Så fryktelig trett og sliten

[Bugge1365380662]

Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg led av tretthetssyndrom eller var syk på annet vis. Jeg klarer ikke å gjøre noen ting for tiden.Det finnes ikke energi igjen.Jeg prøver å stå opp og gjøre noe husarbeid,men etter en halvtime vil jeg bare legge meg igjen og sove.Jeg sover og sover.Av og til klarer jeg å gå en tur og da gråter jeg ofte.Det er akkurat som om det utløses av den fysiske aktiviteten og tankene som følger skrittene. Jeg er så sliten.Langt inn i margen. Heldigvis blir ikke mannen min sint på meg for min totale tiltaksløshet.Vi må tro at det har med prosessen jeg går igjennom akkurat nå,at det har vært så intenst i det siste både i terapien og ellers.Jeg har egentlig ikke følt meg så deprimert i disse siste ukene,men nå kjenner jeg at i dag er jeg det.Jeg orker ikke å ha kontakt med omverdenen.Vet at jeg ikke er noe særlig til selskap akkurat nå,og store forsamlinger kan jeg bare glemme.Masken min er for skjør akkurat nå. Har dere hatt det sånn i perioder hvor terapien har vært tung,dere? Følt dere så unormalt trett at viljen ikke strekker til når det gjelder å ta seg sammen? I dag kunne jeg trengt litt oppmuntring.

[Gjest gamlebarbie]

Kjære lille Bugge. Som jeg kjenner meg igjen.Usj, ja, jeg vet at det er tungt nå. Men, det vil bli bedre, kjære du. Bare la det ta den tid det trenger. Sov, gråt, vær hjemme. Ikke gjør noe som du ikke føler for å gjøre. Vær egoistisk. Du vil klare denne perioden også, vennen. Tro meg, du vil.:-)

Å, jeg husker når jeg var på det verste. Ville ikke gå ut, ville ikke gå til psykologen, ville ikke stå opp, ville ingenting. Måtte tvinge meg til det meste. Og når jeg da måtte gjennom det samme en gang til, hadde jeg litt lyst til å gi opp. Og jeg ga vel egentlig opp også. Men, jeg er her enda..:-) Og jeg går ut, jeg ler, jeg gråter, jeg har mine dager som ikke er helt topp enda. Men man kan ikke regne med å bare plutselig bli helt ok, sånn fra den ene dagen til den andre.

Lille venn, jeg tenker på deg. Og bare så du vet det, du er TØFF!!!!! Tøff som klarer det du klarer, tøff som tør det du tør. Ikke gi deg.:-) En dag vil du våkne og ha LYST til å stå opp..:-)

Sender deg en GOD VARM klem. Husk, jeg tenker på deg.

[Gjest nicksie]

Hei Bugge.

*klapp på hodet* er innom og leser på psykforumet av og til og har sett en del av de fine svarene/konstruktive innleggene du har gitt der. Du kommer nok opp av sengen igjen, skal du se. Tror det er en reaksjon en del kan kjenne seg igjen i slik du har det nå. En klok person sa til meg en gang at når det er noe man helst ikke, av ulike grunner, er i stand til/orker/vil ta/føle på, da kan man regaere med kroppen som "flater ut". Som et ladbart batteri som føles plutselig uten oppladningsmulighet. Man skulle kanskje ønske det bare var "å ta seg sammen"pakke sekken, gå på fjelltur, løpe maraton eller for den saks skyld lufte bikkja eller pusse vinduet. Av det jeg har sett av deg på DOL, tenker jeg at du har mye av vilje i bøtter og spann! Og ressurser og mye konstruktivitet og idèer. Kanskje har viljen presset tålegrensene litt for mye nå, så kroppen roper: stopp nå opp et lite øyeblikk?

og pris deg nå lykkelig for mannen! en forståelsesfull mann lader mer enn man tror :-)

Hilsen en som ville si noen ord til deg denne gang, og ikke bare lese...

[cathlin]

*klem*

[Bugge1365380662]

Kjære lille Bugge. Som jeg kjenner meg igjen.Usj, ja, jeg vet at det er tungt nå. Men, det vil bli bedre, kjære du. Bare la det ta den tid det trenger. Sov, gråt, vær hjemme. Ikke gjør noe som du ikke føler for å gjøre. Vær egoistisk. Du vil klare denne perioden også, vennen. Tro meg, du vil.:-)

Å, jeg husker når jeg var på det verste. Ville ikke gå ut, ville ikke gå til psykologen, ville ikke stå opp, ville ingenting. Måtte tvinge meg til det meste. Og når jeg da måtte gjennom det samme en gang til, hadde jeg litt lyst til å gi opp. Og jeg ga vel egentlig opp også. Men, jeg er her enda..:-) Og jeg går ut, jeg ler, jeg gråter, jeg har mine dager som ikke er helt topp enda. Men man kan ikke regne med å bare plutselig bli helt ok, sånn fra den ene dagen til den andre.

Lille venn, jeg tenker på deg. Og bare så du vet det, du er TØFF!!!!! Tøff som klarer det du klarer, tøff som tør det du tør. Ikke gi deg.:-) En dag vil du våkne og ha LYST til å stå opp..:-)

Sender deg en GOD VARM klem. Husk, jeg tenker på deg.

Å,det er godt å få noen trøstens ord når man trenger det.Og nå for tiden trenger jeg det visst mer enn vanlig.Aldri har det med overgrepene kjentes så tungt ut som nå,føler meg labil,men er litt kamplysten også.Kjenner at jeg vil ikke gi helt slipp på det før jeg har kommet meg enda et stykke videre.Er så lei av denne dritten.Er glad jeg kan komme hit,for jeg klarer ikke og vet heller ikke om det er så bra og involvere omverdenen for mye i slike ting.Bortsett fra mannen min og terapeuten min da.Takk igjen,og jeg kommer nok dessverre tilbake med liknende innlegg ganske raskt. Takk fra bugge

[girlunknown]

Ja, slik har jeg det en del nå som jeg går i dypere terapi. Det koster mye krefter å ta tak i følelsene, det er helt sikkert.

[sterksvak]

Å,det er godt å få noen trøstens ord når man trenger det.Og nå for tiden trenger jeg det visst mer enn vanlig.Aldri har det med overgrepene kjentes så tungt ut som nå,føler meg labil,men er litt kamplysten også.Kjenner at jeg vil ikke gi helt slipp på det før jeg har kommet meg enda et stykke videre.Er så lei av denne dritten.Er glad jeg kan komme hit,for jeg klarer ikke og vet heller ikke om det er så bra og involvere omverdenen for mye i slike ting.Bortsett fra mannen min og terapeuten min da.Takk igjen,og jeg kommer nok dessverre tilbake med liknende innlegg ganske raskt. Takk fra bugge

Vil bare gi deg noen trøstens ord, og håper du snart kommer opp av bølgedalen for en periode. Det kommer sikkert noe godt ut av det du er inne i nå etterhvert. Du jobber jo hardt selv om du ikke gjør det med de fysiske dagligdagse tingene. Du jobber med noe enda viktigere: deg selv

Vil bare sende deg en klem og lykke til:)

[Bugge1365380662]

Vil bare gi deg noen trøstens ord, og håper du snart kommer opp av bølgedalen for en periode. Det kommer sikkert noe godt ut av det du er inne i nå etterhvert. Du jobber jo hardt selv om du ikke gjør det med de fysiske dagligdagse tingene. Du jobber med noe enda viktigere: deg selv

Vil bare sende deg en klem og lykke til:)

Tusen takk for omtanken og trøstende ord.Skal til terapeuten min om et par timer,så det kommer godt med i dag.

[sterksvak]

Tusen takk for omtanken og trøstende ord.Skal til terapeuten min om et par timer,så det kommer godt med i dag.

Jeg ser du er en nattevåker du og:) hvordan går d med deg?

[Bugge1365380662]

Jeg ser du er en nattevåker du og:) hvordan går d med deg?

Ja,jeg kom meg til sengs til slutt,men våknet opp med migrene,så nå har jeg akkurat stått opp litt for dagen.Det humper og går en dag av gangen,og akkurat nå er jeg så avhengig av psykiateren min at jeg har begynt å grue meg til ferien.Jeg sover ekstremt mye,har diare og får migrene veldig ofte.Men i følge psykiateren min er det helt vanlige symptomer på en tøff terapeutisk periode og jeg skal bare la det være slik.Men jeg føler meg så håpløs når jeg ikke fungerer bedre i forhold til å leve et normalt liv.Hver kveld skriver jeg brev(fiktive sådanne) til han som utsatte meg for overgrep,og det er virkelig tøft.Jeg har jo skrevet om det i dagbokform og blitt oppfordret av behandleren min å skrive det i brevform.I brev får jeg kontakt med følelsene på en helt annen måte,og ting lever sitt eget liv.Så jeg skriver til jeg gråter,også tenker jeg at det får være dagens arbeid.Men det er et litt rart eremittliv for tiden.Hele meg er så full av dette jeg går igjennom,at jeg klarer ikke å ha normal kontakt med venner og slikt.Det får komme bedre tider.En gang må det bli min tur også.Håper det går greit med deg.Dere her inne har hjulpet meg mye,og jeg har følt meg mye mindre ensom enn jeg ellers ville gjort i denne tiden. Klem bugge.

[sterksvak]

Ja,jeg kom meg til sengs til slutt,men våknet opp med migrene,så nå har jeg akkurat stått opp litt for dagen.Det humper og går en dag av gangen,og akkurat nå er jeg så avhengig av psykiateren min at jeg har begynt å grue meg til ferien.Jeg sover ekstremt mye,har diare og får migrene veldig ofte.Men i følge psykiateren min er det helt vanlige symptomer på en tøff terapeutisk periode og jeg skal bare la det være slik.Men jeg føler meg så håpløs når jeg ikke fungerer bedre i forhold til å leve et normalt liv.Hver kveld skriver jeg brev(fiktive sådanne) til han som utsatte meg for overgrep,og det er virkelig tøft.Jeg har jo skrevet om det i dagbokform og blitt oppfordret av behandleren min å skrive det i brevform.I brev får jeg kontakt med følelsene på en helt annen måte,og ting lever sitt eget liv.Så jeg skriver til jeg gråter,også tenker jeg at det får være dagens arbeid.Men det er et litt rart eremittliv for tiden.Hele meg er så full av dette jeg går igjennom,at jeg klarer ikke å ha normal kontakt med venner og slikt.Det får komme bedre tider.En gang må det bli min tur også.Håper det går greit med deg.Dere her inne har hjulpet meg mye,og jeg har følt meg mye mindre ensom enn jeg ellers ville gjort i denne tiden. Klem bugge.

Synd å høre at du har det vondt for tiden. Likevel viser du en stor optimisme i innleggene dine, du ser en mening med prosessen og det som skjer nå eneste måten å bli bedre på det:)

Håper det blir bra for deg Bugge:) det kan jo være bra med litt ferie innimellomså du får pustet litt ut??? Har du vært innom smi?? det har jeg, og det er en enorm hjelp for meg, anbefales. Veldig godt og du kan være den du er der.

Vel, håper du får sove i natt og ha det riktig godt så lenge.