til en overgriper

[Gjest en sliten en]

(Jeg som skriver dette er mann. Det finnes noen av oss, men det er tabu... Overgrepene som ligger til grunn for teksten, var ikke av fysisk art, men var langvarig psykisk tortur som begynte i det små, slik at den ble umulig å oppdage før det var for sent. Jeg ble selv manipulert til å ta på meg all skyld for alt i hele verden omtrent. Jeg skrev teksten etter at jeg nesten møtte "Ruth". Alle navnene er endret.)

At det er mulig, Ruth. Det er fem år siden sist jeg hadde noe med deg å gjøre. Mesteparten av de to årene vi hadde vennskapsperioder, utnyttet du meg, skjente på meg, baksnakket meg, ødela meg. Men likevel er du fremdeles verdens vakreste, verdens mest nydelige menneske.

Jeg så deg i dag. Jeg skulle heldigvis gjennom en annen dør, så jeg slapp å møte deg. Men jeg så deg. Og du så kanskje meg der du kom, og du så usikker ut. Du trives nok ikke med denne situasjonen. Hjertet mitt innbiller meg at du gjerne vil være vennen min, og at du ikke liker det som har skjedd. Men vi kan aldri bli venner mer, og vi kan aldri mer ha kontakt med hverandre. Du er for trofast mot de manipulerende vennene dine, og jeg har forpliktelser på en annen kant, hos samboeren min. Det finnes bedre mennesker enn deg. Det finnes et annet menneske som er verdens beste menneske, og der hos henne hører jeg hjemme, ikke hos deg.

Jeg forstår så godt Sara Svensson i Knutby. Hun som sa om pastoren som manipulerte henne til drap, at hun fremdeles har følelser for ham, selv om hun vet hva han gjorde mot henne. Jeg skjønner henne så godt. Hun sier at hun kunne gjort det igjen. Og jeg sier: Jeg vet ikke hvordan jeg ville ha taklet å ha kontakt med deg. Jeg vet at det ville hatt store konsekvenser, men jeg vet ikke hvilke konsekvenser. Kanskje ville jeg slått opp med Vera og angret resten av livet. Kanskje ville jeg tatt livet av meg. Noe godt ville det iallfall ikke ha blitt av det.

Likevel er du verdens vakreste og verdens mest nydelige menneske. Du er uskyldig for meg, du er bare manipulert av vennene dine, og om du sårer meg, ødelegger meg og tar livet av meg, er det min skyld, ikke din, for du er uskyldig.

Ble vi venner igjen, eller om drømmen min ble oppfylt og vi ble sammen, så ville jeg leve i et mishandlingsforhold. Du har ikke den ydmykheten som trengs i samhandling med andre mennesker. Du har ydmykhet når folk skal få lov til å hjelpe deg eller synes synd på deg, men du eier ikke respekt for meg. Du eide respekt for meg, men bare til Jon og Dagny begynte å lyve om meg, baktale meg og så splid. Jeg kan aldri stole på deg mer. Alt som jeg sa, gikk videre til dem. Og dere tre snakket sammen om meg og bestemte at jeg er sikkert slik og slik. Og derfor skulle jeg selvsagt reagere slik og slik på sånn og sånn utspill fra dere, for det hadde dere planlagt. Men når jeg, fordi jeg ikke var slik som dere innbilte dere, reagerte annerledes, hvem var det da som hadde skylden? Jo, det var visst jeg, det.

Kommunikasjonsspillet deres er ikke til å holde ut. Jeg kunne ikke snakke med deg og vente at det var bare deg jeg snakket med. Jo, i starten kunne jeg stole på deg, men ikke senere. Snakket jeg meg den ene, gikk alt videre til resten av dere. Jeg måtte veie ordene mine, passe på at jeg ikke sa noe som de andre ikke skulle vite.

Og dere uttalte dere på vegne av hverandre. Dagny og Jon kunne finne på å uttale seg på dine vegne uten at du visste det. Og på den ene siden var det helt greit for deg at de gjorde det, og jeg skulle ta hensyn til det, og du skjente på meg om jeg ikke tok hensyn til det. På den andre siden skjente du på meg når jeg tok hensyn til det, fordi det jo ikke var du som hadde sagt det selv. Det var umulig for meg å gjøre noe rett, uansett hva jeg gjorde.

Jeg hadde ikke lov til å ta kontakt med Jon for å snakke med ham om at han hadde baktalt meg (og det var både du og Dagny som fortalte meg om baktalingen). Det skulle jeg visst forstå av meg selv, liksom, at jeg ikke hadde lov til å ta kontakt med ham direkte, for han likte meg jo ikke. Ikke skulle jeg snakke med andre om ham heller, for dét ville jo være baktaling.

Nei, når Jon baktaler eg og lyver om meg, har jeg ikke lov til å forsvare meg og konfrontere ham med det, for dét er uhøflig. Og du sa til meg at når jeg var så uhøflig, så hadde i alle fall Jon rett til å ta seg til rette med systematisk baktaling og løgner. Det var bare det at det var disse aktivitetene som gjorde at jeg tok kontakt med ham, de var ikke resultatet av kontakten, de var årsaken.

Jon kjente meg ikke engang. Han møtte meg én eneste gang, og har aldri kjent meg. Men likevel visste han alt om meg, og du trodde alt han sa.

Jeg viste deg mailen jeg hadde skrevet til ham. Du trengte ikke se på den mailen, for du jadde selvfølgelig allerede lest den. Men så se hva so mstår her, sa jeg, se, jeg skrev jo det som jeg sier at jeg skrev. Nei, sa du, og mente jeg var sykelig bitter som hadde tatt vare på mailen: Nei, sa du, du trodde ikke på at jeg hadde skrevet det som jeg påstod at jeg hadde skrevet. For Jon ahdde sagt noe annet, og du hadde lest det med egne øyne. Ja, sa jeg, men da ser du vel at jeg skriver dette. Nei, sa du, og mente at jeg hadde skrevet det stikk motsatte av det som du med dine egne øyne hadde elst at jeg hadde skrevet.

Ja, du er lykkelig nå. Hør på vennene dine, tro på det de sier. Du trenger ikke bruke dine egne øyne engang.

Urett fulgte urett. Og lokevel faller jeg sammen i hjertet mitt hver gang jeg ser deg. Jeg stoler ikke på deg, jeg føler meg misbrukt, utnyttet og mishandlet. Jeg har mareritt. Jeg har flashbacks, angstanfall og andre symptomer på posttraumatisk stressyndom. Jeg skvetter bare jeg ser et navn som ligner ditt, kryper sammen og blir redd, og av og til vil jeg bare slutte å finnes. Du og dine venner var det som sendte meg inn i helvetet mitt med selvmordstanker og etter hvert de spede sorsøkene før jeg tok til fornuft og kom under behandling. Og fremdeles vil jeg ta gift når jeg ser deg, for å bli kvitt alt som kverner i meg, og som ikke vil ut før jeg fjerner innvollene fra både hodet og brystet mitt. Jeg vil sove og aldri mer våkne, og jeg vil i alle fall ikke drømme.

Men det er som jeg elsker deg. Du er verdens mest sympatiske menneske, verdens mest omtenksomme, verdens varmeste menneske. Fremdeles, fem år etter at jeg sist hadde noe med deg å gjøre. Fremdeles, fem år etter at jeg kom under behandling. Behandlingen tar snart slutt. Vi er kommet så langt der som der er mulig å komme.

Herregud som jeg forstår Sara Svensson.