Angst!

[M83S]

Hei! Jeg så ikke noe alternativ om å få svar fra fagpersonell når jeg var i psykiatri forumet, så jeg håper jeg kan få svar her. ELler om du kan videresende det til psykologen?

Jeg er ei jente på 21 år som sliter forferdelig med angst. Jeg har vel egentlig alltid sliti litt med angst, men det har aldri vært så ille som nå.

Det er ting jeg bestandig har vært engstelig for... som f.eks bilkjøring (når jeg kjører selv), fly, karuseller, spise på reataurant, kino +++. Jeg har lurt litt på om jeg kanskje lider av klaustrofobi. For grunnen til at jeg ikke liker å kjøre bil, er fordi jeg er livredd for å få et angstanfall mens jeg kjører. Spesielt på veier med stor trafikk! For da kan jeg ikke komme meg ut! Det samme gjelder fly. Hvis jeg får et angstanfall mens jeg flyr, kan jeg jo ikke komme meg ut. Det samme med karuseller. Men det siste året så har ting gått relativt greit.

Så skulle jeg kjøre hjem fra skolen en dag (som er en tre kvarters tur.) Jeg har alltid vært litt engstelig for å kjøre bil selv. Men det var altså aldri så ille som den gangen her. Jeg begynte å skjelve og hyperventilere. Alt rundt meg virket helt fjernt. Armene og beina mine blei helt numne, og jeg måtte stoppe bilen. Så stod jeg der helt ute i ødemarka uten et menneske å se. Jeg hadde nesten ikke mer strøm på mobtlf, og jeg blei kjemperedd. Jeg trudde der og da at jeg skulle dø.

Jeg klarte å fortelle meg selv at det ikke var farlig, og at jeg skulle ta det helt med ro. Så fikk jeg tatt en tlf samtale til søsteren min før strømmen brøyt. Og hun kom og henta meg.

Dette skjedde for ca 2mnder siden. Etter denne opplevelsen får jeg disse anfallene hele tida. Klarer ikke dra til byen uten at et slikt anfall kommer. Jeg prøver å ta meg sammen, og prøver å kjempe. Men det går rett og slett ikke. Anfallet kommer uansett. Klarer nesten ikke være alene, klarer nesten ikke spise (i frykt for å sette i halsen) Hele situasjonen har blitt helt latterlig. For det høres jo rett og slett latterlig ut.

Jeg har jo dratt til fastlegen min, og han fikk meg til å begynne på tabeletter som heter Remeron. De har jeg gått på i 6 uker nå, og jeg kjenner ingen merkbar forbedring. Dette er smeltetabeletter, fordi jeg ikke klarer å ta vanlig tabeletter. (Vet det høres dumt ut!) Jeg har høyna dosen en gang fra 30mg til 45mg. Og 45 mg har jeg gått på i 2 uker nå. Jeg skal også til psykolog, men jeg skjønner ikke hvordan en person kan få meg til å slutte å ha disse anfallene, bare ved å prate om ting.

Føler selv at jeg er ganske bevisst på hvem jeg er, og jeg prater mye med familien om angsten min, så hvordan kan det å "prate om saken" få meg til å slutte å ha disse anfallene?

Alle i familien min har hatt angst. Og mamma og pappa var syke da jeg var liten... Mamma var en periode lagt inn pga dette. Jeg skjønner jo at jeg kan ha sett mye rart under denne perioden. Og at angsten sikkert har liggi latent hos meg hele tiden pga at både mamma og pappa har hatt det. Men føler jeg liksom har kommet over det. Skjønner ikke at det er det som har gjort meg syk NÅ. Så lenge etterpå.

Jeg er egentlig et aktivt menneske,som er mye ute blant mennesker, og som liker å være sammen med vennene mine. Har aldri hatt sosial angst. Så det at jeg nesten ikke kan være ute blant mennesker, i byen, på skolen eller jobb sliter veldig på meg. Jeg blir jo deprimert i tillegg til angsten. Er livredd for at jeg ikke skal bli frisk. Så tenker jeg at jeg skal ta meg sammen da... så drar jeg til byen, og får et nytt anfall. Så blir hele uka ødelagt pga dette anfallet. Føler jeg har kommet inn i en ond sirkel.

Så har jeg lyst til å spørre deg da... Har du noen gode råd til hva jeg kan gjøre når jeg får et slikt anfall? Kan det å "prate om saken" med en psykolog virkelig hjelpe meg? På pakningsvedlegget til Remeron tabelettene står det at det tar 2-4 uker før de skal virke. Vil det si at de ikke virker på meg siden jeg har gått på de i 6 uker? Jeg kan kanskje ane en liten forbedring, men ikke noe mer. Kan det ta nye 4 uker etter at jeg har forhøyna dosen? Kommer jeg noen gang til å bli kvitt disse anfallene?

Jeg prøver så godt jeg kan å tenke positivt, men så tar de negative tankene overhånd. Dette er det første jeg tenker på om morgenen og det siste jeg tenker på om kvelden. Skjønner ikke hvordan dette kunne komme NÅ! Jeg gleda meg jo så til sommeren, og nå har alt blitt mørkt og grått. Er liksom ikke no poeng i å glede seg til noen ting lenger så lenge jeg har det slik!

Håper du kan gi meg noen positive svar som jeg kan klamre meg til!

[Gjest Timari]

hei vet ikke om du har sendt inn et innlegg på psykiatriforuemt også. Psykiateren der har en avtale om å svare på 14 innlegg i løpet av uka. Om han svarer deg kommer ann på om innlegget er relevant nok for alle. Hvis du vil prøve på et svar fra han så skriv NHD i overskriften så kanskje han svarer

lykke til

[Nina Lindstad, spesialist i allmennmedisin]

For det første er det mange som må bruke medisiner opptil 3 måneder før man ser sikker effekt. Dersom remeron ikke virker, så får legen din vurdere å bytte til annen type, f.eks Cipramlex. Disse medisinene er litt ulike, og ulike pasienter reagerer ulikt. Noen pasienter får faktik forværrelse av sin angst første måneden etter oppstart av medisinene. Jeg har tro på at psykolog-samtaler vilhjelpe deg. kanskje burde du fått en spesiell samtale-teknikk som heter kognitiv adferdsterapi. Denne inkluderer "hjemmelekser" med øvinger mot angsten. Spør legen din om han kan henvise deg til en psykolog som behersker denne teknikken. Det vil også være viktig for deg å analysere om det er noe i din livs-situasjon som virker stressende; dette vil en psykolog kunne hjelpe med.

[hipp1365380696]

Hei du!

Jeg vil først si at jeg føler med deg, og vet at det du opplever nå er forferdelig. Du skal ha masse ros for at du har søkt hjelp, det kreves mot og styrke for å gjøre det, så du er veldig flink der, og fortsett med det.

Jeg har selv opplevd angstens ubarmhjertige vesen, det er utrolig tøft og vanskelig.Jeg hadde dødsangst, panikkangst, helseangst og bekymringsangst. I dag er jeg helt angstfri, i den forstand at angsten ikke styrer livet mitt lengere. For angst er i seg selv naturlig, det er en reaksjon vi skal få, når vi er i fare,som skal få kroppen vår til å reagere lynkjapt( f.eks har du sikkert hørt om mødre som løfter biler hvis barnet deres er havnet under den)

Ha en papirpose med deg der du kan( i bilen, i vesken f.eks) og får du et angstanfall, så puster du inn i den, helt til du kjenner at det værste gir seg. Dette fordi at når du hyperventilerer, øker du oksygennivået i blodet, og som gir denne nummenhet- og prikkefølelsen i kroppen, som man igjen blir redd for.

Ring til mennesker, eller ha noen sammen med deg hvis du kjenner at det kommer et anfall, har et anfall, eller etterpå. Det er godt å ha noen å prate med, holde deg i hånden, noen som bryr seg om deg.

Ta kontakt med noe som heter "Angstringen". Der jobber det folk som selv har opplevd dette, og du kan få prate med andre som opplever det samme,og det finnes støttegrupper rundt om i landet.

Forsett hos psykolog, det er veldig bra.For var det noe jeg oppdaget etterhvert, så var det at angsten var et sympton på at ting var i ubalanse inne i meg. Ikke vær redd for dette, du kommer til å lære mye om deg selv, men ha en psykolog som du får tillitt til og føler deg trygg på.

Et annet tips er psykomotorisk fysioterapi.Denne formen for fysioterapi går ut på å se sammenheng mellom det psykiske og det fysiske, og behandler deg ut i fra det.For når man går med angst over tid blir musklene stiv fordi man hele tiden er anspent, og man kan da oppleve fysiske smerter i tillegg til det psykiske presset. F.eks opplevde jeg smerter ca.under venste ribbein, noe som jeg trodde var hjertefeil og skulle dø av det. men det fysioterapeuten kunne fortelle meg var at pga. hyperventileringen, brukte jeg helt "feile" muskler til å puste med, og som var årsaken til disse smertene. Etterhvert som behandlingen pågikk forsvant også disse smertene. Og dette var bare en av mange eks jeg kunne ha kommet med av det jeg lærte hos fysioterapeuten.

Husk å være snill med deg selv, ikke vær for selvkritisk og streng mot deg selv, i det du opplever nå i livet ditt. Vær åpen med angsten. Sett grenser for deg selv, si nei, der du kjenner at du vil si nei. Gi deg rom for å slappe av, for det trenger du, det går utrolig mye krefter og energi med å ha angst.

Jeg håper at noen av disse rådene kan hjelpe deg litt.Stå på og gi ikke opp.

lykke til!

[M83S]

Hei du!

Jeg vil først si at jeg føler med deg, og vet at det du opplever nå er forferdelig. Du skal ha masse ros for at du har søkt hjelp, det kreves mot og styrke for å gjøre det, så du er veldig flink der, og fortsett med det.

Jeg har selv opplevd angstens ubarmhjertige vesen, det er utrolig tøft og vanskelig.Jeg hadde dødsangst, panikkangst, helseangst og bekymringsangst. I dag er jeg helt angstfri, i den forstand at angsten ikke styrer livet mitt lengere. For angst er i seg selv naturlig, det er en reaksjon vi skal få, når vi er i fare,som skal få kroppen vår til å reagere lynkjapt( f.eks har du sikkert hørt om mødre som løfter biler hvis barnet deres er havnet under den)

Ha en papirpose med deg der du kan( i bilen, i vesken f.eks) og får du et angstanfall, så puster du inn i den, helt til du kjenner at det værste gir seg. Dette fordi at når du hyperventilerer, øker du oksygennivået i blodet, og som gir denne nummenhet- og prikkefølelsen i kroppen, som man igjen blir redd for.

Ring til mennesker, eller ha noen sammen med deg hvis du kjenner at det kommer et anfall, har et anfall, eller etterpå. Det er godt å ha noen å prate med, holde deg i hånden, noen som bryr seg om deg.

Ta kontakt med noe som heter "Angstringen". Der jobber det folk som selv har opplevd dette, og du kan få prate med andre som opplever det samme,og det finnes støttegrupper rundt om i landet.

Forsett hos psykolog, det er veldig bra.For var det noe jeg oppdaget etterhvert, så var det at angsten var et sympton på at ting var i ubalanse inne i meg. Ikke vær redd for dette, du kommer til å lære mye om deg selv, men ha en psykolog som du får tillitt til og føler deg trygg på.

Et annet tips er psykomotorisk fysioterapi.Denne formen for fysioterapi går ut på å se sammenheng mellom det psykiske og det fysiske, og behandler deg ut i fra det.For når man går med angst over tid blir musklene stiv fordi man hele tiden er anspent, og man kan da oppleve fysiske smerter i tillegg til det psykiske presset. F.eks opplevde jeg smerter ca.under venste ribbein, noe som jeg trodde var hjertefeil og skulle dø av det. men det fysioterapeuten kunne fortelle meg var at pga. hyperventileringen, brukte jeg helt "feile" muskler til å puste med, og som var årsaken til disse smertene. Etterhvert som behandlingen pågikk forsvant også disse smertene. Og dette var bare en av mange eks jeg kunne ha kommet med av det jeg lærte hos fysioterapeuten.

Husk å være snill med deg selv, ikke vær for selvkritisk og streng mot deg selv, i det du opplever nå i livet ditt. Vær åpen med angsten. Sett grenser for deg selv, si nei, der du kjenner at du vil si nei. Gi deg rom for å slappe av, for det trenger du, det går utrolig mye krefter og energi med å ha angst.

Jeg håper at noen av disse rådene kan hjelpe deg litt.Stå på og gi ikke opp.

lykke til!

Jeg syntes det er helt vanvittig stort av dere som har skrevet innlegg til meg. At dere tar dere tid til å skrive så lange og fine innlegg for å hjelpe en person som sitter og er redd, midt i Norge.

Dette hjelper så utrolig mye. Hvertfall at du forteller at du har hatt det samme, og at du har blitt bedre! Da er det håp for meg også... for det håpet forsvinner etter utallige angstanfall. Jeg trenger alle mulige råd jeg kan få, og jeg noterer alle. Har begynt å føre egen "angst dagbok", hvor jeg skriver inn råd og opplevelser med angsten.

Jeg har begynt på nye tabeletter nå, som skal fungere for panikkangst... Håper de kommer til å funke... så¨er det bare 3 dager til jeg skal til psykolog. Og jeg gleder meg faktisk! Tror jeg kommer til å finne ut vanvittig mye om meg selv!

Tusen takk for innlegged ditt! Tro meg, det hjalp!

[hipp1365380696]

Jeg syntes det er helt vanvittig stort av dere som har skrevet innlegg til meg. At dere tar dere tid til å skrive så lange og fine innlegg for å hjelpe en person som sitter og er redd, midt i Norge.

Dette hjelper så utrolig mye. Hvertfall at du forteller at du har hatt det samme, og at du har blitt bedre! Da er det håp for meg også... for det håpet forsvinner etter utallige angstanfall. Jeg trenger alle mulige råd jeg kan få, og jeg noterer alle. Har begynt å føre egen "angst dagbok", hvor jeg skriver inn råd og opplevelser med angsten.

Jeg har begynt på nye tabeletter nå, som skal fungere for panikkangst... Håper de kommer til å funke... så¨er det bare 3 dager til jeg skal til psykolog. Og jeg gleder meg faktisk! Tror jeg kommer til å finne ut vanvittig mye om meg selv!

Tusen takk for innlegged ditt! Tro meg, det hjalp!

Hei M83S!

Jeg må først si at du er kjempeflink!

Det er godt at du har kommet i gang med samtaleterapi, dette er en utrolig viktig del for å komme ut av angsthelvete.

Det med å ha en dagbok, der du kan skrive ned ting etterhvert er utrolig lurt. Du er flink!

Hvis du vil, kan du jo fortelle meg etterhvert hvordan det går med deg, men bare hvis du vil.

Eller spørre meg, hvis det er noe du lurer på og ikke har noen andre å spørre. Det er bare hyggelig å kunne gjøre det. Jeg vet hva du går gjennom.

Uansett må jeg bare igjen ønske deg lykke til!

Hilsen Hipp

ps..Angstringen har hjemmesiden "Angstringen.no"

[M83S]

Hei M83S!

Jeg må først si at du er kjempeflink!

Det er godt at du har kommet i gang med samtaleterapi, dette er en utrolig viktig del for å komme ut av angsthelvete.

Det med å ha en dagbok, der du kan skrive ned ting etterhvert er utrolig lurt. Du er flink!

Hvis du vil, kan du jo fortelle meg etterhvert hvordan det går med deg, men bare hvis du vil.

Eller spørre meg, hvis det er noe du lurer på og ikke har noen andre å spørre. Det er bare hyggelig å kunne gjøre det. Jeg vet hva du går gjennom.

Uansett må jeg bare igjen ønske deg lykke til!

Hilsen Hipp

ps..Angstringen har hjemmesiden "Angstringen.no"

Åj, er en stund siden jeg har vært innom her. Men utrolig koselig å lese innlegget ditt!

Jeg har faktisk begynt å bli en smule bedre, tror jeg. Er fullt og helt klar over at alt kan rase sammen i morgen igjen, men jeg tar en dag av gangen. Nyter de dagene som jeg er sånn någenlunde i bra form hvertfall. Har jo begynt på cipralex... tabeletter som jeg føler fungerer. JEG SKAL komme ut av dette her!!! Jeg presser meg selv hver dag... For 2 uker siden kunne jeg ikke gå ut av døren engang. I dag har jeg vært å shoppa 5 timer i byn! hehe, er jo tegn på en bedring det da. Er fortsatt ubehagelig, men jeg klarer å komme igjennom det

Har begynt å få medisiner om kvelden også, som skal gjøre meg roligere... så da klarer jeg hvertfall å få noen timer søvn om natta.

Takk for at du bryr deg! Setter jeg så utrolig pris på. Er liksom bare litt åreit å fortelle andre, man ikke kjenner om hvordan man har det.

Stoor klem