Så stille...

[Cedexi]

Så stille det er her... Ingen lyder; ingen ord. Så merkelig det er her... Så fremmed, men likevel så velkjent.

Tilbake i fortiden igjen. Som en videospiller som har hengt seg opp. Om igjen og om igjen spilles den samme scenen; og aldri får jeg vite slutten på historien. Videobåndet blir slitt til slutt; og det ryker tvert av. Det var slutten på den historien tenker jeg... Lurer på hvordan det gikk...?

Tankene mine bare går i surr. Kaoset som var, er borte, men det er ikke blitt orden likevel. Alt er bare forsvunnet. Husker ikke mere. Det er som om jeg har glemt bildene som jeg så tydelig så for meg i forrige uke. Nå sitter jeg bare igjen med minnene uten bilder.

Hvorfor forvinner bildene for meg igjen? Jeg vil jo ha bildene der. Vil ta dem fram og se på dem om og om igjen. Jeg vil vite! Jeg vil bruke bildene jeg har til å tvinge fram resten. Men hvorfor glemmer jeg igjen? Jeg vil jo ikke det...

Jeg vil kjenne på smerten; kjenne på skammen; kjenne på redselen og uvissheten. For jeg vil kjenne meg selv. Og jeg vil vite hvem jeg er på bakgrunn av hva jeg har opplevd.

Men hvorfor husker jeg ikke?

Uff; ble bare surr dette her...

[solsikker]

Glad du skriver det du føler jeg.... alltid godt å "få det ut" Vet ikke omd et er så lett å komentere det du skriver, men jeg kjenner meg veldig igjen...... Føler på meg at du er ei topp jente, så stå på!. Klem fra meg