Ekspertsvar desperat etter oppmerksomhet og bekreftelser

[Gjest må lære å klare meg alene.... - men hvordan ?]

Hei

Jeg er ei jente på 31 år, med 2 barn. Har nylig blitt alene, etter mitt eget valg. Forholdet var de siste 2-3 årene helt dødt, og jeg begynte å flørte å kødde ute med andre gutter.

Nå etter han flyttet ut, så er jeg elt desperat etter å få gutter på kroken, jeg har lagt meg ut på kontaktsider på nettet, har allerede møtt et par, og er liksom livredd for å ikke ha mange som kontakter meg og gir meg bekreftelser på at jeg er attraktiv. Jeg trener, slanker meg, er veldig opptatt av utseende. Alt jeg tenker på , og alt det dreier seg om for tiden er gutter og flørting.

Jeg har møtt en, som jeg tror likte meg helt i begynnelsen, men så virker det som han bremser ned og trekker seg litt unna nå - sikkert fordi jeg har vært for pågående..., og dette gir meg en knekk i selvtilliten...

Jeg kan legge til at jeg ser bra ut, jeg får masse komplimenter for at jeg er sexy, rå, pen, søt, fin, deilig osv osv. jeg vet jo egentlig at jeg har et bra utseende - så hvorfor trenger jeg da all denne oppmerksomheten ??

Jeg er også ufattelig utålmodig, og finner ikke roen i meg. Det må skje noe hele tiden, og jeg hater å være alene. Da blir jeg deprimert og føler meg uelsket og uviktig.

Så mitt poeng, eller ønske om hjelp er, hva kan jeg gjøre for å bli tryggere på meg selv ? Hva kan jeg gjøre for å slippe å være så avhengig av andre mennekser for å føle meg vel ? Hva kan jeg gjøre for å finne en indre ro, og harmoni....

dette tar veldig på, jeg må liksom feste hver helg,

ønsker jo mest å være en god stabil mamma for mine barn

( men har vel egentlig et innerste ønske om å bli forelsket , finne mannen i mitt liv, og gifte meg)....

men nå bør jeg være alene en god stund først.., men jeg liker ikke å være alene.... hva gjør jeg ???

[Gjest me2]

du vil kanskje ha svar fra noen andre enn meg, for jeg er mye yngre og har ikke så mange råd og komme med, jeg ville bare si at jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt! jeg har det på samme måte, men såklart ikke helt. jeg har ikke barn og er bare 23. men når det gjelder alt det andre så kjenner jeg meg igjen. jeg føler jeg trenger konstant bekreftelse på at jeg er attraktiv og har sjans på gutter. derfor blir det også mye festing og flørting. men egentlig ønsker jeg meg bare en kjæreste! jeg har ikke hatt noe seriøst forhold ennå, og føler jeg begynner å bli patetisk desperat. har også akkurat som du datet en type nå, som jeg tror egentlig likte meg men som fikk panikk tror jeg for jeg var for pågående.(fylla hjelper jo heller ikke da!). så han blir det ikke noe mer med. og jeg føler det har gjentatt seg så mange ganger. jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få bedre selvtillit på dette området. det høres kanskje teit ut, men som deg; så vet jeg at jeg er søt, og får komplimenter for kropp og utseende, og blir sjekka opp. men det hjelper liksom ikke! jeg vet at jeg må bli litt mer kostbar for å få de på kroken, men det er vanskelig. og jeg undrer på når jeg noen gang skal få kjæreste! du kan jo slappe av litt når du nettopp har vært i et forhold og har to barn. kanskje la oppmerksomheten gå mest til de i en periode? jeg har inget annet å rette oppmerksomheten på enn at jeg må få meg kjæreste, føler jeg. og det blir jo helt feil, for man må jo leve for noe annet. vi er single og selvstendige, og sterke som klarer oss selv! det er ikke alle som gjør det.

Ja, dette var mer klaging enn deg kanskje. men jeg måtte bare få det litt ut!

[Gjest hilsen hovedinlegger]

du vil kanskje ha svar fra noen andre enn meg, for jeg er mye yngre og har ikke så mange råd og komme med, jeg ville bare si at jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt! jeg har det på samme måte, men såklart ikke helt. jeg har ikke barn og er bare 23. men når det gjelder alt det andre så kjenner jeg meg igjen. jeg føler jeg trenger konstant bekreftelse på at jeg er attraktiv og har sjans på gutter. derfor blir det også mye festing og flørting. men egentlig ønsker jeg meg bare en kjæreste! jeg har ikke hatt noe seriøst forhold ennå, og føler jeg begynner å bli patetisk desperat. har også akkurat som du datet en type nå, som jeg tror egentlig likte meg men som fikk panikk tror jeg for jeg var for pågående.(fylla hjelper jo heller ikke da!). så han blir det ikke noe mer med. og jeg føler det har gjentatt seg så mange ganger. jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få bedre selvtillit på dette området. det høres kanskje teit ut, men som deg; så vet jeg at jeg er søt, og får komplimenter for kropp og utseende, og blir sjekka opp. men det hjelper liksom ikke! jeg vet at jeg må bli litt mer kostbar for å få de på kroken, men det er vanskelig. og jeg undrer på når jeg noen gang skal få kjæreste! du kan jo slappe av litt når du nettopp har vært i et forhold og har to barn. kanskje la oppmerksomheten gå mest til de i en periode? jeg har inget annet å rette oppmerksomheten på enn at jeg må få meg kjæreste, føler jeg. og det blir jo helt feil, for man må jo leve for noe annet. vi er single og selvstendige, og sterke som klarer oss selv! det er ikke alle som gjør det.

Ja, dette var mer klaging enn deg kanskje. men jeg måtte bare få det litt ut!

Hei, og takk for svar. SOm du sier så høres det ut som vi har det ganske likt...

Lurer på hvordan barndom/oppvekst du har ??

Jeg er oppvokst med lite trygghet, kjærlighet eller omsorg, i et turbulent hjem, med fyll og mishandling. Har søsken som er alvorlige psykisk syke, han ene med rusmisbruk og den andre som er uføretrygda og spiller syk for å få oppmerksomhet.

Jeg ble aldri så mye direkte utsatt for vold, men fikk veldig lite oppmerksomhet, eller anerkjennelse og kjærlighet. Det er nok garantert derfor jeg nå sliter med denne utryggheten på meg selv...,

jeg ble veldig forelsket i min X fordi han var ekstremt sjalu og dermed viste meg masse følelser , og at han brydde seg hele tiden. Etterhvert så ble han trygg på meg, og viste ikke sjalusi , og ble mer likegyldig mot meg - selv om alle så at han elsket meg , så trodde ikke jeg det......

kanksje det er derfor jeg distanserte meg fra han, og til slutt så ba jeg han om å flytte...

Nå sitter jeg her, og ønsker å få hjelp til mine problemer, for det kommer til å forfølge meg resten av livet dersom jeg ikke får reparert skaden....

men jeg vet liksom ikke hvor jeg kan få slik hjelp, hva jeg kan gjøre selv. osv.

Det var interessant å lese svaret ditt , har du en mailadresse, ev. msn, så kan vi jo prates mer ??

Håper noen kan svare på dette :-)

[Gjest tomineline]

Jeg håper du finner ut og prøver å bli tryggere på deg selv.Det er slitsom for deg selv...og andre....at du er slli du er nå.

[Gjest me2]

Hei, og takk for svar. SOm du sier så høres det ut som vi har det ganske likt...

Lurer på hvordan barndom/oppvekst du har ??

Jeg er oppvokst med lite trygghet, kjærlighet eller omsorg, i et turbulent hjem, med fyll og mishandling. Har søsken som er alvorlige psykisk syke, han ene med rusmisbruk og den andre som er uføretrygda og spiller syk for å få oppmerksomhet.

Jeg ble aldri så mye direkte utsatt for vold, men fikk veldig lite oppmerksomhet, eller anerkjennelse og kjærlighet. Det er nok garantert derfor jeg nå sliter med denne utryggheten på meg selv...,

jeg ble veldig forelsket i min X fordi han var ekstremt sjalu og dermed viste meg masse følelser , og at han brydde seg hele tiden. Etterhvert så ble han trygg på meg, og viste ikke sjalusi , og ble mer likegyldig mot meg - selv om alle så at han elsket meg , så trodde ikke jeg det......

kanksje det er derfor jeg distanserte meg fra han, og til slutt så ba jeg han om å flytte...

Nå sitter jeg her, og ønsker å få hjelp til mine problemer, for det kommer til å forfølge meg resten av livet dersom jeg ikke får reparert skaden....

men jeg vet liksom ikke hvor jeg kan få slik hjelp, hva jeg kan gjøre selv. osv.

Det var interessant å lese svaret ditt , har du en mailadresse, ev. msn, så kan vi jo prates mer ??

Håper noen kan svare på dette :-)

Hei igjen!

vi har nok ikke hatt lik barndom. jeg vet ikke hva det kommer av at vi opplever det sånn vi gjør. men jeg har faktisk kanskje hatt for mye trygghet og omsorg, har vært masse syk når jeg var liten og fått alt jeg trengte av kjærlighet. men for 1 år siden døde mamma, og det var den viktigste personen i mitt liv, så det er kanskje underernæring på kjærlighet og å ha noen å snakke med. selvom det er noe annet å ha en mamma og en kjærste! men jeg er blitt veldig ensom etter det skjedde, selvom jeg har mange venner og stor omgangskrets. jeg går til psykolog, kanskje det kan hjelpe deg?

vi kan gjerne maile! : ) men jeg kan jo ikke legge ut mailadr. min her? hvordan skal vi gjøre det?hmm...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dersom dette er typisk for deg i ditt voksne liv, ikke bare rett etter at du ble singel, har du overveiende sannsynlig en personlighetsforstyrrelse i gruppe/cluster B. I beste fall en dramatiserende/hysteriform pf. eller trekk av emosjonelt ustabil eller narsissistisk pf.

I verste fall har du emosjonell ustabil eller narsissistisk pf.

Slikt kan du få hjelp for hos en dyktig psykolog/psykiater.

[Gjest Spm til NHD]

Dersom dette er typisk for deg i ditt voksne liv, ikke bare rett etter at du ble singel, har du overveiende sannsynlig en personlighetsforstyrrelse i gruppe/cluster B. I beste fall en dramatiserende/hysteriform pf. eller trekk av emosjonelt ustabil eller narsissistisk pf.

I verste fall har du emosjonell ustabil eller narsissistisk pf.

Slikt kan du få hjelp for hos en dyktig psykolog/psykiater.

Det var ikke jeg som skrev hovedinnlegget, men jeg bare lurte på hva du mente med å si

"verste fall så kan du ha Emosjonell ustabil pf"?

Hva er det negative med det og det positive med det?

Kjenner en som har fått diagnosen

[PieLill]

Hei, og takk for svar. SOm du sier så høres det ut som vi har det ganske likt...

Lurer på hvordan barndom/oppvekst du har ??

Jeg er oppvokst med lite trygghet, kjærlighet eller omsorg, i et turbulent hjem, med fyll og mishandling. Har søsken som er alvorlige psykisk syke, han ene med rusmisbruk og den andre som er uføretrygda og spiller syk for å få oppmerksomhet.

Jeg ble aldri så mye direkte utsatt for vold, men fikk veldig lite oppmerksomhet, eller anerkjennelse og kjærlighet. Det er nok garantert derfor jeg nå sliter med denne utryggheten på meg selv...,

jeg ble veldig forelsket i min X fordi han var ekstremt sjalu og dermed viste meg masse følelser , og at han brydde seg hele tiden. Etterhvert så ble han trygg på meg, og viste ikke sjalusi , og ble mer likegyldig mot meg - selv om alle så at han elsket meg , så trodde ikke jeg det......

kanksje det er derfor jeg distanserte meg fra han, og til slutt så ba jeg han om å flytte...

Nå sitter jeg her, og ønsker å få hjelp til mine problemer, for det kommer til å forfølge meg resten av livet dersom jeg ikke får reparert skaden....

men jeg vet liksom ikke hvor jeg kan få slik hjelp, hva jeg kan gjøre selv. osv.

Det var interessant å lese svaret ditt , har du en mailadresse, ev. msn, så kan vi jo prates mer ??

Håper noen kan svare på dette :-)

Hvis du ønsker profesjonell hjelp er det beste stedet å starte hos fastlegen. Kanskje en idé?

Hvis du synes det er vanskelig å forklare muntlig ditt ærend, kan du jo skrive det ned på forhånd å gi h*n. Du skriver bra.

Lykke til. Jeg håper du greier å nå dine mål.

mvh

[Gjest ler_av_dette]

Å så synd det er på deg.

Herregud!!!!

Oppmerksomhet? Er du den eneste jenta i verden kanskje? Tror du at alle gutter bare skal se på deg og du skal føle deg "vellykket". Svakt!!

Se på meg, er en gutt på 28 år og har fått avslag av nesten 18 damer! Og det er ikke fordi at jeg ikke kan oppføre meg eller er ekkel.

Du snakker!

[Gjest tjohooo]

Å så synd det er på deg.

Herregud!!!!

Oppmerksomhet? Er du den eneste jenta i verden kanskje? Tror du at alle gutter bare skal se på deg og du skal føle deg "vellykket". Svakt!!

Se på meg, er en gutt på 28 år og har fått avslag av nesten 18 damer! Og det er ikke fordi at jeg ikke kan oppføre meg eller er ekkel.

Du snakker!

Herregud, mann.

Jeg vet de som har det sånn kan være irriterede, men prøv å sett deg inn i deres sko da for all del! Hadde de hatt din bakgrunn, hadde de vært som deg også.