begynnelsen på slutten?

[vaness]

hadde det vært så vel, tenkte jeg nå med en gang jeg hadde skrevet overskriften.. tenk om det var begynnelsen på slutten av alle nettene med mareritt, alle morningene med kvalme og ikke minst alle tvil over min egen verdi..

jeg var hos psykologen for å få "tint" opp en del fryste minner.. det var forferdelig.. å se meg selv utenfra, men likevel føle så inderlig godt. hvorfor jeg ikke har klart det før er ikke så stort mysterium. følelsene var så sterke, jeg så liten og livet så tungt å leve helt alene. jeg er glad kjæresten min var med. vi har ikke kommet fram til dagen jeg ble voldtatt ennå.. heller ikke andre ting som har med x'en min å gjøre.. men bare det å se ting fra barndommen (selv om de ikke har noe med seksualitet å gjøre) har fått meg til å forstå ltt om hvorfor han kunne manipulere meg og ha makt over meg så lenge uten at jeg forstod det. det er som om ting står klart framfor meg nå..

det var tungt, slitsomt, tøft og alt annet som kan beskrive hvordan en kan bruke opp en hel dags krefter i løpet av to timer. jeg hadde aldri trodd det var slik det hele skulle være, men er likevel glad jeg gjorde det.

det er mange mil igjen på reisen mitt til et lykkelig liv, eller ihvertfall et liv hvor jeg kan smile og være friere enn jeg er i dag. et liv hvor jeg kan tillate meg selv og leve uten å se meg rundt hele tiden. men jeg har begynt.. jeg har begynt på reisen og vil ikke snu lengre.. jeg vil fortsette uansett..

det å være modig handler om å se redselen i øynene og gå mot den.. det handler ikke om å ikke være redd.. jeg har ikke skjønt det før nå.. at jeg har lov å være redd samtidig som jeg er dødsmodig..

jeg leser og hører om alle som opplever det samme som meg og føler meg litt mindre ensom.. tusen takk for det.. det er godt å ikke være helt alene i denne tiden.. jeg er evig takknemlig for at jeg fant dette stedet hvor jeg kan åpne meg litt jeg også.. glad jeg kan vise at jeg er sårbar og føler meg liten til noen..

jeg eier ikke selvtillit eller tro på meg selv.. kanskje jeg en dag vil få det.. jeg håper det.. at jeg vil få selvtillit i tritt med et bedre liv for det livet jeg lever nå er tragisk.. jeg takler ingenting og er redd for den minste ting.. men det verste er kanskje det at jeg ikke forstår hvorfor jeg er redd.. jeg føler meg så teit, så liten og så verdiløs.. når vil noen forstå meg virkelig for den jeg er.. jeg hater å være ærlig og si hva jeg føler,jeg har aldri vært god på å snakke om ting som plager meg og plutselig er det akkurat det jeg må for at folk skal lære meg å kjenne og ha mulighet til å hjelpe meg.

jeg føler meg som om noen har tråkket på meg, eller kjørt over meg og latt meg bli liggende.. jeg har lagt så lenge at det er umulig å komme seg opp igjen.. som å traske rundt i tåke uten å finne en vei ut herfra.. jeg tør ikke rope for er redd for hva som skjuler seg i tåken.. redd for å vise mine svakheter.. hva gjør jeg??

psykologen min er virkelig flink til å hjelpe meg, men jeg er der sjelden.. og orker ikke være der oftere.. men det er liksom noe som mangler i mellomtiden.. som at jeg kanskje vil fortsette med en gang, men likevel ikke.. forstår meg ikke på meg selv..

men det jeg ville fram til var at det å få en behandling som fungerer er alfa omega tror jeg, og jeg tror jeg har funnet den.. men dette er kun begynnelsen.. og slutten er for bra til å klare å forestille seg.. det er det eneste jeg ønsker meg.. å være fri og kunne leve mitt eget liv igjen..