Min historie..

[undrerinnen]

Mange ganger går det nesten litt i surr for meg. Hva skal jeg bearbeide först og skal jeg eventuelt bearbeide alt samtidig? Har ganske mange ekle opplevelser med menn bak meg, og mange ganger vet jeg ikke hvilke av opplevelsene som skyldes problemene jeg har i dag, om det er ett av dem eller alle.

Da jeg var 10 år kom en full mann opp på rommet mitt der jeg sov. Han var en kompis av stefaren min. Jeg hadde nettopp kommet fra bading og gikk rundt i badedrakt. Han kom gående sakte mot meg, mens han sa "Pen jente" og smilte, så begynte han å ta på meg og dytte meg mot senga. Jeg ble livredd. Dette var en mann jeg var veldig fortrolig med, og så på som en "snill mann". Jeg tok tak i en stol og forsvarte meg med, så han fikk ikke gjort annet enn å tafse på meg för stefaren min kom. Da löp jeg ned på do og ble stående der å se på meg selv i speilet mens jeg gråt. Har det bildet så tydelig i hodet mitt. da jeg fortalte om dette, benektet stefaren min det.

Etter dette ble jeg veldig selvsentrert, og kledde meg i store posete klär. Ble plutselig oppmerksom på min egen kropp. Dette förte til at jeg ble mobbet. Ble mobbet i 3 år, litt fysisk, mest psykisk.

Da jeg var 14 begynte jeg å drikke. Mye. Ble kjent med en fjern slektning av meg, en mann på 33 år. Han tok seg av meg når jeg var full, holdt meg med sprit og röyk. En dag tok han seg imidlertid ikke av meg likevel, og etter å ha stumpet av, våknet jeg med greia hans i munnen, mens han puffet hodet mitt opp og ned. Jeg fikk sammenbrudd. Det ble anmeldt. Han fikk en liten straff, og måtte betale 10000 i erstatning. Etter dette gikk det bare noen uker för jeg ble sammen med en gutt som var 5 år eldre enn meg. 19. Vi var sammen i 2 år. Han fortalte både meg og kompisene sine hvor horete jeg var, og hvis jeg ikke gjorde som han sa, spente han, eller slo. Det var grusomt å ha sex med han, jeg brukte å ligge å grine fordi det gjorde så vondt. Men han bare smilte..Må vel nevnes at han hadde sansen for SM, men samtykke fra meg var vist ikke så nöye.. Jeg gjorde det slutt med han etter to år.. Noen uker senere bestemte jeg meg for å besöke han, fordi jeg ville "snakke" med han, höre om det var noen mulighet for at han kunne skjerpe seg. Da voldtok han meg.. Egentlig var det min egen feil, for jeg klinte litt med han, men ville ikke gå lengre. Tror han slet med meg i noe som virket en halv time for å komme inni meg, og det som gjorde at han klarte det var at han sa: "Hvis du ligger stille vil det ikke gjöre så vondt" og "Da blir jeg raskere ferdig". Etterpå, da jeg skulle löpe ut fra han, svimte jeg av med en gang jeg prövde å reise meg fra senga. Hadde det helt grusomt etter dette.. men.. tiden leger alle sår og jeg tror jeg er ganske ferdig med det nå.. Så gikk det en stund.. Jeg holdt meg unna menn og sex helt til jeg ble 20 år. Så traff jeg en gutt jeg ble forelsket i og etterhvert sammen med. Vi hadde det egentlig ganske fint. Inntil en dag vi hadde hatt fest og jeg hadde sovnet av. Litt utpå kvelden sa han; "Jeg pulte deg mens du sov, du merket ingenting".. Jeg klarte ikke å tro det jeg hörte. Han visste om min fortid.. Likevel fortsatte jeg å väre sammen med han, men det ble aldri det samme etterpå..

Så, bare noen uker senere var jeg og ei venninne ute på byen. Vi dro hjem til meg for å ha nachspiel, med 2 menn som var 10-12 år eldre enn oss. Jeg merket at han ene var intr. i meg, men sa klart i fra at det var uaktuelt siden jeg hadde kjäreste, og dessuten ikke fölte meg tiltrukket av han. Jeg drakk ikke mye. 3 öl og 1-2 glass konjakk. Husker han som var intr. gikk inn på kjökkenet for å ordne en drink, noe jeg i ettertid synes er rart siden vi hadde alt som trengtes på bordet. Kompisen dro, og etter at jeg hadde drukket opp hentet han andre et teppe til meg og sa han også skulle dra. Jeg begynte å fryse veldig, og det er det siste jeg husker. Våknet opp halvnaken, med smerter nedentil..

Det var min historie... Gratulerer hvis du gadd å lese så langt! Skriver det mest for min egen skyld, for å få litt system i tankene..

[Bugge1365380662]

Kjære deg! Jeg har lest hele innlegget ditt,og det er veldig trist lesning.Og jeg kjenner på mye smerte mellom alle linjene og ordene.For du er så mye mer enn hva disse ordene forteller.Jeg merker at du føler mye skam,tenker lave tanker om deg selv over måten du har taklet alt dette vonde du har opplevd.Det har du ingen grunn til.Du har prøvd å leve og overleve som best du kunne,og du er fortsatt her hos oss. Du har ressurser og krefter,og nå gjelder det å bruke dem mest mulig hensiktsmessig.Jeg kan ikke se for meg noen oppleve alt det du har uten å trenge hjelp for å få det bedre.Og du fortjener å få det bedre. Men av og til leger ikke tiden alle sår sånn helt av seg selv.Og jeg vet ikke om du går i terapi,men etter å selv ha gått i terapi i flere år,og kjent hvor mye det har gjort for livet mitt,unner jeg deg det samme.Dette du har opplevd er for mye av et menneske å takle og bearbeide av seg selv.(Jeg har i et annet innlegg skrevet litt om medisiner.Ville bare fortelle hvordan det fungerer for meg.)Hvis du ikke allerede har en terapeut da,så ikke utsett og utsett det.Jo fortere du tar tak i det,jo fortere kan du på sikt leve et liv som er bedre enn du har det nå,et liv du fortjener.

Jeg ønsker deg en fremtid som er mye lysere,hvor ingen får utnytte deg,hvor du kjenner hvor verdifull du egentlig er,hvor menn tørker dine tårer,hvor du kan kjenne at du har grunn til å være stolt av deg selv for den du har vært til nå og fra nå.At historien din om 10 år har fått en dreining til de lysere fargene i tilværelsen.Men det er først og fremst du som må få det til å skje,med hjelpere rundt deg på alle kanter.Godnatt klem (sånn litt forsiktig) fra bugge.

[undrerinnen]

Kjære deg! Jeg har lest hele innlegget ditt,og det er veldig trist lesning.Og jeg kjenner på mye smerte mellom alle linjene og ordene.For du er så mye mer enn hva disse ordene forteller.Jeg merker at du føler mye skam,tenker lave tanker om deg selv over måten du har taklet alt dette vonde du har opplevd.Det har du ingen grunn til.Du har prøvd å leve og overleve som best du kunne,og du er fortsatt her hos oss. Du har ressurser og krefter,og nå gjelder det å bruke dem mest mulig hensiktsmessig.Jeg kan ikke se for meg noen oppleve alt det du har uten å trenge hjelp for å få det bedre.Og du fortjener å få det bedre. Men av og til leger ikke tiden alle sår sånn helt av seg selv.Og jeg vet ikke om du går i terapi,men etter å selv ha gått i terapi i flere år,og kjent hvor mye det har gjort for livet mitt,unner jeg deg det samme.Dette du har opplevd er for mye av et menneske å takle og bearbeide av seg selv.(Jeg har i et annet innlegg skrevet litt om medisiner.Ville bare fortelle hvordan det fungerer for meg.)Hvis du ikke allerede har en terapeut da,så ikke utsett og utsett det.Jo fortere du tar tak i det,jo fortere kan du på sikt leve et liv som er bedre enn du har det nå,et liv du fortjener.

Jeg ønsker deg en fremtid som er mye lysere,hvor ingen får utnytte deg,hvor du kjenner hvor verdifull du egentlig er,hvor menn tørker dine tårer,hvor du kan kjenne at du har grunn til å være stolt av deg selv for den du har vært til nå og fra nå.At historien din om 10 år har fått en dreining til de lysere fargene i tilværelsen.Men det er først og fremst du som må få det til å skje,med hjelpere rundt deg på alle kanter.Godnatt klem (sånn litt forsiktig) fra bugge.

Takker for det.

Har, som sagt tidligere, värt i mot medisiner, men det du skrev i det tidligere svaret fikk meg til å tenke på det på en litt annen måte.. Vil gå til legen, men får ikke til.. Men, får vel gjort det, etterhvert..

Tusen takk for oppmuntringen i alle fall.. Det varmer..

[Gjest gamlebarbie]

Oi.

Mektig. Og du er så tøff som tør å fortelle.

Du gjør meg så stolt, fordi du er den du er, selv om jeg ikke kjenner deg.

Stå på. Gå frem som du stevner.:-)

Tøffa..;-)

GODKLEM