Fantasi?

[Cedexi]

Hvordan kan jeg vite om det jeg husker er fantasi eller virkelighet? Noen som har tips?

[Gjest Menst jeg venter på sommeren]

Jeg har selv vært i samme situasjon som deg, dette med å legge det man har på minnet bak, og da når man prøver å huske så vet man ikke om dette er oppspinn eller virkelighet.

det heter noe så enkelt som fortrengelse av minner som gjør vondt, og da kan det lett virke som om dette er en fantasi.

Psykologen min hjalp meg med å få frem de egentlige minnene, og jeg både håpte og ønskte at ingenting av det jeg hadde fortrengt var sant. Men så plutselig stod alt klart for meg, og jeg kunne begynne å nøste opp små deler av den fortrengte virkeligheten (store deler av barndommen)

Dette holder jeg fortsatt med på idag, og jeg får meg stadig nye sjokk:( men jeg takler det, må jo bare det om jeg vil leve, å det vil jeg... fordi jeg er FOR nyskjerrig på livet:) iallefall slik ståa er idag...

Det kommer nok, du må bare finne en plass å henge det på.

Ønsker deg lykke til

Varm klem

[Bugge1365380662]

Dette er et vanskelig område,og jeg har strevd en del med den samme problematikken.Skjedde det på virkelig.Har jeg drømt det en gang for lenge siden slik at det kanskje er en drøm jeg plutselig erindrer? Eller hadde jeg så mange skrekkcsenarier på hva som kunne skje meg,at jeg skapte meg så sterke visuelle bilder av det at jeg tror det skjedde.Og skjedde det mer enn jeg husker. Ja,du vet..

I mye av denne ødeleggende omgangen jeg hadde med denne mannen,lå han og vippet og tøyde på grensene mine,manipulerte og skadet. Lenge hadde jeg dette bildet i hodet mitt,som jeg ikke visste om hadde skjedd eller ei.Foranledningen til bildet;Jeg er i starten av tenårene,og jeg er på helgebesøk,han er 18 år eldre enn meg,og har vært min venn og sjelesørger i mange år.Han er den eneste voksne personen som hjelper meg med angsten.Den eneste voksne som ser min ensomhet og møter meg.Den eneste som vil hjelpe meg.Derfor reiser jeg til ham.Jeg vet han har en ond side,men jeg forholder meg til den gode siden i ham.De er adskilte deler.Den gode siden har ikke ansvar for den vonde. Jeg er uskyldigheten selv,uberørt av alle andre enn ham.Hele dagen har han plaget meg til bristepunktet,ruset seg på begjær,ikke et sekund har kroppen min fått være i fred.Jeg går på toalettet for å dempe begjæret hans.Jeg flytter fra sofa til sofa.Jeg er så kvalm,får ikke puste.Hele rommet er fylt av et sykt, kvalmende,tyngende begjær.Det finnes ikke en krok som er ren.Det svever rundt som en tykk masse,over meg,rundt meg,inne i meg. Og det er mitt lodd i livet og stagge begjæret slik at det ikke totalt brister for ham.Han er et offer for sitt eget begjær og min kropp.Han er et offer for meg. Så er det natt,og jeg ligger på gjesterommet.Det er mørkt i rommet,og plutselig går døren opp.Jeg vet han står der,helt stille,og jeg ligger musestille.Rører ikke en muskel,tør ikke puste,kan ikke gjøre noe som gjør at han forstår at jeg er våken.Jeg har så sterk angst at det kjennes ut som jeg skal kveles,men jeg kan ikke hyperventilere;kan ikke lage en lyd.Nå skjer det tenker jeg.Nå skjer det jeg har fryktet mest av alt.Jeg vet ikke hvor lenge han står der,men det er lenge.Det kjennes ut som en evighet.Jeg kan høre pusten hans. Jeg vet han svetter i ansiktet.Jeg vet han er i dyp konsentrasjon rundt sitt begjær for jeg har sett det hele helga.Så husker jeg ikke mer.Jeg tror han gikk.

Etter flere år blir han dømt for to voldtekter på en ung jente.En mange år gammel voldtektsak,som skaper voldsom blest i alle dagsaviser,og en haug med jenter står frem.Da begynner så smått min prosess.Og jeg kommer på flere og flere ting.Men dette bildet(og andre) holdt på å drive meg fra vettet.Ikke fordi det på noen måte var det verste han gjorde mot meg,men fordi jeg ikke visste om det hadde skjedd i virkeligheten.Jeg følte at han "messet" med hodet mitt.Jeg har snakket med begge mine to psykiatere om dette,og begge sier at de er rimelig sikker på at dette skjedde.De stiller meg spørsmål som for dem avklarer om det var drøm,eller noe jeg var redd for skulle skje osv.De har ofte god trening i å skille disse tingene.Men det viktigste de begge sa til meg om dette bildet og andre ting,er at det på en måte ikke er så interessant om det skjedde i virkeligheten eller ei.Hva er egentlig virkelighet?Virkeligheten for min overgriper var at han ikke skadet meg eller de andre jentene.han benektet alt. Virkeligheten for meg er at dette bildet og andre har levd i meg og skadet meg,om det faktisk skjedde eller ikke spiller bare en rolle i retten.Og det er ikke det dette handler om.Om han fabrikkerte,laget fantasier i deg som du opplever som virkelighet,er det det du må forholde deg til.(Et menneske som opplever psykotiske tilstander, kan oppleve grusomme traumer.Det skjer ikke i virkeligheten,men det skjer i hennes virkelighet.)Jeg har slått meg til ro med mange ting etter hvert.Og det som opplevdes som et overgrep for meg,var et overgrep for meg.Jeg forholder meg til min virkelighet slik den er akkurat nå,og den finner jeg inne i meg sammen med terapeuten min.Kanskje forandrer den seg,når jeg forandres.

Dette ble mye egenterapi også,og jeg håper jeg ikke har forvirret deg ytterligere.Det var i hvertfall ikke hensikten.Veien framover er nok forskjellig for oss,men om du så bare fant ei setning som gav noe mening,så glem de andre.Ha ei god helg.Vi kommer oss dit vi skal til slutt. Klem bugge.

[Gjest grmnse]

Dette er et vanskelig område,og jeg har strevd en del med den samme problematikken.Skjedde det på virkelig.Har jeg drømt det en gang for lenge siden slik at det kanskje er en drøm jeg plutselig erindrer? Eller hadde jeg så mange skrekkcsenarier på hva som kunne skje meg,at jeg skapte meg så sterke visuelle bilder av det at jeg tror det skjedde.Og skjedde det mer enn jeg husker. Ja,du vet..

I mye av denne ødeleggende omgangen jeg hadde med denne mannen,lå han og vippet og tøyde på grensene mine,manipulerte og skadet. Lenge hadde jeg dette bildet i hodet mitt,som jeg ikke visste om hadde skjedd eller ei.Foranledningen til bildet;Jeg er i starten av tenårene,og jeg er på helgebesøk,han er 18 år eldre enn meg,og har vært min venn og sjelesørger i mange år.Han er den eneste voksne personen som hjelper meg med angsten.Den eneste voksne som ser min ensomhet og møter meg.Den eneste som vil hjelpe meg.Derfor reiser jeg til ham.Jeg vet han har en ond side,men jeg forholder meg til den gode siden i ham.De er adskilte deler.Den gode siden har ikke ansvar for den vonde. Jeg er uskyldigheten selv,uberørt av alle andre enn ham.Hele dagen har han plaget meg til bristepunktet,ruset seg på begjær,ikke et sekund har kroppen min fått være i fred.Jeg går på toalettet for å dempe begjæret hans.Jeg flytter fra sofa til sofa.Jeg er så kvalm,får ikke puste.Hele rommet er fylt av et sykt, kvalmende,tyngende begjær.Det finnes ikke en krok som er ren.Det svever rundt som en tykk masse,over meg,rundt meg,inne i meg. Og det er mitt lodd i livet og stagge begjæret slik at det ikke totalt brister for ham.Han er et offer for sitt eget begjær og min kropp.Han er et offer for meg. Så er det natt,og jeg ligger på gjesterommet.Det er mørkt i rommet,og plutselig går døren opp.Jeg vet han står der,helt stille,og jeg ligger musestille.Rører ikke en muskel,tør ikke puste,kan ikke gjøre noe som gjør at han forstår at jeg er våken.Jeg har så sterk angst at det kjennes ut som jeg skal kveles,men jeg kan ikke hyperventilere;kan ikke lage en lyd.Nå skjer det tenker jeg.Nå skjer det jeg har fryktet mest av alt.Jeg vet ikke hvor lenge han står der,men det er lenge.Det kjennes ut som en evighet.Jeg kan høre pusten hans. Jeg vet han svetter i ansiktet.Jeg vet han er i dyp konsentrasjon rundt sitt begjær for jeg har sett det hele helga.Så husker jeg ikke mer.Jeg tror han gikk.

Etter flere år blir han dømt for to voldtekter på en ung jente.En mange år gammel voldtektsak,som skaper voldsom blest i alle dagsaviser,og en haug med jenter står frem.Da begynner så smått min prosess.Og jeg kommer på flere og flere ting.Men dette bildet(og andre) holdt på å drive meg fra vettet.Ikke fordi det på noen måte var det verste han gjorde mot meg,men fordi jeg ikke visste om det hadde skjedd i virkeligheten.Jeg følte at han "messet" med hodet mitt.Jeg har snakket med begge mine to psykiatere om dette,og begge sier at de er rimelig sikker på at dette skjedde.De stiller meg spørsmål som for dem avklarer om det var drøm,eller noe jeg var redd for skulle skje osv.De har ofte god trening i å skille disse tingene.Men det viktigste de begge sa til meg om dette bildet og andre ting,er at det på en måte ikke er så interessant om det skjedde i virkeligheten eller ei.Hva er egentlig virkelighet?Virkeligheten for min overgriper var at han ikke skadet meg eller de andre jentene.han benektet alt. Virkeligheten for meg er at dette bildet og andre har levd i meg og skadet meg,om det faktisk skjedde eller ikke spiller bare en rolle i retten.Og det er ikke det dette handler om.Om han fabrikkerte,laget fantasier i deg som du opplever som virkelighet,er det det du må forholde deg til.(Et menneske som opplever psykotiske tilstander, kan oppleve grusomme traumer.Det skjer ikke i virkeligheten,men det skjer i hennes virkelighet.)Jeg har slått meg til ro med mange ting etter hvert.Og det som opplevdes som et overgrep for meg,var et overgrep for meg.Jeg forholder meg til min virkelighet slik den er akkurat nå,og den finner jeg inne i meg sammen med terapeuten min.Kanskje forandrer den seg,når jeg forandres.

Dette ble mye egenterapi også,og jeg håper jeg ikke har forvirret deg ytterligere.Det var i hvertfall ikke hensikten.Veien framover er nok forskjellig for oss,men om du så bare fant ei setning som gav noe mening,så glem de andre.Ha ei god helg.Vi kommer oss dit vi skal til slutt. Klem bugge.

Hei

Kan jeg spørre deg om noe? Var denne personen en prest? Jeg tror en slik person an klare å virkelig "skru om på tanker og messe opp hodet" Fordi en prest eller kristen ser en opp til.

[Bugge1365380662]

Hei

Kan jeg spørre deg om noe? Var denne personen en prest? Jeg tror en slik person an klare å virkelig "skru om på tanker og messe opp hodet" Fordi en prest eller kristen ser en opp til.

Han var ikke en prest,men han var en voksen(nesten 20 år eldre enn meg)kristen leder i ungdomsmiljøet jeg gikk i den gangen.Senere gikk jeg ut av dette miljøet,men da var kontakten opprettet,og han fortsatte å være min sjelesørger og venn.(trodde jeg)Han var et meget intelligent menneske,med en stor evne til manipulering.Nå er han heldigvis unntatt slike verv, siden han ble dømt for voldtekter på ei anna jente. Men jeg er så glad for at han ikke har fått barn,og jeg håper det aldri vil skje. Bugge.

[Gjest hlhdsf]

Han var ikke en prest,men han var en voksen(nesten 20 år eldre enn meg)kristen leder i ungdomsmiljøet jeg gikk i den gangen.Senere gikk jeg ut av dette miljøet,men da var kontakten opprettet,og han fortsatte å være min sjelesørger og venn.(trodde jeg)Han var et meget intelligent menneske,med en stor evne til manipulering.Nå er han heldigvis unntatt slike verv, siden han ble dømt for voldtekter på ei anna jente. Men jeg er så glad for at han ikke har fått barn,og jeg håper det aldri vil skje. Bugge.

Jeg har vært offer for manipulering selv og vet hvordan det er når en ser opp til et intellektuelt menneske, hvor en nesten tror det dreier seg om åndelig kjærlighet så er det bare pervers begjær og grådighet preget av egoisme det dreier seg om for motparten. Det er bare slik, menn og kvinner er sååå forskjellige, kvinner søker etter noe dypere, noe vi ser med hjertet, mens menn bare søker etter det overfladiske det de ser med pikken. Jeg tror det er bedre å gå til kvinnelige psykologer/prester/kristne ledere enn til menn, selv om noen kvinner synes det er lettere å "se oppp til en mann", vi bør lære oss at faktisk er kvinner litt mer intelektuelle enn menn;)