redd for følelsene mine..

[vaness]

jeg vil så gjerne klare å kjenne på smerten jeg har inni meg, men det strider mot alt jeg kjemper for.. jeg kjemper for å leve og smile, ikke for å gråte og ha det vondt.. hvordan kan jeg gjøre begge deler? går det egentlig ann? vil så gjerne finne svar på det jeg føler, finne følelsene som er gjemt der inne.. langt der inne! men jeg klarer det ikke.. lokket ligger på plass enno, selv etter all denne tiden og jeg er redd for hva folk rundt meg vil si om jeg enda en gang gråter, enda en gang må begynne på nytt.. har det ganske bra akkurat nå, føler ting går sakte litt fremover, men samtidig vet jeg at så lenge jeg fortsetter å tenke, uten å virkelig tenke vil jeg aldri bli ferdig med dette. vet at jeg sikkert aldri vil komme helt over det som har hendt meg, det som han gjorde mot meg, men vil så gjerne slippe å tenke hele tiden, slippe å føle at han har makt over livet mitt ennå. tenk om noen hadde et svar å komme med som kunne hjelpe meg. har prøvd å skrive ting ned, alt som skjedde den kvelden som jeg husker.. men jeg føler ingenting likevel. jeg stenger alt inni meg og tør ikke ta det opp med noen..

men jeg vil, mer enn noe annet vil jeg tør å stå fram og fortelle om det som virkelig skjedde.. vise folk hvem jeg virkelig er og hva jeg virkelig føler.. men hvordan skal jeg klare det når alt inni meg ber meg om å holde kjeft og ordene stokker seg så ingenting blir sagt slik jeg vil.

det var tungt å ligge nede på bunnen og bare puste etter luft, men kan jeg klare det igjen, hvis det er det som må til for å få ting på overflaten, få av lokket?

har tenkt å begynne i en samtalegruppe, men står på venteliste ennå.. kanskje vil det hjelpe meg.. om jeg tør å gå dit.. er redd jeg møter noen jeg kjenner og ikke tørre å si noe.. er blitt så redd for ting som kanskje ikke er noe å være redd for.. vet ikke hva som har skjedd med meg.. hvorfor er jeg redd for dette? hvorfor er jeg redd for å være ærlig og vise følelser?

skulle så gjerne vært den samme som for to år siden, før alt skjedde.. jeg vil tilbake til meg selv.. kan noen hjelpe meg?

vet dette ble litt rart og teit.. men måtte bare få det ut..

[Nica]

heisann

tror det er veldig lurt å få satt ord på ting. Er litt lettere å vite ka en skal forholde seg til da. Er rart det der...hvor mye verre ting blir når det bare blir trykket ned uten at en sier hva det er det gjelder.

håper du har noen å prate med! veldig veldig viktig å ikkje sitte alene med det - da kan du være sikker på at det ikkje vil forsvinne... eneste måten å komme seg på beina igjen er å snakke om det til det ikkje gjør så vondt lengre...

eg tror det går an å få livet tilbake - og at livet blir bra eg sier det fordi eg har vert der, og det er et lys der fremme. bare ikkje slutt å tro på det...

[vaness]

heisann

tror det er veldig lurt å få satt ord på ting. Er litt lettere å vite ka en skal forholde seg til da. Er rart det der...hvor mye verre ting blir når det bare blir trykket ned uten at en sier hva det er det gjelder.

håper du har noen å prate med! veldig veldig viktig å ikkje sitte alene med det - da kan du være sikker på at det ikkje vil forsvinne... eneste måten å komme seg på beina igjen er å snakke om det til det ikkje gjør så vondt lengre...

eg tror det går an å få livet tilbake - og at livet blir bra eg sier det fordi eg har vert der, og det er et lys der fremme. bare ikkje slutt å tro på det...

skal gjøre mitt beste på å prøve å finne lyset i livet.. men det er ikke lett.. tusen takk for det du skrev.. må prøve å snakke mer om det, ikke bare skjule det slik jeg gjør nå.. trodde alt jeg trengte å gjøre var å si det en gang.. vil ikke flere ganger.. men har kommet så langt at veien kan kun gå en vei..

smil

[arnehepp]

skal gjøre mitt beste på å prøve å finne lyset i livet.. men det er ikke lett.. tusen takk for det du skrev.. må prøve å snakke mer om det, ikke bare skjule det slik jeg gjør nå.. trodde alt jeg trengte å gjøre var å si det en gang.. vil ikke flere ganger.. men har kommet så langt at veien kan kun gå en vei..

smil

jeg prøver å lese inlegget ditt men klarer ikke lese det, jeg klarer ikke fokusere rent fysisk på det. Har insett hvor følelses kald jeg er, hvordan jeg ikke klarer empatisere med noen her på forumet, ikke klarer å tro på noen andre, klarer ikke tro på meg selv.

Dette er lissom så jævla uverkelig, faen gjør jeg i dette forumet lissom?

Kjæresten min var på besøk, hun måtte dra tidlig, men vi rekker litt tid sammen, ligger å kysser og har det kjempe koselig. samtidlig er det helt uvirkelig, jeg klarer ikke berøre kroppen hennes, jeg tror hun vil skades av det, så når jeg gjør det er det bare en uvirkelig følelse, er ikke meg som gjør det. tror ikke, forstår ikke hvordan kroppskontakt kan være noe positivt.

jeg tenker når jeg leser det andre har skrevet, nei det skjedde ikke meg, min historie er helt annerledes, tørr ikke innse hvor mange andre som sitter med det samme brennende sår i seg.

jeg maler, tegner, skriver, spiller musikk (lydbilder av støy), det er ikke altid jeg klarer se hva jeg har lagd etterpå... eller at jeg ser hva motivet egentli forestiller etterpå, helt grusomt.

selv hvis det virker rart når man begynner, det tok ikke mange tegninger før jeg ble helt hekta, og nå overlever jeg ikke dagen hvis jeg ikke har en tegneblokk med meg..

lykke til, du fortjener det

[Bugge1365380662]

jeg prøver å lese inlegget ditt men klarer ikke lese det, jeg klarer ikke fokusere rent fysisk på det. Har insett hvor følelses kald jeg er, hvordan jeg ikke klarer empatisere med noen her på forumet, ikke klarer å tro på noen andre, klarer ikke tro på meg selv.

Dette er lissom så jævla uverkelig, faen gjør jeg i dette forumet lissom?

Kjæresten min var på besøk, hun måtte dra tidlig, men vi rekker litt tid sammen, ligger å kysser og har det kjempe koselig. samtidlig er det helt uvirkelig, jeg klarer ikke berøre kroppen hennes, jeg tror hun vil skades av det, så når jeg gjør det er det bare en uvirkelig følelse, er ikke meg som gjør det. tror ikke, forstår ikke hvordan kroppskontakt kan være noe positivt.

jeg tenker når jeg leser det andre har skrevet, nei det skjedde ikke meg, min historie er helt annerledes, tørr ikke innse hvor mange andre som sitter med det samme brennende sår i seg.

jeg maler, tegner, skriver, spiller musikk (lydbilder av støy), det er ikke altid jeg klarer se hva jeg har lagd etterpå... eller at jeg ser hva motivet egentli forestiller etterpå, helt grusomt.

selv hvis det virker rart når man begynner, det tok ikke mange tegninger før jeg ble helt hekta, og nå overlever jeg ikke dagen hvis jeg ikke har en tegneblokk med meg..

lykke til, du fortjener det

Til Arnehepp! Kanskje er det slik at du har mer enn nok med å forholde deg til dine egne følelser akkurat nå. At du føler deg lite empatisk kan være midlertidig,og kan forandre seg etter hvert.Man kan i hvertfall gjøre det rette i forhold til andre rundt seg, hvis du har fornuften som rettesnor.Jeg har selv vært der på et tidspunkt i prosessen min, men nå føler jeg at empatien for andre har kommet igjen.Med vennlig hilsen bugge

[Gjest nordmann i sverige]

Til Arnehepp! Kanskje er det slik at du har mer enn nok med å forholde deg til dine egne følelser akkurat nå. At du føler deg lite empatisk kan være midlertidig,og kan forandre seg etter hvert.Man kan i hvertfall gjøre det rette i forhold til andre rundt seg, hvis du har fornuften som rettesnor.Jeg har selv vært der på et tidspunkt i prosessen min, men nå føler jeg at empatien for andre har kommet igjen.Med vennlig hilsen bugge

At du har empati viste du tydelig med ditt forrige innlegg :-)