Posttraumatisk stresslidelse

[Gjest grønne øyne]

Hei.

I dag når jeg var hos psykiateren min, fortalte hun at hun mistenkte sterkt at jeg hadde utviklet posttraumatisk stresslidelse.

Jeg har lest litt om dette, og hun har sikkert riktig. Jeg ble utsatt for overgrep som liten.

Men jeg ønsker ikke snakke om dette. Får angst, og unngår alt som har med det å gjøre, eller som kan minne om det. Hun fortalte meg at jeg mest sannsynlig må gjennom det, for å komme videre. Men da slutter jeg heller er jeg redd...

Jeg orker ikke, vær så snill!

Det jeg imidlertidig lurer på:

- Må jeg evnt ta medisiner? ( Skal egentlig ta serequel, lamictal og cipralex for bipolar og depresjon , men klarer ikke ta dem )

- Hvilke type behandling finnes mot dette? Hun nevnte noe om noe blikk/syn greier eller noe? Hørt om det?

- Er det sant at man som oftest må gjennom dette, når det er Posttraumatisk stresslidelse?

Psykiateren min sier at jeg har svært mye angst i forhold til dette. Jeg orker ikke prate om det. Blir stresset, litt "sint", truer med å gå, slutte i behandling, begynner å prate om andre ting. Og unnværer for alt jeg kan å prate om dette. Er dette vanlig?

Vær så snill, jeg orker ikke dette mer!

[arnehepp]

Hallo

det er helt vanlig at noe så grusomt nytter ikke prate om det bare rett uten videre, jeg håper h*n ikke prøver å tvinge deg til å snakke om det, det ville vært svært uhøfflig. kanskje du kan prøve fortelle om hva det gjør med deg uten å gå inn på det du ikke klarer snakke om?

du må gjennom det, men bruk tiden til hjelp. en ting er også å akseptere at det har skjedd. selv om det kan virke vanskelig, så er det det du trenger å jobbe mot.

hvis du lærer å kjenne din frykt vill du se at den ikke er så skummel som du først trodde.

Lykke til!

[Vingeskutt]

Det fins mange måter å jobbe seg gjennom slike problemer på. Jeg har selv samme diagnose (PSD) og hadde kjempeproblemer med å prate om det. Prøvde i mange år, men hvis jeg prata, så var det ikke meg med mine følelser som snakket, men en maskin inni meg.

Slik føltes det i hvertfall.

Jeg er enig med psyk'en din at man må jobbe seg gjennom traumene for å komme videre, men jeg mener det fins mange måter o jobbe på. Selv hadde jeg stort utbytte av uttrykksterapi. Nå som ting har løsnet litt for meg har jeg samtaleterapi og psykomotorisk fysioterapi. Det siste er kjempebra med tanke på å "godta" at du har en kropp, og få kontakt mellom kropp og følelser.