bryte isolasjonen?

[Gjest ensom2]

Hvordan går man frem når man har mistet eller rettere sagt har trekt seg tilbake/isolert seg i mange år på grunn av psykisk sykdom. Er fremdeles syk, men behandleren min vil at jeg skal prøve bryte litt av den isolerte tilværelsen.

Vil jo selv også, egentlig. Men samtidig ikke fordi det er så skremmende.

Vennene mine har jeg knapt hatt noe særlig kontakt med. Fordi jeg har trekt meg unna.

Har ikke noen omgangskrets eller noe nettverk.

Er deltidsstudent.

[AnneLill]

Kjenner meg godt igjen i dette problemet. Å ja, det er kjempevanskelig.

Jeg har valgt å være totalt ærlig om angst, depresjoner og tvangstanker. Til alle jeg kjenner. Jeg isoloerer meg i perioder og da er det ikke lett etterpå. Men nå vet alle hvorfor og det hjelper. Så vær åpen, snakk om det. Du vil nok møte forståelse. Og oppsøk gamle venner og fortell åpent om hvorfor du har vært fraværende. Be de gjerne om hjelp, få de til å trekke deg med. Gamle venner er ofte lette å få tilbake med åpenhet.

Stå på videre og lykke til.

[lanfear78]

jeg føler med deg, er egentlig i samme situasjon for tiden.

Jeg har mistet kontakt med de fleste jeg kjenner pga isolasjon.

Trekker meg bort,men jeg vil gjerne bryte ut av den onde sirkelen.Det er veldig viktig å ha et sosialt nettverk rundt seg. Mennesker er ikke ment å være ensomme.

forstår deg.

[Cilien]

Ta det i ørsmå skritt. Du trenger jo ikke å bli supersosial med èn gang.

Møter du de du studerer med?

Ring gjerne til gamle venner, selv om det er lenge siden, de fleste forstår at du har trukket deg unna, hvis fu forteller hvorfor.

Meld deg inn i et lag, forening el.l. Kanskje får du ikke bestevenner der, men møter i alle fall nye folk og får nye impulser.

[Gjest ensom2]

Ta det i ørsmå skritt. Du trenger jo ikke å bli supersosial med èn gang.

Møter du de du studerer med?

Ring gjerne til gamle venner, selv om det er lenge siden, de fleste forstår at du har trukket deg unna, hvis fu forteller hvorfor.

Meld deg inn i et lag, forening el.l. Kanskje får du ikke bestevenner der, men møter i alle fall nye folk og får nye impulser.

Nei, jeg trekker meg unna det meste.

Må selv bryte alt, vet det. Men det er vanskelig.

For det første, jeg er litt skeptisk til folk. De er hyggelige, men jeg er redd for at de egentlig tenker "å herregud for en kjedelig person" eller, "hun er helt fjern" osv.

Klarer ikke helt tro på at de vil være hyggelig med meg.

For det andre føler jeg at alt er meningsløst og at det ikke er vits å prøve heller...Alt er bare tungt og slitsomt. Men det blir jo ikke lettere av å unngå det. Det blir bare verre med tiden.

Prøver være mer åpen nå, ikke si nei og komme med unnskyldinger at det ikke passer osv hvis det skulle være noe. Men det er lettere sagt enn gjort.

Takk for svar, setter stor pris det.