det var den gangen

[Gjest tristy]

Det føles lenge siden nå. Likevel er det så alt for nært. Jeg får gåsehud og tårene presser på. Jeg blir sint. Føler for å løpe, løpe bort fra alle tankene og følelsene.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, 12 eller kanskje 13. Vi hadde akkurat flytta. Jeg ble kjent med nabojenta som var et par år eldre enn meg. Hun var intressert i sex og alt som hadde med det å gjøre og jeg spilte "tøff" og var med på leken. Denne jenta hadde en fetter som ikke bodde langt unna. Han var 16 eller 17, jeg husker ikke.

Camping i hagen. Fetteren var med. Og en kompis, eller var det en lillebreo? Nabojenta og jeg. Det virket da så uskyldig å overnatte like utenfor husveggen. Han bestemte at vi var kjærester.

Vet ikke hvor lang tid det gikk, Noen dager eller noen uker. Hukser at min far jobbet ettermiddagen og at det var sol ute. Han "gjorde det" med meg i min egen seng. Jeg vet ikke om jeg sa nei. Vet ikke om det gjorde vondt, jeg tror det var vondt. Mener å erindre at jeg beit i skulderen på en t-trøye.

Det skjedde ofte den høsten. Jeg gikk i dvale og brukte etterhvert kroppen min for at han ikke skulle bli sint, uansett hva grunnen var. Jeg har aldri likt at de rundt meg er sinte. Somregel hjemme på "barnerommet" hos han, men nesten like ofte i min seng.

Jeg ble utfordrene. Brukte kroppen min for å få oppmerksomhet. Var tidlig utviklet og med store bryster. Korte skjørt og utringede bluser, eller trange topper.

Så uteble mensen. Jeg var sikker på at jeg hadde blitt gravid. Fant en boks med 86 nozinan i skapet til min far. Tok alle unntatt den ene, eller var det 2, som jeg mistet. Det var nydelig høstvær, fremdeles varmt. Roxsette i walkman'n. En stille skogsvei og en pakke med appelsin leskedrikk. De siste pengene brukte jeg på noe smågodt.

Etterpå møtte jeg ham. Fortalte hva jeg hadde gjort. Han reagerte ikke på det. Kjørte meg hjem på mopeden hans da jeg ble trøtt. Husker skuffelsen over at han brydde seg SÅ lite om meg. Ble nummen og ville sove hjemme.

Faren min så at jeg kom. Forsto at noe var galt. Fikk tak i ambulanse. Det holdt på å ende der. Husker skammen da det var min tidligere rektor som jobbet i ambulansen den dagen.

Jeg var ikke gravid. Mensen kom på sykehuset. 'Husker min far tok med seg "kjæresten" min på besøk. Nekta å snakke om hvorfor jeg hadde gjort dette.

Han fortsatte utover høsten og vinteren. Så fikk jeg nok. Henta frem en styrke jeg ikke trodde fantes i meg og klarte å bryte ut. Han skrev flere "trusselbrev" hvor han sa at han ville ta sitt liv og at jeg måtte leve med å ha "drept" ham. Jeg var sterk.

Jeg ER sterk! Jeg vet jo det. Jeg har kommet videre. Jeg har lært meg å leve med dette i bagrunnen. Men en sang på radioen, en lukt eller et forkjært kjærtegn er nok til at det kommer tilbake. Så kommer usikkerheten. Var det egentlig et overgrep? Jeg kan ikke huske om jeg sa nei. kan ikke huske at jeg avviste ham. Jeg husker i det hele svært lite. Og jeg skjemmes. Skjemmes over at han har tatt i meg, brukt meg og vært inne i meg.

Jeg ble til en kropp. Brukte den for å få litt nærhet. Nekta den å være en del av meg. Den var bare til for å brukes. Aner ikke hvor mange jeg har hatt sex med, eller jo, det vet jeg. JEG har hatt sex med 3. Men jeg vet ikke hvor mange som har brukt meg.

Nå er jeg endelig vel etablert. Gift og har barn. Nå begynner jeg så smått å forstå hva som menes med å være trofast. Hva som menes med å elske. For det meste lykkelig.

men så kom den lukta og minte meg på at jeg har en fortid...

[Cedexi]

Vet akkurat hvordan du har det, tristy. Jeg tenker også masse på det med "om det var min skyld" alle de gangene jeg ikke sa nei. Alle de gangene jeg bare valgte letteste utvei og lot meg bruke.

Men jeg tror ikke egentlig det var vår egen skyld. Vi søkte det vi ikke hadde; trygghet og ekte nærhet. Ubetinget kjærlighet fra et annet menneske...

Det er ikke ulovlig å ønske seg det; det som ER ulovlig, er å utnytte et annet menneske...

Føler veldig med deg når du sier at du ikke husker. Det er med på å gjøre usikkerheten enda større; og det er skummelt.

Håper ting ordner seg for deg.

Klem fra meg

[Bugge1365380662]

Psykiateren min bruker å si at hvis det opplevdes som et overgrep for deg,så var det et overgrep for deg.Det er ikke de ytre rammene som er viktige i den sammenhengen,men hvordan det opplevdes for deg.Din opplevelse.

Jeg håper du kan snakke med mannen din om disse tingene,og hvis du ikke har gjort det kanskje det er på tide.Hvis du har et godt forhold til din mann og han er forståelsesfull av natur,kan kanskje mye repareres og bli bedre i fellesskap dere i sammen.

Mange ganger kommer disse tingene til oss i voksen alder,og fortsetter det å hjemsøke oss på sikt, skjønner vi at vi kanskje trenger å få snakket og sortert ting med en terapeut.

Vi er så sårbare i den alderen du var i,og mange av oss tenker senere at jeg var da ikke noe barn lenger heller.Men vi er mitt i vår sårbare begynnelse av vår egen gryende seksualitet.Derfor forstår jeg godt at dette kommer tilbake til deg.Håper du finner ut hvordan du best skal takle dette.

Vennlig hilsen bugge.