Ekspertsvar Separasjonsangst hos vår 10-årige datter

[Pappa Harald]

Vi er en familie bestående av mor, far og tre døtre på 10, 7 og 1,5 år.

Vår eldste datter på 10 (snart 11) er en trygg, omsorgsfull, verbal og følsom flott jente. Hun sliter imidlertid periodisk (noe mer i det siste) i situasjoner hvor hun skal være fraværende fra oss foreldre. Det kan gjelde enkle ting som overnatting hos gode venniner en natt eller når vi foreldre en sjelden gang skal gjøre noe en kveld eller helg som voksne. Sist helg var vi i voksen-fødselsdagsselskap og farmor, som er en varm og forståelsfull bestemor som våre barn har vært mye sammen med, skulle være barnevakt. Igjen skjedde det at vår datter fortvilt forsøkte å nå oss per mobil 6-7 ganger. Vi ringte henne en gang å sa at vi var glade i henne og at vi ville være hjemme når hun voknet neste morgen. Hun la igjen flere beskjeder og var tydelig fortvilet (savnet oss, kjærlighetserklæriner og at hun ikke "klarte" å være foruten oss osv). Om en måneds tid skal min kone og jeg på en etterlengtet helgetur kun som voksne (2 år siden sist!). Farmor og mormor vil være sammen med barna. Dette har vært kjent for barna i snart 2 månder allerede. Vår eldste datter begynner allerede nå å grue seg og er tydelig preget av dette.

Det er mulig å se en sammenheng mellom hennes separasjonsagst og en hendelse for tre år tilbake (når hun var 7). Hennes morfar som bodde i utlandet døde brått og min kone og jeg reiste på 24 timers varsel og ble borte i henholdsvis 10 dager og 3 uker (mor). Farmor og mormor bodde da hos barna. Vår eldste datter fikk nok da en form for sjokk (pga at vi reiste begge to osv). Vi snakket med henne daglig (flere ganger enkelte dager). Hun hadde grått mye og spiste mindre, og hadde en form for sorg som gjorde at henne ikke tok del i dagliglivets gleder med venner etc på samme måte.

Vi håper å få noen råd på hva vi kan gjøre for å støtte henne og for å "komme over" dette og mestre slike situasjoner som at vi blir borte en kvelde eller sjeldne ganger en helg.

På forhånd takk!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror dette kan skyldes at hun assosierer deres fravær med noe negativt (morfars død).

Det er klassisk at når to ting oppstår samtidig vil de bli assosiert med hverandre.

Etterhvert som dere tar små turer ut og det ikke skjer noe forferdelig, vil denne assosiasjonen svekkes, og alt vil gradvis gå mye bedre.

[Gjest tod]

Det høres ikke usannsynlig ut fraværet deres i forbindelse med morfarens død er en viktig årsak til dette. I og med at dete fraværet kom brått og varte såpass lenge kan det ha framkalt følelser av angst, sinne og ikke minst en tapsopplevelse. Jeg tror hun assosierer nye fravær med disse følelsene (og ikke nødvendigvis så mye morfarens død).

Derfor vil jeg foreslå en mer psykoanlaytisk inspirert katharsis-metode i tillegg til NHDs adferdsterapi. Hva om dere snakker med henne om dette første fraværet, f.eks. ved å spørre hvordan hun opplevde det, at dere syns det er dumt at dere ble så lenge borte osv. Dere trenger ikke eksplisere den eventuelle forbindelsen med dette og hennes nåværende separasjonsangst. Ved en eventuell anerkjennelse/bearbeiding av følelsene knytta til det tidligere fravært kan hun gjøre seg mer ferdig med disse - slik at de ikke reaktiveres av nye fravær.