Har det så vont

[Gjest for tiden]

Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver inn her,for det er ikke det at jeg trenger å få det ut, for det gjør jeg hver dag,men..

At på til er det snart eksamentid,men jeg greier ikke å lese, greier ikke å tvinge meg selv engang. Husker på vgs, leste ganske mye før en prøve eller eksamen,men nå er det som om ingenting betyr noe lenger. Vet ikke hvem jeg er engang, hva jeg vil med livet mitt..

greier ikke å konsentrere meg, heller ikke når jeg snakker med en person får jeg med meg hva personen sier..

Har gått til psykolog men følte ikke det hjalp, ble bare verre, for jeg er så lei av å snakke. Snakker jo med kjærestn om problemene hver dag, er lei av bare å snakke, trenger handling!!! Men vet ikke hvordan. Det er det største problemet..Trenger noen til å pushe med videre, for jeg greier det ikke alene. Det er det eneste jeg trenger for å bli lykkelig..Er så ensom..

[anntry]

Kjenner meg litt igjen i problemet ditt. en gang gikk jeg på skole og greide meg fint, men under den ytre fasaden kjempet jeg en hard kamp. jeg fikk etterhvert store problemer og greide til slutt ingenting. da fikk jeg "hjelp". fikk noen å snakke med, men det ble bare verre.

nå 4 år etter er jeg midlertidig uføretrygdet og går til ny behandler etter å ha flyttet noen ganger. begynte med ny antidepressiva og tar livet med ro. først nå begynner jeg å få lyst til å gjøre noe med livet mitt. skal kanskje ta et fag som privatist og begynne å jobbe noen timer i uka. selv om mange har kommet lenger enn meg må jeg gå i dette tempoet - det er det som passer for meg.

Vil gjerne skrive med noen som må gå i sitt eget tempo med litt hjelp!!

[Gjest for tiden]

Kjenner meg litt igjen i problemet ditt. en gang gikk jeg på skole og greide meg fint, men under den ytre fasaden kjempet jeg en hard kamp. jeg fikk etterhvert store problemer og greide til slutt ingenting. da fikk jeg "hjelp". fikk noen å snakke med, men det ble bare verre.

nå 4 år etter er jeg midlertidig uføretrygdet og går til ny behandler etter å ha flyttet noen ganger. begynte med ny antidepressiva og tar livet med ro. først nå begynner jeg å få lyst til å gjøre noe med livet mitt. skal kanskje ta et fag som privatist og begynne å jobbe noen timer i uka. selv om mange har kommet lenger enn meg må jeg gå i dette tempoet - det er det som passer for meg.

Vil gjerne skrive med noen som må gå i sitt eget tempo med litt hjelp!!

Forstår at du må ta det sakte, sånn føler jeg også det. Ting forandrer seg,men i sakte tempo. Hvis jeg oppnår noe, så har jeg brukt ganske langt tid på det og gått en lang vei, i alle fall i forhold til andre.

Av og til føler jeg at jeg har det bedre og at alt kommer til å gå fint,men plutselig forandrer alt seg og jeg er nede igjen..Føler at ingen forstår meg. Får alle slags råd om hva jeg skal gjøre, og ALT det vet jeg selv,men ingen forstår at problemet faktisk er å sette i gang med det. Det er det jeg ikke vet..Hvordan skal jeg begynne med det? ..mangler livsvilje!! Det holder ikke å si til meg selv "i dag skal du gjøre det og det" når jeg faktisk ikke har lyst eller vilje til det...Er en stor skuffelse for alle,men mest for meg selv!!!

Jeg er flink til å "spille lykkelig" når jeg er ute blant folk. De vet ikke hvordan jeg har det inni meg.

[s_g17]

Forstår at du må ta det sakte, sånn føler jeg også det. Ting forandrer seg,men i sakte tempo. Hvis jeg oppnår noe, så har jeg brukt ganske langt tid på det og gått en lang vei, i alle fall i forhold til andre.

Av og til føler jeg at jeg har det bedre og at alt kommer til å gå fint,men plutselig forandrer alt seg og jeg er nede igjen..Føler at ingen forstår meg. Får alle slags råd om hva jeg skal gjøre, og ALT det vet jeg selv,men ingen forstår at problemet faktisk er å sette i gang med det. Det er det jeg ikke vet..Hvordan skal jeg begynne med det? ..mangler livsvilje!! Det holder ikke å si til meg selv "i dag skal du gjøre det og det" når jeg faktisk ikke har lyst eller vilje til det...Er en stor skuffelse for alle,men mest for meg selv!!!

Jeg er flink til å "spille lykkelig" når jeg er ute blant folk. De vet ikke hvordan jeg har det inni meg.

du har jo en kjærste så skjønner ikke hvorfor du er så ensom.. kan ikke dere finne på noe nytt?

jeg er bare 17.. men tror du har det vondt fordi det er noe du har lyst til og gjøre men du ikke kan.. prøv og tenk hva det er og hvordan du kan få gjort nettop det..

[anntry]

Forstår at du må ta det sakte, sånn føler jeg også det. Ting forandrer seg,men i sakte tempo. Hvis jeg oppnår noe, så har jeg brukt ganske langt tid på det og gått en lang vei, i alle fall i forhold til andre.

Av og til føler jeg at jeg har det bedre og at alt kommer til å gå fint,men plutselig forandrer alt seg og jeg er nede igjen..Føler at ingen forstår meg. Får alle slags råd om hva jeg skal gjøre, og ALT det vet jeg selv,men ingen forstår at problemet faktisk er å sette i gang med det. Det er det jeg ikke vet..Hvordan skal jeg begynne med det? ..mangler livsvilje!! Det holder ikke å si til meg selv "i dag skal du gjøre det og det" når jeg faktisk ikke har lyst eller vilje til det...Er en stor skuffelse for alle,men mest for meg selv!!!

Jeg er flink til å "spille lykkelig" når jeg er ute blant folk. De vet ikke hvordan jeg har det inni meg.

Ser mye av meg selv i svaret ditt, har også problemer med å komme igang. det er ofte jeg vet at dette må jeg gjøre, men så svikter motet idet jeg skal til å begynne på det.

Jeg har ofte tydd til selvskading når jeg har hatt det vanskelig; men nå har jeg klart meg uten i over en måned