Er det normalt å være så sinna så lang tid etterpå?

[firebird1365380441]

Fra jeg var 5 år til jeg var nærmere 9, ble jeg utsatt for grove seksuelle overgrep fra faren til en lekekammeret av meg.

Nå er jeg 31 år og holdt overgrepene for meg selv fra jeg var 9 år til jeg var rundt 22 år gammel.I alle årene etter at jeg "avslørte" sannheten om hva naboen min hadde utsatt meg( og andre barn for) har jeg gått i regelmessig terapi hos ulike behandlere.

En kan vel si at jeg på sett og vis har kommet over selve overgrepene.Men - jeg er så forferdelig sinna , selv nå i lang, lang tid etterpå.

En periode av livet mitt vendte jeg sinnet utover.Jeg ble aggressiv og voldelig , stygg i munnen og ble fysisk utagerende mot folk på psykehuset.

Nå har jeg fått kontroll over det fysisk utagerende raseriet jeg hadde.Men nå retter jeg raseriet innover mot meg selv i stedet.Det har jeg for så vidt gjort hele tiden, men nå tar det virkelig av.

Jeg er så vanvittig fortvilet over at jeg ikke klarer å få bukt med det sinnet som på sett og vis har grodd fast inni meg.Det eter meg opp innenfra.Jeg vil IKKE ha det på denne måten.Jeg gråter mye, er mye sinna...og slik vil jeg ikke ha det lenger!

Jeg har brukt en mengde medisiner de siste 10 årene - SSRI,beroligende, sovemedisiner...Er redd for å bli et pillevrak til slutt.Er redd for å miste kontrollen over meg selv og mine handlinger.Jeg satt i fengsel i 3 år fordi jeg ikke greide å styre sinnet mitt, og det gikk dessverre ut over noen som ikke hadde gjort meg noe galt.

Etter at jeg ble løslatt, håpet jeg at livet mitt etterhvert skulle komme tilbake til "normalen" igjen.Men det har det ikke gjort ennå.Sinnet over det som skjedde for mange år siden har ikke forsvunnet.Er det normalt at dette sinnet skal ha en plass i sjelen min i så mange år etter at overgrepene tok slutt?

Overgriperen er død, så jeg kan ikke hevne meg på han ved å anmelde han....

Jeg føler at jeg bruker så mye energi og krefter på å gå rundt å være sinna og bitter.Egentlig er ikke den drittsekken som forgrep seg både på meg og mange andre verdt å bruke tid og krefter på.Men likevel hender det at jeg knekker sammen i krampegråt og fortvilelse over de årene jeg har mistet...

Skal virkelig en ung kvinne gå rundt resten av livet med en slik fortvilelse inni seg?Har jeg fortjent dette?

Er det virkelig normalt å gå rundt med et sånn sinne så lenge etterpå?

Hva synes dere?har noen av dere noen synspunkter å komme med?

På forhånd takk for alle svar.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Kjære Firebird,

Jeg blir også sint når jeg leser det du skriver.

Sint pga det drittsekken gjorde med deg (og som du åpenbart ikke har noen som helst skyld i).

Sint fordi du har betalt prisen (bla. i fengsel) pga noe som drittsekken gjorde mot deg.

Sint fordi systemet er slik at din fengselstraff var lenger enn den hans sannsynligvis ville vært hvis han ble dømt.

Sint fordi det er så urettferdig mot deg.

====

For å svare på det du spør om: "alt" er "normalt" etter det du har vært utsatt for. Noen får en reaksjon 30 år etterpå. Noen hele tiden.

Det eneste du må holde fast ved er at intet av det som skjedde var din feil, og at du fortjener å ha et flott liv nå.

Du er det de kaller "survivor" (en overlever) på engelsk.

*klem*