"Våkne" mareritt?

[Mareritt1365380693]

Hei,

Har aldri skrevet her før, kun på andre forum, men leser ofte. Det er godt å lese ting dere skriver, selvom det er veldig vondt også. Kjenner meg igjen i masse dere forteller om.

Det jeg er så utrolig lei av nå, er at de hendelsene jeg har "i bagasjen" - klarer ikke å skrive ordet en gang - ødelegger mer og mer av hverdagen min. Tidligere var jeg veldig flink til å "kontrollere" følelsene mine, mest gjennom en spiseforstyrrelse. Men nå virker ikke den strategien lenger. Iallefall ikke nok.

Det er som å ha "våkne" mareritt, hvis dere skjønner. Plutselig bare "kjenner" jeg at det skjer igjen og igjen, ikke fysisk egentlig, men følelsesmessig kjenner jeg det veldig, veldig godt. Det skjer når det absolutt ikke passer seg, midt i en samtale, under et foredrag på skolen, på bussen osvosv... Ikke hver eneste dag, altså, men ganske ofte.

Det gjør meg så usikker, for jeg vet aldri om jeg kommer til å komme gjennom dagen uten å reagere på en rar måte foran andre. Vanskelig å forklare. Som person er jeg veldig livlig og energisk og utadvendt - og uten at jeg mener å skryte, så har jeg en god selvtillitt innerst inne. Men nå for tiden føler jeg meg nærmest helt "forsvarsløs", og har ikke evnen til å ta på meg en maske hvis jeg trenger det. Klarer ikke å "fake" følelsene foran andre. Det er ikke at jeg har lyst til å gi inntrykk av at jeg er noe jeg ikke er, jeg vil bare ikke at de skal se meg når jeg er trist.

Hva gjør man med sånt? Min store frykt er at jeg bare skal bli verre, og tilslutt ikke klare å gjennomføre alle de tingene jeg driver med. Liker å være aktiv, og vil ikke at dette skal hindre meg. Men akkurat nå er jeg så ustabil at jeg ikke har kontroll over utbruddene mine, kan plutselig begynne å gråte. Heldigvis klarer jeg som regel å komme meg på et sted for meg selv før andre ser det, men det er slitsomt. Får nesten brekninger, og føler at jeg må kaste opp, uten at jeg nødvendigvis har noe i magen å kaste opp. Begynner å skrubbe meg forferdelig hardt på armene. Har heldigvis nesten helt sluttet med skading. Blir så lei av meg selv når jeg gjør sånne tåpelige ting...

Dette ble mye mer enn jeg trodde... Men det er ikke mulig å si de her tingene til så mange andre, det er noe som stikker _for_ dypt, liksom. Spiseforstyrrelsen er også en skam og en slitsom ting, men ikke på langt nær som dette. Det er på en måte mer "godtatt" å ha en sykdom, forstår dere hva jeg mener?

Jeg går til psykolog, og hun vet littegrann, men svært lite. Hver gang vi starter å prate om det går jeg inn i en slags transe, og får ikke til å snakke særlig. Noe inni meg sier at det ikke er lov å sette ord på det, og de gangene jeg har gjort det, så bryter liksom alt sammen.

Har dere slike flashback om dagen, som nesten kan "kjennes"? I tilfelle, hvordan klarer dere å få dem vekk? Jeg vil bare bli meg selv igjen.

Forøvrig synes jeg dette virker som en utrolig fin side, men flotte, sterke mennesker. Jeg har stor respekt for at dere jobber med dere selv, og klarer å holde hodet over vannet i de tyngste periodene. Ønsker dere alt godt!

Hilsen

[Bugge1365380662]

Dette blir et veldig kort svar på et langt og gripende innlegg fra din side. Nå presser de seg frem-ORDENE. Og det er vanskelig og vondt,tar tid. Men du er i gang nå. Det er helt sikkert. Prøv og ikke press deg selv for hardt i terapitimene.Det kommer nok litt om litt.Fortell at det er vanskelig å snakke om,så kan både du og terapeuten ha det unevnelige i hodet sammen.Dele det før ordene er sagt.Lykke til med behandlingen og stå den ut. Vennlig hilsen bugge

[Mareritt1365380693]

Dette blir et veldig kort svar på et langt og gripende innlegg fra din side. Nå presser de seg frem-ORDENE. Og det er vanskelig og vondt,tar tid. Men du er i gang nå. Det er helt sikkert. Prøv og ikke press deg selv for hardt i terapitimene.Det kommer nok litt om litt.Fortell at det er vanskelig å snakke om,så kan både du og terapeuten ha det unevnelige i hodet sammen.Dele det før ordene er sagt.Lykke til med behandlingen og stå den ut. Vennlig hilsen bugge

Tusen takk for svar, Bugge. Det høres kanskje veldig dumt ut, men etter at jeg hadde skrevet dette ned fikk jeg en så sterk følelse av å ha gjort noe "galt"/forbudt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Derfor hjalp det å lese det du skrev. Følte at jeg var mer "tilgitt" for å ha åpnet meg om dette. Helt teit, vet det.

Jeg vet ikke hvordan terapitimene vil bli fremover, men jeg håper på en måte å bli tøff nok til å bare komme over dette, glemme det. Sier til meg selv at det er jo ikke noe å gjøre med det nå, skjedd er skjedd. Vil ha det bort nå...

Nei, vet ikke helt, jeg. Hodet er bare helt "låst", hvis du skjønner... Takk for det du skrev!

Klem fra

[Bugge1365380662]

Tusen takk for svar, Bugge. Det høres kanskje veldig dumt ut, men etter at jeg hadde skrevet dette ned fikk jeg en så sterk følelse av å ha gjort noe "galt"/forbudt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Derfor hjalp det å lese det du skrev. Følte at jeg var mer "tilgitt" for å ha åpnet meg om dette. Helt teit, vet det.

Jeg vet ikke hvordan terapitimene vil bli fremover, men jeg håper på en måte å bli tøff nok til å bare komme over dette, glemme det. Sier til meg selv at det er jo ikke noe å gjøre med det nå, skjedd er skjedd. Vil ha det bort nå...

Nei, vet ikke helt, jeg. Hodet er bare helt "låst", hvis du skjønner... Takk for det du skrev!

Klem fra

Kjære deg! Jeg synes ikke det er rart eller teit at du føler du har gjort noe galt og forbudt etter at du skrev innlegget ditt.Om noen en gang sa at du aldri måtte si noe,vet jeg ikke.Det er uansett så mye skam som ligger i bunnen når man har vært utsatt for overgrep. Men du gjorde ikke noe galt. Du har rett til å snakke og rett til å føle.Det er noen andre som trenger tilgivelse,ikke du.

Jeg skjønner det må være fryktelig slitsomt å ha kommet til det punktet at du stadig oftere får flashback. Og jeg skjønner at du vil glemme, og leve livet som om ingenting er skjedd. Men min erfaring er at vi kan ikke glemme,og nå kjenner du jo også at det kommer tilbake og at du opplever på nytt og på nytt.Men jeg tror virkelig på at terapi på sikt kan hjelpe oss til å leve med det på en bedre måte uten at det ødelegger livet vårt.At vi kan bære det med oss og inne i oss på en bedre måte,uten at det ødelegger oss og plager oss hele tiden.Men for de fleste av oss tar det tid,mye tid,angst,tårer,ensomhet og smerte. Men jeg har sett at det går an for andre,og da går det an for deg og meg også.

Og akkurat nå gjør du det beste du kan for å hjelpe deg selv.Jeg skjønner at du føler deg svakere og mer sårbar enn noen gang,men det betyr ikke at du er det.Du går til en psykolog og prøver å få hjelp,og jeg synes du har all grunn til å være stolt av deg selv.Kanskje en dag er du klar til å fortelle litt av historien din til oss.Vennlig hilsen bugge

[Mareritt1365380693]

Kjære deg! Jeg synes ikke det er rart eller teit at du føler du har gjort noe galt og forbudt etter at du skrev innlegget ditt.Om noen en gang sa at du aldri måtte si noe,vet jeg ikke.Det er uansett så mye skam som ligger i bunnen når man har vært utsatt for overgrep. Men du gjorde ikke noe galt. Du har rett til å snakke og rett til å føle.Det er noen andre som trenger tilgivelse,ikke du.

Jeg skjønner det må være fryktelig slitsomt å ha kommet til det punktet at du stadig oftere får flashback. Og jeg skjønner at du vil glemme, og leve livet som om ingenting er skjedd. Men min erfaring er at vi kan ikke glemme,og nå kjenner du jo også at det kommer tilbake og at du opplever på nytt og på nytt.Men jeg tror virkelig på at terapi på sikt kan hjelpe oss til å leve med det på en bedre måte uten at det ødelegger livet vårt.At vi kan bære det med oss og inne i oss på en bedre måte,uten at det ødelegger oss og plager oss hele tiden.Men for de fleste av oss tar det tid,mye tid,angst,tårer,ensomhet og smerte. Men jeg har sett at det går an for andre,og da går det an for deg og meg også.

Og akkurat nå gjør du det beste du kan for å hjelpe deg selv.Jeg skjønner at du føler deg svakere og mer sårbar enn noen gang,men det betyr ikke at du er det.Du går til en psykolog og prøver å få hjelp,og jeg synes du har all grunn til å være stolt av deg selv.Kanskje en dag er du klar til å fortelle litt av historien din til oss.Vennlig hilsen bugge

Kjære deg,

tusen takk for at du tok deg tid til å skrive alt det du skrev. Hadde ikke forventet meg at noen hadde visst hva å si til alt det våset mitt. Men det ga meg noen nye tanker, det du skrev. Har forsøkt å snakke litt med psykologen, men det pleier alltid å gå HELT fullstendig galt etter de timene. Gjør mange stygge ting med meg selv, som jeg ikke går inn på her, og blir ikke grei å ha med å gjøre. Jeg prøver å ta meg sammen, ikke være så deprimert etter de timene, er nesten sur/tverr uten grunn - men får det ikke til. Vil ikke være sånn mot kjæresten min, for han er bare så flott på alle måter. Fortjener å kunne slappe av, ikke få mine bekymringer på SINE skuldre.

Derfor er jeg både redd, samtidig som jeg har litt lyst til å få ting ut. Ordene er der bare ikke, jeg begynner til og med noen ganger å le litt, ikke fordi jeg synes det er morsomt, men fordi jeg er kjempeflau. Føler meg forferdelig selvopptatt når jeg prater om det, og er redd for at hun skal tro at jeg synes synd på meg selv. Det gjør jeg nemlig ikke. Mange andre har det mye verre, og DE takler det bra. Jeg leser så mange flotte innlegg her, fra folk som har greid å komme ut av den tunge tiden. Jeg er så full av beundring - og synes det er utrolig sterkt å vite at mange har klart å fighte med de problemene dere skriver om. Ja, det er bare veldig sterkt... Men jeg føler meg som en syte-person når jeg da selv ikke får til å ta meg sammen. Forstår du?

Har også lest mye du har skrevet, bugge, og synes du virker som en veldig omtenksom person. Takk for at du tok deg tid. Jeg håper du har det godt!

Klem fra

[arnehepp]

hallo

jeg syns du er så streng mot deg selv! vær klar over at det ikke er vås det du skriver, det er ikke dumt det du føler, håper du klarer å ikke bebreide deg selv!!

Jeg tror ikke du kan "glemme" det som skjedd, det virker du ha prøvd altforlenge allerede.. å komme over handler ikke om det, selv hvor jævlig det er...

jeg prøver å skrive fort, før tankene kommer, de er her nå, jeg føler redselen komme... helt ille... jo, jeg prøver ikke lekse deg opp, jeg bare ville vise deg de tingene du skriver som ikke er sanne, som at det du skriver er vås!! det er vås det!

det du gjennomgår høres helt grusomt ut, uansett hvordan du tror andre klarer å takkle det så handler det om deg, ingen andre vet hvordan du opplever det heller, selv om noen har og noen ikke har opplevd lignende ting.

Hvis du syns det er vanskelig å sette ord kan du utrykke deg med kunst..jeg syns det er veldig godt å tegne, jeg tegner vanligvis veldig masse, så gjennom går jeg bunken og finner alle skummle tegninger.

lykke til!! (hvis det er noe du ikke liker i inlegget, som jeg er kjempe redd for at du skal gjøre, si ifra og overse det, jeg har ingen intension å støte deg!!)

[Mareritt1365380693]

hallo

jeg syns du er så streng mot deg selv! vær klar over at det ikke er vås det du skriver, det er ikke dumt det du føler, håper du klarer å ikke bebreide deg selv!!

Jeg tror ikke du kan "glemme" det som skjedd, det virker du ha prøvd altforlenge allerede.. å komme over handler ikke om det, selv hvor jævlig det er...

jeg prøver å skrive fort, før tankene kommer, de er her nå, jeg føler redselen komme... helt ille... jo, jeg prøver ikke lekse deg opp, jeg bare ville vise deg de tingene du skriver som ikke er sanne, som at det du skriver er vås!! det er vås det!

det du gjennomgår høres helt grusomt ut, uansett hvordan du tror andre klarer å takkle det så handler det om deg, ingen andre vet hvordan du opplever det heller, selv om noen har og noen ikke har opplevd lignende ting.

Hvis du syns det er vanskelig å sette ord kan du utrykke deg med kunst..jeg syns det er veldig godt å tegne, jeg tegner vanligvis veldig masse, så gjennom går jeg bunken og finner alle skummle tegninger.

lykke til!! (hvis det er noe du ikke liker i inlegget, som jeg er kjempe redd for at du skal gjøre, si ifra og overse det, jeg har ingen intension å støte deg!!)

Hei,

Takk for at du tok deg tid til å skrive, jeg ble overhodet ikke støtt av noe du skrev, så det må du ikke tenke på! Synes derimot det var sterke og kloke ord du kom med, det er godt å lese ting fra en annens synsvinkel. Man blir så "låst" i sin egen tankegang til tider.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og en del av meg "nikker" mens jeg leser det du skriver. Om at man må gripe fatt i det, at man ikke skal bebreide seg selv o.l. Men så er det den andre delen av meg, som er veldig sterk for tiden - som sier meg at dette er virkelig ikke nødvendig - det er ikke noe å syte over - at jeg burde skamme meg som gråter osv. Forstår du? Den delen er så sterk... Og kjefter på meg konstant. Da blir det som en ond sirkel: jeg lar meg først få lov til å kjenne på det vonde, og få utløp for det - men med én gang jeg har latt meg gjøre det føler jeg for å straffe meg. Når jeg da har gjort meg selv noe stygt, så skammer jeg meg over dét igjen. Sier til meg selv at dette er helt tåpelig, at jeg må slutte å være lei meg, det er ikke "lov". Vanskelig å forklare, ser selv at dette blir veldig rotete.

Jeg skal til behandleren min i dag, da skal vi snakke om det her. Jeg er så redd for at hun skal se på meg som en "ekkel" person.

En jente jeg kjenner ble utsatt for en grusom ******** (kan ikke skrive ordet..), og det er noe av det verste jeg har hørt... Hun har virkelig kommet langt, selvom hun sliter innimellom. Det er så sterkt å se, at hun klarer å (stort sett) legge det grusomme _bak_ seg. Jeg ønsker å klare det samme. Det er så rart, for rett etter det skjedde, så tenkte jeg faktisk ikke på det i nesten et år eller noe?? Det var bare en "bagatell", som jeg av og til glemte at hadde skjedd. Ble liksom overraska når folk snakket om det temaet, for da huska jeg "å ja, det skjedde jo en gang" ferdig med den saken. Det plaget meg svært, svært lite! Hvorfor i all verden skal det begynne å plage meg _nå_, flere år etter? Det skjønner jeg bare ikke.

Det var fint å kunne skrive litt her, takk for at dere svarte, det ga meg litt nytt å tenke på. Jeg satte stor pris på det.

Leser mye her nå, og jeg synes dere er sterke mennesker, aldri tvil på det.

Klem fra

[arnehepp]

Hei,

Takk for at du tok deg tid til å skrive, jeg ble overhodet ikke støtt av noe du skrev, så det må du ikke tenke på! Synes derimot det var sterke og kloke ord du kom med, det er godt å lese ting fra en annens synsvinkel. Man blir så "låst" i sin egen tankegang til tider.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og en del av meg "nikker" mens jeg leser det du skriver. Om at man må gripe fatt i det, at man ikke skal bebreide seg selv o.l. Men så er det den andre delen av meg, som er veldig sterk for tiden - som sier meg at dette er virkelig ikke nødvendig - det er ikke noe å syte over - at jeg burde skamme meg som gråter osv. Forstår du? Den delen er så sterk... Og kjefter på meg konstant. Da blir det som en ond sirkel: jeg lar meg først få lov til å kjenne på det vonde, og få utløp for det - men med én gang jeg har latt meg gjøre det føler jeg for å straffe meg. Når jeg da har gjort meg selv noe stygt, så skammer jeg meg over dét igjen. Sier til meg selv at dette er helt tåpelig, at jeg må slutte å være lei meg, det er ikke "lov". Vanskelig å forklare, ser selv at dette blir veldig rotete.

Jeg skal til behandleren min i dag, da skal vi snakke om det her. Jeg er så redd for at hun skal se på meg som en "ekkel" person.

En jente jeg kjenner ble utsatt for en grusom ******** (kan ikke skrive ordet..), og det er noe av det verste jeg har hørt... Hun har virkelig kommet langt, selvom hun sliter innimellom. Det er så sterkt å se, at hun klarer å (stort sett) legge det grusomme _bak_ seg. Jeg ønsker å klare det samme. Det er så rart, for rett etter det skjedde, så tenkte jeg faktisk ikke på det i nesten et år eller noe?? Det var bare en "bagatell", som jeg av og til glemte at hadde skjedd. Ble liksom overraska når folk snakket om det temaet, for da huska jeg "å ja, det skjedde jo en gang" ferdig med den saken. Det plaget meg svært, svært lite! Hvorfor i all verden skal det begynne å plage meg _nå_, flere år etter? Det skjønner jeg bare ikke.

Det var fint å kunne skrive litt her, takk for at dere svarte, det ga meg litt nytt å tenke på. Jeg satte stor pris på det.

Leser mye her nå, og jeg synes dere er sterke mennesker, aldri tvil på det.

Klem fra

Hallo

jeg skjønner inmari godt hva du mener...

det er så kjipt å leve med. de setningene jeg skrev i forrige post var nettop for å unngå det... etterhvert begynner mitt sensur apparat å dras igang, og så leser jeg igjennom hva jeg har skrevet og og forandrer alt jeg ville skrive, hvis jeg ikke bare gir opp...

jeg prøver å tolerere frykten ved ved å skrive de unskyldingene jeg gjør... (så jeg trykker på send knappen iheletatt)

nettop den frykten for å støte andre/hva andre vill synes om det jeg skriver er vanskelig for at jeg er så usikker hva andre mennesker støtes av, og for at jeg hvertfall tror at jeg er skikkelig frekk noen ganger... (nå vet du om det så nå jeg ikke redd iheletatt for å skrive videre akurat her)

du kan prøve forstå at faren er over, og selv om stemmen er sint og redd så kan du snakke om det, det har skjedd dere begge, og selv om det er vanskelig så kan det verken skade deg eller andre hvis du snakker om det.

Ikke glem at alle er like uskyldige, alle er like mye offer... tolerer deg selv!

jeg anbefaler deg å lese denne, meget lang men svært givende... http://www.ub.uib.no/elpub/2001/h/320001/Hovedoppgave.pdf

jeg er glad i hele deg!

[Bugge1365380662]

Kjære deg,

tusen takk for at du tok deg tid til å skrive alt det du skrev. Hadde ikke forventet meg at noen hadde visst hva å si til alt det våset mitt. Men det ga meg noen nye tanker, det du skrev. Har forsøkt å snakke litt med psykologen, men det pleier alltid å gå HELT fullstendig galt etter de timene. Gjør mange stygge ting med meg selv, som jeg ikke går inn på her, og blir ikke grei å ha med å gjøre. Jeg prøver å ta meg sammen, ikke være så deprimert etter de timene, er nesten sur/tverr uten grunn - men får det ikke til. Vil ikke være sånn mot kjæresten min, for han er bare så flott på alle måter. Fortjener å kunne slappe av, ikke få mine bekymringer på SINE skuldre.

Derfor er jeg både redd, samtidig som jeg har litt lyst til å få ting ut. Ordene er der bare ikke, jeg begynner til og med noen ganger å le litt, ikke fordi jeg synes det er morsomt, men fordi jeg er kjempeflau. Føler meg forferdelig selvopptatt når jeg prater om det, og er redd for at hun skal tro at jeg synes synd på meg selv. Det gjør jeg nemlig ikke. Mange andre har det mye verre, og DE takler det bra. Jeg leser så mange flotte innlegg her, fra folk som har greid å komme ut av den tunge tiden. Jeg er så full av beundring - og synes det er utrolig sterkt å vite at mange har klart å fighte med de problemene dere skriver om. Ja, det er bare veldig sterkt... Men jeg føler meg som en syte-person når jeg da selv ikke får til å ta meg sammen. Forstår du?

Har også lest mye du har skrevet, bugge, og synes du virker som en veldig omtenksom person. Takk for at du tok deg tid. Jeg håper du har det godt!

Klem fra

Heisan!Her kommer jeg igjen.I dag var jeg hos psykiateren min, og en god del av tiden snakket vi om overgrep,og det var en slitsom time.Men jeg klarte å være til stede og kjenne på følelser,og til å med la det renne en tåre, så det var nok en god time.Etter slike timer er det tøft,og jeg liker ikke å reise rett hjem for å være der alene i huset. Så som oftest vaser jeg rundt kanskje en time eller to på byen,setter meg på en kafe,der jeg kan sitte litt bortgjemt for jeg har en tendens til å plutselig ville gråte. Jeg vet ikke hvordan dine muligheter er etter terapitimene,men kan du ikke snakke med terapeuten din om små knep eller mestringsmåter som kunne gjøre ting litt lettere etter timene. Jeg kan love deg at dette er noe mange kjenner seg igjen i.

At du ler er også helt normalt.Jeg gjør det ofte når ting blir for nærgående. En forsvarsmekanisme de fleste terapeuter sikkert har fått med seg.

Å bagatellisere det en har opplevd gjør jeg i terapitime etter time.Og når du sier at andre takler det bedre og har kommet så langt,så tror jeg det går i bølger og etapper for de fleste. Ingen her ser meg når jeg ligger med tårer og snørr ned i puta.Og ikke ser jeg dem.Og dessuten er noen såvidt blitt klar over gamle overgrep.Noen nylig voldtatt.Andre har vært i en prosess hos en terapeut i årevis.Hver og en av oss må prøve å akseptere hvor vi står hen i vår egen prosess,og ikke være så strenge. Jeg har ennå ikke møtt noen som har vært utsatt som ikke har denne strengheten. Men til og med der må vi gi oss tid til å klare gradvis å bli snillere med oss selv.

Til slutt vil jeg si at alt du føler og tenker, alle dine måter å reagere på,alt er normalt og velkjent.

Ønsker deg lykke til fortsatt. Det blir bedre.Så vil det slå deg litt i bakken igjen. MEN så blir det bedre igjen. God natt fra bugge.

[Mareritt1365380693]

Hallo

jeg skjønner inmari godt hva du mener...

det er så kjipt å leve med. de setningene jeg skrev i forrige post var nettop for å unngå det... etterhvert begynner mitt sensur apparat å dras igang, og så leser jeg igjennom hva jeg har skrevet og og forandrer alt jeg ville skrive, hvis jeg ikke bare gir opp...

jeg prøver å tolerere frykten ved ved å skrive de unskyldingene jeg gjør... (så jeg trykker på send knappen iheletatt)

nettop den frykten for å støte andre/hva andre vill synes om det jeg skriver er vanskelig for at jeg er så usikker hva andre mennesker støtes av, og for at jeg hvertfall tror at jeg er skikkelig frekk noen ganger... (nå vet du om det så nå jeg ikke redd iheletatt for å skrive videre akurat her)

du kan prøve forstå at faren er over, og selv om stemmen er sint og redd så kan du snakke om det, det har skjedd dere begge, og selv om det er vanskelig så kan det verken skade deg eller andre hvis du snakker om det.

Ikke glem at alle er like uskyldige, alle er like mye offer... tolerer deg selv!

jeg anbefaler deg å lese denne, meget lang men svært givende... http://www.ub.uib.no/elpub/2001/h/320001/Hovedoppgave.pdf

jeg er glad i hele deg!

KJære arnehepp og bugge,

takk igjen for det dere skrev. en del av meg har veldig dårlig samvittighet for å skrive her, at jeg tar opp noens tid. Men vet med fornuften at det ikke stemmer. Derfor vil jeg svare dere tilbake, siden det gjorde så godt å lese innleggene deres.

Da jeg leste det du skrev, arnehepp, fra setningen "du kan prøve å forstå at faren er over..." og utover, fikk jeg tårer i øynene. Vet ikke hvorfor, men det var veldig trygt å høre noe sånt fra en som vet hva dette dreier seg om. De fleste jeg kjenner vet ingenting om dette, og kunne nok ikke beroliget meg like godt. De prøver, men det ender alltid med at det er még som så beroliger dém fordi de blir bekymret. Heldigvis har jeg psykologen, hun er kjempeflink, og sa i går "du kan være trygg her, ikke vær redd - ingenting skjer her og nå..." Det hjalp kjempemye, man må liksom bli minnet på det i KLARTEKST mange ganger, for å ture å kjenne på det vonde. At det ikke er farlig.

Jeg kikket også fort på den oppgaven du henviste til, den skal jeg lese ordentlig en gang jeg sitter alene med ro og tid. Den virket litt for sterk å starte på der og da. Der og da føltes det ikke komfortabelt (på utdanningen) med studenter som kastet blikk mot en dataskjerm hvor det stod "Senvirkninger av seksuelle overgrep" med store, svarte bokstaver..., liksom;)

Det du, Bugge, skrev om mestringsstrategier etter sånne timer, er noe jeg leter etter selv. Og det du beskriver, med kafé, har jeg forsøkt. Det hjelper å sitte alene - men "samtidig ikke alene", med mennesker rundt en som ikke aner hvem du er.

I går gjorde jeg det før terapi-timen, og satt og bare kikket ut av et vindu i nesten to timer (!!) Plutselig merket jeg at det rant tårer (uten lyd), og at en kelner kikket litt rart på meg, men der og da bestemte jeg meg for å gi litt f i han, og ble sittende litt til. Selvom det føltes veldig pinlig.

Når du skriver at det er normalt å tenke/ha det sånn som jeg har det, så blir jeg både litt glad, og litt "betrygget", for jeg føler meg så sprø/alene når jeg reagerer som jeg gjør. Men samtidig er det grusomt å høre, for da tenker jeg på alle dem som _akkurat nå_ har det på samme måte. Det unner jeg bare ingen.

Vil ønske dere en god helg, alle sammen!

Klem fra

[Bugge1365380662]

KJære arnehepp og bugge,

takk igjen for det dere skrev. en del av meg har veldig dårlig samvittighet for å skrive her, at jeg tar opp noens tid. Men vet med fornuften at det ikke stemmer. Derfor vil jeg svare dere tilbake, siden det gjorde så godt å lese innleggene deres.

Da jeg leste det du skrev, arnehepp, fra setningen "du kan prøve å forstå at faren er over..." og utover, fikk jeg tårer i øynene. Vet ikke hvorfor, men det var veldig trygt å høre noe sånt fra en som vet hva dette dreier seg om. De fleste jeg kjenner vet ingenting om dette, og kunne nok ikke beroliget meg like godt. De prøver, men det ender alltid med at det er még som så beroliger dém fordi de blir bekymret. Heldigvis har jeg psykologen, hun er kjempeflink, og sa i går "du kan være trygg her, ikke vær redd - ingenting skjer her og nå..." Det hjalp kjempemye, man må liksom bli minnet på det i KLARTEKST mange ganger, for å ture å kjenne på det vonde. At det ikke er farlig.

Jeg kikket også fort på den oppgaven du henviste til, den skal jeg lese ordentlig en gang jeg sitter alene med ro og tid. Den virket litt for sterk å starte på der og da. Der og da føltes det ikke komfortabelt (på utdanningen) med studenter som kastet blikk mot en dataskjerm hvor det stod "Senvirkninger av seksuelle overgrep" med store, svarte bokstaver..., liksom;)

Det du, Bugge, skrev om mestringsstrategier etter sånne timer, er noe jeg leter etter selv. Og det du beskriver, med kafé, har jeg forsøkt. Det hjelper å sitte alene - men "samtidig ikke alene", med mennesker rundt en som ikke aner hvem du er.

I går gjorde jeg det før terapi-timen, og satt og bare kikket ut av et vindu i nesten to timer (!!) Plutselig merket jeg at det rant tårer (uten lyd), og at en kelner kikket litt rart på meg, men der og da bestemte jeg meg for å gi litt f i han, og ble sittende litt til. Selvom det føltes veldig pinlig.

Når du skriver at det er normalt å tenke/ha det sånn som jeg har det, så blir jeg både litt glad, og litt "betrygget", for jeg føler meg så sprø/alene når jeg reagerer som jeg gjør. Men samtidig er det grusomt å høre, for da tenker jeg på alle dem som _akkurat nå_ har det på samme måte. Det unner jeg bare ingen.

Vil ønske dere en god helg, alle sammen!

Klem fra

Og en god helg til deg og Arnehepp ønskes fra bugge .

[firebird1365380441]

For meg virker det som at de "våkne marerittene" du beskriver er noe som på fagspråket kalles for "dissosiasjon".Ved Dissosiasjon "går en på en måte tilbake" til da den hendelsen du får en dissosiasjon til, skjedde.Dette er en tilstand som også kalles "flashbacks", hvis du har hørt om det.Om du søker på et av disse ordene, eller begge, her på dol, vil det sannsynligvis dukke opp flere forklaringer på hvordan dette kan tolkes.

jeg synes du skal prøve å ta dette opp med behandleren din og la h*n se hva som kan gjøres for å hjelpe deg.

Håper du finner ut av det.Jeg har hatt en mengde slike "våkne mareritt" og kan levende forestille meg hva du må gjennomgå.

Sender deg masse styrke - stå på, hold ut!Trøsteklem fra