trenger hjelp

[eax]

jeg har etter mange år, klart å innrømme for meg selv at jeg har problemer.er allikevel livredd for å be om hjelp. For det første har jeg aldri bedt folk om hjelp til noe før(ikke en gang en matteoppgave gjennom skoletiden)+ jeg er livredd for mennesker.

Jeg prøvde å oppsøke en helsesøster en gang, bare for å se, men jeg friket helt ut når hun spurte hvorfor jeg kom dit, det endte med at jeg snakket om overfladiske ting.Jeg kan ikke bare sette meg ned og plapre til et vilt fremmed menneske.Det er en ond sirkel; jeg kan ikke få hjelp på noe vis før jeg begynner noe sted. Tok noen tester og fikk resultater dyp depresjon (oppsøk hjelp) + alvorlig angst(igjen, oppsøk hjelp)(det var litt med utfyllende da) har også hatt alvorlige spiseforstyrrelser jeg ikke er kvitt selv om jeg ikke lenger veier 30-40kg,(166cm) kan jeg gå uker uten mat, rett og slett fordi jeg ikke klarer å få det ned.jeg har ingen utdannelse så jeg vet ikke. Jeg trenger hjelp, men tør ikke snakke med mennesker! Hva skal jeg gjøre?

[cathlin]

Hei hei. Fikk lyst til å svare deg, selv om jeg ikke vet helt hva jeg skal skrive. Bare at jeg syns det høres fint ut at du har funnet ut at du trenger hjelp. Det er en viktig og sterk avgjørelse å ta at en vil gjøre noe med problemene sine så du har kanskje kommet et stykke på vei allerede. Jeg tror jeg skjønner det med å være redd for å snakke med mennesker og for å be om hjelp. Jeg har gått noen måneder i terapi og jeg er fremdeles redd hver time fordi terapeuten gir meg så mye oppmerksomhet. Og fordi min oppmerksomhet også blir rettet innover i meg. Det kan være litt skremmende i startfasen og skulle forholde seg til et vilt fremmed menneske, som du skriver. Jeg syns fremdelses det er en merkelig og litt uvirkelig opplevelse å gå dit, og var redd terapeuten en stund, men så tok vi opp akkurat det og da roet ting seg ned noen hakk. Jeg prater ikke så mye, men av og til tenker jeg klarere når jeg får et par øyne som ser meg.

Når jeg tenker over det hadde jeg aldri trodd jeg noen gang skulle klare å gå i en slik behandling, men så overrasker en seg selv av og til. Kanskje du også kommer til å oppleve det. Poenget er vel til sist at en skal få det bedre, og av og til er det vanskelig å finne ut av det helt alene.

Ellers har jeg hatt mye hjelp av å skrive. Hvis du skal til legen for å be om hjelp er det mange som velger å skrive et brev om det de sliter med. Syns det er like greit fordi når jeg først kommer til legen blir det ofte så mye stress at jeg har glemt det jeg skulle si uansett. Kanskje du kan skrive som du har gjort her til legen din, slik at han/hun kan forstå deg bedre, og finne ut hvilken hjelp som du trenger.

Ønsker deg lykke til!

Mvh

[Gjest Windsong]

Hei hei. Fikk lyst til å svare deg, selv om jeg ikke vet helt hva jeg skal skrive. Bare at jeg syns det høres fint ut at du har funnet ut at du trenger hjelp. Det er en viktig og sterk avgjørelse å ta at en vil gjøre noe med problemene sine så du har kanskje kommet et stykke på vei allerede. Jeg tror jeg skjønner det med å være redd for å snakke med mennesker og for å be om hjelp. Jeg har gått noen måneder i terapi og jeg er fremdeles redd hver time fordi terapeuten gir meg så mye oppmerksomhet. Og fordi min oppmerksomhet også blir rettet innover i meg. Det kan være litt skremmende i startfasen og skulle forholde seg til et vilt fremmed menneske, som du skriver. Jeg syns fremdelses det er en merkelig og litt uvirkelig opplevelse å gå dit, og var redd terapeuten en stund, men så tok vi opp akkurat det og da roet ting seg ned noen hakk. Jeg prater ikke så mye, men av og til tenker jeg klarere når jeg får et par øyne som ser meg.

Når jeg tenker over det hadde jeg aldri trodd jeg noen gang skulle klare å gå i en slik behandling, men så overrasker en seg selv av og til. Kanskje du også kommer til å oppleve det. Poenget er vel til sist at en skal få det bedre, og av og til er det vanskelig å finne ut av det helt alene.

Ellers har jeg hatt mye hjelp av å skrive. Hvis du skal til legen for å be om hjelp er det mange som velger å skrive et brev om det de sliter med. Syns det er like greit fordi når jeg først kommer til legen blir det ofte så mye stress at jeg har glemt det jeg skulle si uansett. Kanskje du kan skrive som du har gjort her til legen din, slik at han/hun kan forstå deg bedre, og finne ut hvilken hjelp som du trenger.

Ønsker deg lykke til!

Mvh

Du har allerede tatt et viktig skritt: Å forstå at du bør søke hjelp.

Ut i fra det du skriver, virker det som du har helt legitime grunner for å gjøre det!

Har du en fastlege du stoler på? En helsesøster, lærer, what ever? I så fall bør du ta en prat med vedkommende i første omgang. Hvis det er vanskelig å snakke, anbefaler jeg deg å skrive et brev til vedkommende, slik at h*n er forberedt til du kommer. Da vil det bli myyyye lettere å kommunisere!

[eax]

Du har allerede tatt et viktig skritt: Å forstå at du bør søke hjelp.

Ut i fra det du skriver, virker det som du har helt legitime grunner for å gjøre det!

Har du en fastlege du stoler på? En helsesøster, lærer, what ever? I så fall bør du ta en prat med vedkommende i første omgang. Hvis det er vanskelig å snakke, anbefaler jeg deg å skrive et brev til vedkommende, slik at h*n er forberedt til du kommer. Da vil det bli myyyye lettere å kommunisere!

Takker for svar, men det høres vedlig skummelt ut. Har egentlig ingen jeg stoler på og vil for all del ikke ta kontakt med noen kjente, finnes det ingen andre alternativer?