Gutter sårer meg, igjen og igjen

[Gjest lei av alt]

Jente, snart 25 år her. Snill og god og lett å bli glad i får jeg stadig høre av venninner. Ofte får jeg høre at jeg er pen. Mange gutter ser på meg på gata, det merker jeg. Smart og pratsom, men litt tilbakeholden med folk jeg ikke kjenner. Snill og dessverre veldig følsom.

Problemet mitt er at gutter sårer meg stadig vekk. Treffer på gutter som synes at jeg er søt og sånn, og så treffes vi igjen. De sier at jeg er søt, og at de liker meg og så videre. Men etter noen møter, dropper de meg alle. Jeg involverer meg veldig lett følelsesmessig. Og det er så forferdelig vondt å bli til luft for folk som du er blitt glad i. Og det har skjedd meg om og om igjen, i ti år nå.

Har nå truffet en gutt i noen uker, og snakka masse på tlf osv og han fortalte meg stadig hvor godt han likte meg. Jeg likte også han, men i dag fortalte han meg plutselig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. Og det er så forferdelig vondt.

Når det skjer, tenker jeg vanligvis, at jaja, bare uflaks. Men nå har det sikkert skjedd 100 ganger, og nå orker jeg ikke å bli såret flere ganger. Begynner faktisk å lure på hvorfor ingen kan bli glad i meg. Om jeg er kjempestygg eller noe.

Jeg er vanligvis ikke en person som har lett for å synes synd på meg selv. Men nå er jeg rett og slett bare kjempelei meg.

Vet at jeg ikke er tynn, jeg veier 70 kilo, men slik er jeg skapt, og det hjelper ikke å fjerne de kiloene. Men nå merker jeg det er like før jeg slutter å spise, i tilfelle det skulle være det som er problemet.

[Gjest tjohooo]

Velkommen i klubben.

[Gjest jippijajja]

Gutter er no herk! Men det er vi også.

[shandy]

Det kan ikke være slik at du er for pågående, og intens? At du prøver FOR hard å bli likt og gjøre guttene til lags. Bare et spørsmål altså.

Gjør deg litt kostbar, og ikke spring så fort de roper. Vær deg selv, og ikke dropp alt og alle rundt deg neste gang du møter en mulig kjæreste.

Å du, det med å slutte å spise er vel bare noe du slang på i farten regner jeg med. Noe slikt er jo bare tåpelig, så sant det ikke trengs av helsemessige grunner.

[nick]

Jepp, du sier det selv; "Jeg involverer meg veldig lett følelsesmessig." Slapp litt av, så fikser det seg sikkert. Du har draget, så kiloene skal du drite i. Hadde de vært problemet, så hadde gutta rygget øyeblikkelig. Vi involverer oss ikke med noe som frastøter oss.

Hør litt på shandy, hun er nok inne på rett spor.

[Gjest Jordie]

Huff, leit at det skal være sån!

Men da jeg leste innlegget ditt, kjente jeg igjen min venninne i deg! :-)

Hun hadde det som deg til hun ble 35! Hun ble helt oppslukt i guttene hun ble involvert i, og jeg tror de fikk litt hetta, rett og slett!

Hun ringte de VELDIG ofte, ville helst se de HELE tiden, og var ALLTID enig med de, og de fikk alltid bestemme hva de skulle gjøre!

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, så må du prøve å forandre deg! Du er sikkert en skikkelig grei jente, akkurat som min venninne, så bare ta det litt med ro, la de ringe og ikke hver for ettergivende! Ha dine egene meninger, si hva DU vil gjøre, og ikke alltid stå klar, selv om du egentlig vil det!

Min venninne har nå funnet verdens beste gutt og det kommer sikkert du til å gjøre også! Du er jo ennå veldig ung, så mye vil nok skje!

Du veier jo ikke unormalt, så det med slanking behøver du ikke tenke på!!! :-)

Håper du vil få det litt bedre etter hvert!

Ønsker deg lykke til!!!!

[Gjest lei av alt]

Det kan ikke være slik at du er for pågående, og intens? At du prøver FOR hard å bli likt og gjøre guttene til lags. Bare et spørsmål altså.

Gjør deg litt kostbar, og ikke spring så fort de roper. Vær deg selv, og ikke dropp alt og alle rundt deg neste gang du møter en mulig kjæreste.

Å du, det med å slutte å spise er vel bare noe du slang på i farten regner jeg med. Noe slikt er jo bare tåpelig, så sant det ikke trengs av helsemessige grunner.

Tror nok IKKE at jeg er for pågående og intens. Rett nok er jeg snill og lar også guttene bli hørt, men for interessert tror jeg ikke jeg er.

Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger.

En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka.

Utvekseler telefonnr og prater en del i tlf fremover, sender mld osv.

Tviler på at jeg er for pågående, lar stort sett guttene ringe, og de sier så mye fint at det er umulig å ikke bli glad. De er spent på å se meg igjen, og lurer på hvordan jeg så ut osv. Og sier gjerne at de liker meg så veldig godt at de vil ha meg som en venn uansett.

Så treffes vi, jeg er kanskje litt sjenert av meg, men greier nå å småprate i noen timer om jeg må. Så skilles vi og de takker for praten, og så bryter de all kontakt. Slutter å ringe, sende mld og svarer ikke på mld når jeg har ventet noen dager og endelig tar mot til meg å svare.

Rett nok får jeg fort følelser, men jeg viser det ikke på noen måte. Virker så absolutt ikke desperat.

[Gjest lei av alt]

Huff, leit at det skal være sån!

Men da jeg leste innlegget ditt, kjente jeg igjen min venninne i deg! :-)

Hun hadde det som deg til hun ble 35! Hun ble helt oppslukt i guttene hun ble involvert i, og jeg tror de fikk litt hetta, rett og slett!

Hun ringte de VELDIG ofte, ville helst se de HELE tiden, og var ALLTID enig med de, og de fikk alltid bestemme hva de skulle gjøre!

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, så må du prøve å forandre deg! Du er sikkert en skikkelig grei jente, akkurat som min venninne, så bare ta det litt med ro, la de ringe og ikke hver for ettergivende! Ha dine egene meninger, si hva DU vil gjøre, og ikke alltid stå klar, selv om du egentlig vil det!

Min venninne har nå funnet verdens beste gutt og det kommer sikkert du til å gjøre også! Du er jo ennå veldig ung, så mye vil nok skje!

Du veier jo ikke unormalt, så det med slanking behøver du ikke tenke på!!! :-)

Håper du vil få det litt bedre etter hvert!

Ønsker deg lykke til!!!!

Tror nok IKKE at jeg er for pågående og intens. Rett nok er jeg snill og lar også guttene bli hørt, men for interessert tror jeg ikke jeg er.

Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger.

En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka.

Utvekseler telefonnr og prater en del i tlf fremover, sender mld osv.

Tviler på at jeg er for pågående, lar stort sett guttene ringe, og de sier så mye fint at det er umulig å ikke bli glad. De er spent på å se meg igjen, og lurer på hvordan jeg så ut osv. Og sier gjerne at de liker meg så veldig godt at de vil ha meg som en venn uansett.

Så treffes vi, jeg er kanskje litt sjenert av meg, men greier nå å småprate i noen timer om jeg må. Så skilles vi og de takker for praten, og så bryter de all kontakt. Slutter å ringe, sende mld og svarer ikke på mld når jeg har ventet noen dager og endelig tar mot til meg å svare.

Rett nok får jeg fort følelser, men jeg viser det ikke på noen måte. Virker så absolutt ikke desperat.

Tror egentlig at gutter er så utseendefiksert at de ikke synes jeg er pen nok, når de ser meg i edru tilstand og vet at det finnes mange andre jenter som er penere enn meg.

[Gjest Pros and cons]

nicks innlegg bifalles.

[Gjest Daisy]

Les gjennom innlegget ditt og tenk deg om! Du sier gutter snur seg etter deg på gata og at de har interesse for deg først. Da har det SELVFØLGELIG ikke noe med utseende og/eller vekten å gjøre!!!

Mitt inntrykk er at mange gutter blir skremt hvis man er for "ivrig". De liker å jakte litt. Sikkert ikke alle, men det er min erfaring ;o)

[Gjest Daisy]

Tror nok IKKE at jeg er for pågående og intens. Rett nok er jeg snill og lar også guttene bli hørt, men for interessert tror jeg ikke jeg er.

Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger.

En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka.

Utvekseler telefonnr og prater en del i tlf fremover, sender mld osv.

Tviler på at jeg er for pågående, lar stort sett guttene ringe, og de sier så mye fint at det er umulig å ikke bli glad. De er spent på å se meg igjen, og lurer på hvordan jeg så ut osv. Og sier gjerne at de liker meg så veldig godt at de vil ha meg som en venn uansett.

Så treffes vi, jeg er kanskje litt sjenert av meg, men greier nå å småprate i noen timer om jeg må. Så skilles vi og de takker for praten, og så bryter de all kontakt. Slutter å ringe, sende mld og svarer ikke på mld når jeg har ventet noen dager og endelig tar mot til meg å svare.

Rett nok får jeg fort følelser, men jeg viser det ikke på noen måte. Virker så absolutt ikke desperat.

Tror egentlig at gutter er så utseendefiksert at de ikke synes jeg er pen nok, når de ser meg i edru tilstand og vet at det finnes mange andre jenter som er penere enn meg.

Jeg må konsentrere meg ganske hardt nå for ikke å være spydig, for det er ikke lett å ha dårlig selvtillit. Men tror du virkelig gutter er så grunne? Du bør kanskje ikke være så stille og sjenert hvis dere møtes igjen?

Og slutt å si at det med slankingen var seriøst! Det ville de sett første dagen også. 70kg er ikke overvektig!

[shandy]

Tror nok IKKE at jeg er for pågående og intens. Rett nok er jeg snill og lar også guttene bli hørt, men for interessert tror jeg ikke jeg er.

Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger.

En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka.

Utvekseler telefonnr og prater en del i tlf fremover, sender mld osv.

Tviler på at jeg er for pågående, lar stort sett guttene ringe, og de sier så mye fint at det er umulig å ikke bli glad. De er spent på å se meg igjen, og lurer på hvordan jeg så ut osv. Og sier gjerne at de liker meg så veldig godt at de vil ha meg som en venn uansett.

Så treffes vi, jeg er kanskje litt sjenert av meg, men greier nå å småprate i noen timer om jeg må. Så skilles vi og de takker for praten, og så bryter de all kontakt. Slutter å ringe, sende mld og svarer ikke på mld når jeg har ventet noen dager og endelig tar mot til meg å svare.

Rett nok får jeg fort følelser, men jeg viser det ikke på noen måte. Virker så absolutt ikke desperat.

"Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger."

Slutte å spise, eller slanke deg på en fornuftig måte? Uansett tror jeg ikke det er der problemet ligger. Da må det være at du føler det selv, og viser det så tydelig at du støter dem bort av den grunn. Vet jo ikke hvor høy du er, men som nick sier også. Hvorfor skulle de interessere seg for deg, hvis du ikke tiltrakk dem i utgangspunktet?

"En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka."

Ah, så du tror at du får sminket deg vakker hvis utgangspunktet er svært dårlig? Nix riktignok kan det hjelpe svært mye, men gjør ikke underverker heller. OG sminken fjerner da slettes ikke disse kiloene du er så opptatt av.

Jeg tror det største problemet ditt er at du har for dårlig selvtillitt, og at det kommer litt for godt frem. Er du mer opptatt av hvordan du ser ut, enn å høre på/føre en samtale med en gutt, kan du fort bli uinterresant.

[Gjest ryrty]

Vet at exen hadde et litt slikt problem.. Når han traff nye jenter ute med ølbrillene sine på og fikk nummeret av dem. Da han kom hjem og ble edru husket han ikke hvordan de så ut eller var. Han vekslet medlinger med dem, tenkte jo at de måtte jo være ok siden jeg gadd å få nummeret deres.

Han avtalte møte og ble noenganger litt skuffet over jenta, at hun ikke var slik han trodde han husket, uten at det var noe feil med jenta av denn grunn, bare ikke hans type.

Noen likte han litt og ville gi en sjanse, men mange ble altfor pågående og ivrige, og merket han at de også datet andre backet han ut med en gang.

[Gjest malun]

"Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger."

Slutte å spise, eller slanke deg på en fornuftig måte? Uansett tror jeg ikke det er der problemet ligger. Da må det være at du føler det selv, og viser det så tydelig at du støter dem bort av den grunn. Vet jo ikke hvor høy du er, men som nick sier også. Hvorfor skulle de interessere seg for deg, hvis du ikke tiltrakk dem i utgangspunktet?

"En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka."

Ah, så du tror at du får sminket deg vakker hvis utgangspunktet er svært dårlig? Nix riktignok kan det hjelpe svært mye, men gjør ikke underverker heller. OG sminken fjerner da slettes ikke disse kiloene du er så opptatt av.

Jeg tror det største problemet ditt er at du har for dårlig selvtillitt, og at det kommer litt for godt frem. Er du mer opptatt av hvordan du ser ut, enn å høre på/føre en samtale med en gutt, kan du fort bli uinterresant.

"eg tror det største problemet ditt er at du har for dårlig selvtillitt, og at det kommer litt for godt frem."

Tiltredes. Resten av innlegget også, forresten.

[Gjest gomle]

Jeg tror ikke problemet ditt er vekten, men nettopp det du skriver i begynnelsen, at du involverer deg sterkt i alle dine forhold. Gutter (kanskje jenter også?) blir lett litt skremt av dette, så du vil antagelig tjene mye på å prøve å være litt laid-back. La ting ta litt tid, se det an litt, la det få tid til å utvikle seg av seg selv. For jeg tror slett ikke du er stygg eller tjukk, du bare skremmer dem bort fordi de føler at du legger altfor mye i forholdet altfor tidlig. Du er ung ennå, så du har god tid på å finne den rette, ha det litt gøy så lenge :-)

[Gjest lei av alt]

Jeg tror ikke problemet ditt er vekten, men nettopp det du skriver i begynnelsen, at du involverer deg sterkt i alle dine forhold. Gutter (kanskje jenter også?) blir lett litt skremt av dette, så du vil antagelig tjene mye på å prøve å være litt laid-back. La ting ta litt tid, se det an litt, la det få tid til å utvikle seg av seg selv. For jeg tror slett ikke du er stygg eller tjukk, du bare skremmer dem bort fordi de føler at du legger altfor mye i forholdet altfor tidlig. Du er ung ennå, så du har god tid på å finne den rette, ha det litt gøy så lenge :-)

Du tar nok ganske feil, er jeg redd. Vel kan jeg tidlig få forhåpninger, men det vet ikke guttene noe om. Jeg er nok veldig laid-back. Virker på ingen måte desperat, er i utgangspunktet ikke interessert i få meg kjæreste. Men innimellom treffer jeg gutter som jeg liker og som gir meg komplimenter for min person. Feilen min er kanskje at jeg selv aldri ville sagt noe jeg ikke mener, og derfor heller ikke mistenker andre for å gjøre det. Så når noen sier noe fint om min person, så tror jeg på det.

[Gjest Lei av alt]

Les gjennom innlegget ditt og tenk deg om! Du sier gutter snur seg etter deg på gata og at de har interesse for deg først. Da har det SELVFØLGELIG ikke noe med utseende og/eller vekten å gjøre!!!

Mitt inntrykk er at mange gutter blir skremt hvis man er for "ivrig". De liker å jakte litt. Sikkert ikke alle, men det er min erfaring ;o)

Viser nok heller for lite iver, enn for mye iver. Rett nok får jeg lett forhåpninger, men ivrig, det er jeg nok ikke.

[Gjest lei av alt]

Jeg må konsentrere meg ganske hardt nå for ikke å være spydig, for det er ikke lett å ha dårlig selvtillit. Men tror du virkelig gutter er så grunne? Du bør kanskje ikke være så stille og sjenert hvis dere møtes igjen?

Og slutt å si at det med slankingen var seriøst! Det ville de sett første dagen også. 70kg er ikke overvektig!

Kan godt være at jeg har dårlig selvtillit, vet ikke. Kanskje har jeg dårlig selvtillit når det gjelder gutter. Men det er vel ikke så rart når sikkert 100 stk har lekt med meg. For så å droppe meg fullstendig. Selvtilliten blir i allefall ikke bedre av det..

[Gjest lei av alt]

"Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger."

Slutte å spise, eller slanke deg på en fornuftig måte? Uansett tror jeg ikke det er der problemet ligger. Da må det være at du føler det selv, og viser det så tydelig at du støter dem bort av den grunn. Vet jo ikke hvor høy du er, men som nick sier også. Hvorfor skulle de interessere seg for deg, hvis du ikke tiltrakk dem i utgangspunktet?

"En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka."

Ah, så du tror at du får sminket deg vakker hvis utgangspunktet er svært dårlig? Nix riktignok kan det hjelpe svært mye, men gjør ikke underverker heller. OG sminken fjerner da slettes ikke disse kiloene du er så opptatt av.

Jeg tror det største problemet ditt er at du har for dårlig selvtillitt, og at det kommer litt for godt frem. Er du mer opptatt av hvordan du ser ut, enn å høre på/føre en samtale med en gutt, kan du fort bli uinterresant.

Tror egentlig jeg er ganske flink til å holde en samtale... Kanksje har jeg litt dårlig selvtillit når det gjelder gutter, men det er vel kanskje ikke så rart?

[Gjest lei av alt]

"eg tror det største problemet ditt er at du har for dårlig selvtillitt, og at det kommer litt for godt frem."

Tiltredes. Resten av innlegget også, forresten.

Og hav gjør man i så fall med det?