Jeg lurer..

[right_here]

Jeg er 17år gammel gutt, jeg er åpen homofil,jeg står på mitt, er sett på av mange som en flott gutt moden for alderen, og ellers så er det vel verdt å vite at jeg strever endel med deppresjoner. Ikke den kliniske typen, men det er alikevel et strev.

Det jeg strever med er vel, som jeg selv kan forstå, det å høre hjemme.

Min oppvekst har vært i en fammilie med mye krangling og endel fyll, det har vært slossing og truing fra mor og eldre bror(de har som oftest ikke tålt hverandre).

Har brukt mye av min barndom på å være redd for markete dager og høytider med mye fyll. Mamma har alltid vært veldig streng, noe som jeg er glad for fordi jeg har fått en god oppdragelse, men hun har også alltid hatt et temperamangsproblem, noe jeg ikke er glad for. Ellers så har jeg fått et slag eller to på trynet av min bror, jeg angrer endel på at jeg ikke sto opp for han da han bodde hjemme, av frykt for å skuffe min mor. Min mor tar det ikke så lett at jeg er homse, føler meg nokså svekket på det punktet, selv om hun er glad i meg osv, men vil ikke snakke om det og hun er ikke komfortabel med det. samme gjelder min bror,han er heller ikke så veldig glad for at jeg er homse, og av og til kan jeg være redd for at han skulle ha prøvd å stoppe meg hvis jeg traff han i byen med en annen homofil fyr. Min bro har prøvd å ta selvmord før, det var passivt, han ringte etter hjelp.

Jeg har seinere i livet fått utslag, ved at jeg ikke nærmer meg personer lett, er paranoid, og jeg missunner andre homofile fordi de knytter vennskaps forhold lettere enn meg, jeg føle rmeg baksnakket og missforstått. Derfor bruker jeg også masse tid på å finne alle de negative sidene av dem, noen som ikke er sunt, blir liksom min forsvars teknikk. Jeg kan bli sykelig missunnelig på dem, gikk fra en fest he rom dagen fordi jeg ikke orket være der fordi de nevnte navn på folk som d ekjente men som aldri har hatt lyst til å bli kjent med meg. Jeg føler også at jeg ikke slipper unna gale ting jeg prøver å gjøre opp for(er der mye av paranoiaen kommer inn), og jeg blir sett på som billig fordi jeg har et aktiv sexliv, dette hjememsøker meg også veldig. Jeg har sånn smått misshandlet dyr da jeg var yngre, har to hunder nå, som jeg bryr meg veldig om, er imot dyre misshandling, men hadde noe små utbrudd før. Har også hatt en interesse for pedofili før(hetro pedofili), lasta ned fra nettet, tente på det, men fant ut at det kunne bli en usunn vane, så jeg sletta det og slutta laste ned, men lurer på om det er noe som kan komme tilbake.

Jeg mener at galskap er defiinert av samfunnet, men jeg vet at jeg har smerter og sår jeg trenger bearbeiding med, så vil gjerne høre noen gode råd. Vurderer voksnen psykiatri(har gått søkt på BUP via helsestasjon, men blir snart atten så må gå over i voksnepsykriati), og har mange venner som også sliter eller har sletet og som har gitt endel råd på veien. Men som sagt, alle råd kan hjelpe.

[Gjest LucySky]

Klart du h ar det trøblete. Med den bakrgrunnen din ville du hatt trøbbel uansett legning, men i tillegg har du altså sagt fra og stått fram og står på ditt som homse.

Jeg kjenner mange homser, men ingen som har klart seg uten kamp.

Jeg syns du skulle være så snill mot deg sjøl at du søkte hjelp i "voksenpsykitarien" uten å mene at det er et nederlag for deg.

Hvorfor skulle det være det? jeg har gått i terapi i mange år og mene rikke at det er et nederlag at jeg "ikke klarte det sjøl" og jeg var ikke sjukere enn deg. For å si det sånn. Jeg var ganske deprimert, og hadded mye angst, men ingen visste noe særlig om det, så det syntes ikke.

Det jeg mener, er at man trenger ikke være SÅ psykisk sjuk for å søke hjelp. det er som om man ikke ville gå til vanlig lege med forkjølelse, men ventet til man fikk lungebetennelse eller brakk beinet!

Jeg syns du skal ta en runde med hjelp og støtte fra psykolog, ja. Vær litt grei med deg sjøl!