de gjør hva de kan for å prøve å overtale en til å velge en annen forløsningsmetode.

Jeg aner ikke hvordan jeg vil være etter en fødsel, det skremmer meg og, da har jeg en liten baby å ta vare på, å om jeg da sitter å føler at jeg har vert gjennom en ny voldtekt, så er jeg ikke veldig psykisk stabil å klar for å ta vare på den lille.

mens om det ville være et keisersnitt så går alt etter kontrollerte former og jeg vil ikke da føle det som et nytt overgrep heller.

Jordmora sa jeg måtte tenka enda mer på til neste gang om hva det er jeg er redd ved en fødsel, ja hva er det da? Sitter her å strigråter, men klarer ikke sette ord på akkurat hva jeg er redd...

kan noen fortelle meg hva jeg er redd?

Jeg aner heller ikke hva jeg ville med å skrive inn alt dette her, men følte for det, i tilfelle det finnes noen der ute i samme situasjon som meg.

[Gjest mor i juni]

Hei! Jeg tenkte egentlig bare at kanskje legen din forstår deg bedre enn jordmor?

I så fall er det kanskje mulig å få en legeerklæring på at du skal ha keisersnitt? Aner ikke om det går an, men du kunne jo spørre legen?

Så slipper du kanskje mer mas fra jordmor, synes hun hørtes lite forståelsesfull ut....

Ønsker deg all mulig lykke til!! Selv håper jeg at jeg slipper keisersnitt, men bare vi får ut disse småttingene så blir nok alt bra til slutt! *klem* fra

[vaness]

Hei! Jeg tenkte egentlig bare at kanskje legen din forstår deg bedre enn jordmor?

I så fall er det kanskje mulig å få en legeerklæring på at du skal ha keisersnitt? Aner ikke om det går an, men du kunne jo spørre legen?

Så slipper du kanskje mer mas fra jordmor, synes hun hørtes lite forståelsesfull ut....

Ønsker deg all mulig lykke til!! Selv håper jeg at jeg slipper keisersnitt, men bare vi får ut disse småttingene så blir nok alt bra til slutt! *klem* fra

tror grunnen til at jordmor er så hard på å prøve å få deg unna keisersnitt er fordi det er risikabelt og en vanlig fødsel er til å foretrekke.. men stå på krava.. gjør det som føles riktig for deg og ikke gi deg..

ingen vet bedre enn du selv hvordan du føler og om det eneste som føles rett for deg er keisersnitt så håper jeg virkelig du får det..

uansett, ville bare si lykke til med den lille og alle gledene dere har å se fram til..

husk, du er heldig tross alt..

[Gjest Bare prøv!]

Tror du må "kvinne" deg opp å fortelle ærlig hva du er redd for og dine opplevelser. Din jordmor må få lov til å få en sjanse til å hjelpe deg på beste mulige måte. Det kan h*n hvis du klarer å være ærlig. Det er ingen skam å være voldtatt/overgrepet! Er i grunn mere normalt enn hva jeg vil innrømme.

Det skremmer deg nå, men når du holder rundt ditt barn, vet du, så glemmer du alt og ingenting, og den nye verdensborgeren vil være i ditt fokus..Det går så bra!:)Hvis du ikke klarer å fortelle jordmor hva som _egentlig_ er galt for deg, da printer du ut innlegget ditt...så skjønner h*n resten:)

Prøv...det vil gi deg trygghet og ro for hva som kommer:)

[Gjest Det gikk bra!]

Før jeg fikk mitt eneste barn,hadde jeg mange av de kvalene du har nå.Er også utsatt for overgrep og har et vanskelig forhold til kroppen min.Tanken på fødselen gjorde meg helt kvalm.Visualiserte disse bildene av meg selv med min store,gravide og til dels nakne kropp, som skulle ligge der blottstilt i lyset så alle kunne se rett inn i mitt kjønnsorgan.Hadde en forestilling om å ligge slik blottstilt i timevis,også jeg som ikke liker å ha lyset på når jeg har sex med mannen min engang.Nå skriver jeg rett fra levra uten å pakke noe inn i fine ord,nettopp for å eventuellt treffe noe hos deg som du føler deg hjemme i. Alle disse ulike fødestillingene hvor man skulle stå på huk foroverlent så alle kunne se rett inn i endetarmen på meg. Aldri i verden. Og på toppen av alt kom det sikkert til å komme et helt team med studenter som skulle lære av min fødsel.Grudde meg for at min mann skulle se på at barnet kom ut.Blottstillelse er hovedordet hvis jeg skal oppsummere. Så over til den mer positive delen av det hele.Det ble helt annerledes enn jeg trodde. Jordmoren fikk alt til å kjennes så naturlig ut. Det første som skjer av "innvadering" er at hun stikker fingrene inn for å finne ut hvor stor åpningen er.Dette gjøres i ny og ned, men var slett ikke så ubehagelig. Hele tiden la de kleder over meg så jeg ikke lå blottstilt som hos en gynekolog. Frem til den siste halvtimen når du skal begynne å trykke er man kroppslig sett ikke særlig avdekket.Og når det kom til dette med stillinger opplevde jeg den vanlige liggende stillingen som best for meg. Når jeg prøvde å stå på huk(mitt valg) kom de igjen med handduker for å skjerme min bare stump.Uten at jeg spurte om det.De visste ikke noe om overgrep,men idag tror jeg de fleste jordmødre har i bakhodet at det kan være en mulighet.Og man kan jo si noe sånt som at man av forskjellige grunner ikke har et lett forhold til blottstillelse av kroppen sin. Uten å utdype det noe nærmere.Når jeg skulle begynne trykkingen merket jeg at jeg gradvis hadde vent meg til mye av det jeg fryktet.Jeg hadde det vondt og var så fokusert på endelig komme igang med den siste fasen. Plutselig hadde jeg tre jordmødre der til hjelp i sluttfasen (av litt spesielle årsaker)og når de spurte om en barnepleier kunne få se på var det helt greit.Hadde aldri i mine villeste fantasier trodd det var mulig i forkant.I etterkant var det heller ikke spesielt traumatisk å tenke på. Så fikk jeg verdens vakreste lille skapning på magen.Flekket selv av meg på overkroppen i en rykende fart,så han kunne komme tett inntil huden min. Morsinstinktet var sterkere enn alt annet. Han hadde sånn usannsynlig myk hud og jeg ville ikke slippe blikket fra ham et sekund.Ville med dette si at av og til blir det annerledes enn en frykter. Lykke til fra meg som etter denne detaljerte blottstillingen må finne meg et helt nytt nick for anledningen

[krepsen 78]

kjære deg.

Jeg har en venninne som ble voldtatt av en slektning, det skjedde noen ganger før det ble oppdagt. Hun begynte å misbruke stoff. Etter en stund ble hun stoffri og hun ble gravid. ( dette er en del år etter voldtekten ) Faren til barnet var ikke til stede og ville ikke ta del i svangerskapet eller fødsel. Hun fødte et ei lita prinsesse med epidural og lyskas, sa hun kjente ingenting og følte ingenting, ble bare fjollete. Til tross for at hun gruet seg , da hennes gjentatte voldtekter dukket opp i svangerskapet, med mareritt og hele pakka. Hn ville også ta keisersnitt, men ombestemte seg i siste liten. Dette angrer hun ikke på. Etter fødselen fikk hun igjen mareritt og tanker om voldtekten, hun gråt mye men tok seg av barnet som om hun ikke skulle gjort noe annet. Hun oppsøkte profesjonell hjelp, det har hjulpet enormt.

Kanskje du er redd for at fortiden vil innhente deg igjen? Har du pratet med barnefaren, eller nære venner om dette? Uansett burde du kanskje oppsøke profesjonell hjelp før barnet er født. Ikke nødvendigvis psykolog, men samtaleterapeut. Husk også at du er påvirket av mange hormoner i kroppen, og da dukker gjerne slike minner opp igjen, spesielt hvis du er sårbar, og det går jeg utifra at du er. Lykke til.

P.S: Det er ingen skam å søke hjelp!!

[Gjest pomona]

Skriv et brev til jordmora hvis du synes det er lettere. Fortell så mye som du klarer. Jeg tror det går bra, og om du velger å føde på den "vanlige" måten er det ok at jordmora vet noe om hva du har vært igjennom. Jeg fortalte det til jordmora på sykehuset, og opplevde at hun var spesielt hjelpsom og opptatt av at jeg skulle ha en fin opplevelse av fødselen. Jeg har fått to herlige barn, og angrer ikke på at jeg fødte dem selv.

Lykke til

[PieLill]

Tror du må "kvinne" deg opp å fortelle ærlig hva du er redd for og dine opplevelser. Din jordmor må få lov til å få en sjanse til å hjelpe deg på beste mulige måte. Det kan h*n hvis du klarer å være ærlig. Det er ingen skam å være voldtatt/overgrepet! Er i grunn mere normalt enn hva jeg vil innrømme.

Det skremmer deg nå, men når du holder rundt ditt barn, vet du, så glemmer du alt og ingenting, og den nye verdensborgeren vil være i ditt fokus..Det går så bra!:)Hvis du ikke klarer å fortelle jordmor hva som _egentlig_ er galt for deg, da printer du ut innlegget ditt...så skjønner h*n resten:)

Prøv...det vil gi deg trygghet og ro for hva som kommer:)

Det er en sannhet med enormt store modifikasjoner at alt er glemt så snart barnet er der. Det holder heller ikke vitenskaplig.

mvh

[PieLill]

Det er fritt sykehusvalg.

Hva med å be om å få føde med keisersnitt på et annet sykehus etter som den jordmora du treffer ikke tar deg alvorlig, og nærmest prøver å terrorisere deg til normal fødsel.

Man skal ikke bli tvunget til å snakke om overgrep for å få keisersnitt når man opplever dette som det beste og tryggeste. En naturlig fødsel man er presset og manipulert til å gjennomføre gir stor fare for retraumatisering.

De rådene jordmor gir deg er like mye basert på hennes faglige ambisjoner, som på vitenskaplig forskning og tanke på hva som er best for deg.

Det er ditt valg om du vil snakke med jordmoren om overgrepene. Slik jeg forstår det har hun vært lite tillitsvekkende så langt. Men du kan gi henne beskje om at hun presser deg slik at hun gjør din situasjon vanskeligere. At hun river ned tilliten til henne selv og til fødeavdelingen. Og at hun med sitt press gjør det vanskeligere for deg å vurdere "natrulig" fødsel. Du kan også gi beskje om at det ikke er de fysiske smertene du bekymrer deg for, så kan hun velge å tro det eller ikke.

Alvorlige komplikasjoner knyttet til PLANLAGTE keisersnitt er ikke så hyppige som de vil ha oss til å tro.

Du kan føde natrulig, og det kan gå bra. Men du kan også spille hassard med din psykiske helse, når du aller mest trenger å ha det godt for å kunne nyte barnet. Et annet problem med naturlig fødsel er at det er helt tilfeldig hvem du møter og hvordan du blir møtt under fødselen.

Ikke fød naturlig om du ikke kjenner at det er dette du selv vil.

Om nødvendig så si at du ikke ønsker flere samtaler med jordmor fordi disse bare er destruktive. Du vil heller møte opp til ditt keisersnitt.

mvh

[Bugge1365380662]

Det er en sannhet med enormt store modifikasjoner at alt er glemt så snart barnet er der. Det holder heller ikke vitenskaplig.

mvh

Pielill og FeF!Det er jeg enig med deg i,Pielill. Jeg tror at i de fleste av livets faser og nye utfordringer kommer nye eller gamle ting lett frem igjen,og vi må forholde oss til det igjen. Derfor blir vi heller aldri helt ferdige med det, men det kan bli lettere å håndtere etter hvert.I tiden etter en fødsel kam mye grums komme opp, om man velger keisersnitt eller fødsel. Selv var det å føde en opplevelse av styrke og kontroll,i motsetning til hva jeg fryktet,at overgrepsfølelser skulle komme frem. Men andre opplever jo ikke fødselen slik ,overgrep eller ikke.Man vet rett og slett ikke på forhånd hvordan det kan bli.Det er realiteten. Dette er et område det absolutt burde vært mere forsket på,og kanskje fins det materiale en plass som støtter opp om det ene eller det andre.

[PieLill]

Pielill og FeF!Det er jeg enig med deg i,Pielill. Jeg tror at i de fleste av livets faser og nye utfordringer kommer nye eller gamle ting lett frem igjen,og vi må forholde oss til det igjen. Derfor blir vi heller aldri helt ferdige med det, men det kan bli lettere å håndtere etter hvert.I tiden etter en fødsel kam mye grums komme opp, om man velger keisersnitt eller fødsel. Selv var det å føde en opplevelse av styrke og kontroll,i motsetning til hva jeg fryktet,at overgrepsfølelser skulle komme frem. Men andre opplever jo ikke fødselen slik ,overgrep eller ikke.Man vet rett og slett ikke på forhånd hvordan det kan bli.Det er realiteten. Dette er et område det absolutt burde vært mere forsket på,og kanskje fins det materiale en plass som støtter opp om det ene eller det andre.

Det finnes kvinner som fremdeles plages av sine vonde fødselsopplevelser på gamlehjemmet. En fødsel som av jordmor defineres som flott kan være varig traumatiserede for kvinnen.

For at en fødselsopplevelse skal ha noen mulighet til å bli god, må man ha trygghet og kontroll. Ikke alle jordmødre evner å formidle dette. Noen jordmødre opptrer slik at fødselen oppleves som et overgrep, (ikke nødvendigvis seksulet, bare overgrep), selv om man aldri har opplevd seksuelle overgrep. Noen jordmødre overkjører og tar fra de fødende kontrollen. Dette kan gi grunnlaget for store og varige traumer i ettertid.

Typisk også for norske fødeavdelinger er at de ikke nødvendigvis holder avtaler som er gjort med den fødende. Avtale om igangsatt fødsel, keisersnitt, epidural eller lignende blir overkjørt av annet personell som ikke var til stedet da avtalen ble gjort med kvinne. (Jeg snakker ikke nå om når det pga fødselsforløp ikke var mulig. Men når avtalen rett og slett blir brutt.)

Det er derfor svært vanskelig å skape den tilstrekkelige tryggheten som skal til for å føde vaginalt for en som har vært utsatt for overgrep. Måten man blir møtt på under fødselen kommer an på hvem man støter på. Og det er helt tilfeldig.

FeF skriver at jordmor forsatt tror at hun er redd for smertene. Dette vitner om lite innsikt og ettertanke hos jordmor. Det gir inntrykk av at hun har å gjøre med en jordmor som i for stor grad tenker i tradisjonelle baner og ikke lett gir opp sine bastante slutninger. Jeg ville ikke stolt på eller betrodd meg til en slik jordmor.

Ingen kvinne, særlig ikke en som har vært utsatt for overgrep, vil føle seg trygg når hun stadig presses til å gjøre noe annet enn det hun kjenner er rett for seg selv. Slik fungerer ofte "rådgivningen og informasjonen" til kvinner som av ulike årsaker ønsker keisersnitt. Det grenser iblant mot psykisk terror og gir stor uttrygghet.

Jeg vil ikke hatt tillit til å føde vaginalt på et sykehus som forsøker å tvinge meg til det. Var jeg derimot på et sykehus som gav meg full frihet og støttet meg i mine valg, ville jeg hatt mye større tillit til at de kunne ta vare på meg gjennom en vanskelig fødselsopplevelse.

mvh

[Gjest lotus7]

Hei.

Jeg leste begge innslagene dine og tenkte jeg ville svare deg.

Du sier du er redd,uten helt å vite hva du helt er redd for.

Jeg har selv vært utsatt for overgrep,og jeg vet hva du mener når du sier at ingen får komme til til underlivet ditt.

Enten vi vil eller ikke,så blir det assosiert med følelsen av avmakten.

En ting er mannen du elsker,det blir noe helt annet og kan ikke sammenlignes.

Men en haug med fremmede leger,er straks noe annet.Selv om du tross alt skal føde.

Jeg har selv keisersnitt til mine barn.Jeg var våken.

Men jeg synes det var bra med keisersnitt i den sammenheng.

For jeg følte ikke at de "truet" (for å si det så dumt) mitt underliv.

Det er nå engang sånn at vi blir nok veldig følsom på det området ja,etter slike opplevelser.

Kanskje vi innerst inne prøver å "hindre" noe.

Vi prøver ekstra hardt å beskytte det vi ikke klarte å beskytte da overgrepene fant sted.

Dette var kanskje litt rotete skrevet,men håper det svarte på litt.

Lykke til med valget du velger og med fødselen.

[Gjest Naturbarn]

Å gi liv til et lite nurk er noe av det beste som finnes!

Jeg håper du finner ut av det før fødselen:-)

Det kan hende at du angrer på keisersnitt etterpå, noen føler at de ikke har "født" barnet.Men det kan jo gå bra også!

Husk at en normal fødsel innebærer bare "positive" smerter, en rie kommer aldi igjen:-) Jobb MED riene ikke mot dem, det er herlig å jobbe så hardt for å føde et barn!(ok,jeg er kanskje litt rar,men slik følte jeg det)

Uansett,lykke til!