Til NHD. eller dere andre... Redd....

[kikkii]

Jeg er en jente på 27 år som alltid er veldig redd. Har nå kastet opp i fem dager og om natta. Tre dager forgje uka og to dager for 14 dager siden og to dager for tre uker siden. Og tre dager for en måned siden. Alltid dagene etter jeg har vært hos psykologen min. Har gått til psykologen i to år og han sa at jeg skal begynne på en poliklinikk istedenfor. Noe jeg gruer meg innmari til.

Oppkastinga begynte da han nevnte dette og sa datoen jeg skulle dit. Jeg har heller ikke fått sovet noe. Fått innmari økt angst, hjertebank og skjelving, og innmari kvalm og uvel. Jeg klarer ikke å gå dit mere. Jeg klarer ikke. Jeg har fortalt til psykologen at jeg har fått økt angst osv. og han skjønner dette, men han sier at han ikke kan hjelpe meg mere og at jeg trenger noe mere.

Men dette fører jo bare til at jeg får enda mere sammenbrudd og økt angst. Blir bare liggende i en krok og gråte. Klarer heller ikke å sove noenting, ligger bare å tenker på dette 24 timer i døgnet. Våkner også opp flere ganger hver eneste natt noe jeg ikke gjorde før. Klarer ikke å tenke på noe annet. Får anfall bare jeg tenker på dette.Er det meningen å bli så dårlig bare pga. poliklinikken? Det er så skremmende?

Psykologen min var heldigvis med meg første gangen. Jeg var så redd. Gruet meg sånn til den første gangen. Synes det var så innmari skummelt. Enda skummelere enn jeg trodde. Neste gang må jeg gå alene. Og jeg klarer ikke. Synes hun damen på på poliklinikken var så skremmende og likte henne ikke. Hun spurte masse spørsmål og sa ting jeg ikke likte. Jeg er så redd. Hva skal jeg gjøre? Jeg holder ikke ut. Jeg klarer bare ikke å gå på den poliklinikken mere. Klarer ikke. Jeg blir bare ekstra dårlig bare ved å skrive om det her. Er så redd og bekymret. Og veldig følsom.

Klarer ikke å leve mere. Har også fått økt ønske om selvmord fordi jeg ikke klarer å dra dit mere. Vil bare død mere enn noen gang før. Ekstra mye selvmordstanker nå i løpet av den siste måneden.

Hva skal jeg gjøre? Jeg klarer ikke å gå til poliklinikken? Jeg klarer ikke. Jeg har ivertfall prøvd en gang så jeg vet hvor ekkelt og vanskelig det er der.

Nå må jeg kaste opp, igjen. Hjelp.......

[Bugge1365380662]

Kjære deg! Det er så vondt å lese at du har så mye angst, og at det er så vannvittig tøft nå. Du skriver at sist var psykologen med deg, og har du kanskje en mulighet til å spørre om noen andre kan følge deg dit.Kanskje en venninne,f.eks? Hun kan sitte utenfor og vente på deg og være der etter timen er ferdig og hjelpe deg. Vennlig hilsen bugge.

[Gjest Lotus-Or.]

Trekk pusten dypt.

Det er ikke rart du er vettskremt. Det er skummelt å starte opp hos en ny terapeut. Og med all den angsten du sliter med nå ville det ikke være rart om du oppfatter ting helt feil, mye mer negativt og kritiserende enn det faktisk er grunn til.

Det gjør i alle fall jeg når angsten er sterk. Er ekstremt på vakt overfor alt som kan oppfattes negativt.

Løsningen for meg var å ha med en annen første time. Fulle av angst som jeg var, husket jeg så å si ingenting av det som ble sagt. Satt bare igjen med et helt klart inntrykk av at problemene var jeg selv skyld, og at jeg ikke hadde noen som helst rett til å vente noe av noen. Det eneste som skulle til, var at jeg tok meg sammen.

Etter timen snakket jeg mye med hun som var med meg om hva som egentlig var blitt sagt og hvordan hun hadde oppfattet det. Det beroliget meg litt, og ga meg mot til å komme tilbake til neste time.

Før hver time var jeg skikkelig dårlig, sov ikke om natten, løp i skytteltrafikk til doen hele dagen. Det har holdt på lenge, i flere måneder, men er gradvis blitt bedre. Heldigvis.

Den første timen, hvor psykologen din var med, kom det sikkert frem en del ting du helst ikke deler med andre. Ting som egentlig krever stor tillit og trygghet før du orker å snakke om det. Og det tar naturligvis tid å opparbeide. Det har du ikke fått tid til. Det er ikke rart du er redd. Du har fortalt en fremmed en del av dine innerste hemmeligheter. Det kan være farlig, det gir den andre store muligheter til å såre deg og gjøre ting verre. Ikke rart du ligger søvnløs av angst.

Dessverre (og heldigvis?) finnes bare en løsning: Du må møte opp på nytt og på nytt. Ta deg tid til å bli kjent med den nye terapeuten. Fortell hvor vanskelig det er for deg. Fortell hvordan du oppfatter det han/hun sier. Angst kan virkelig forvrenge ting.

Det fungerte for meg. Det vil sikkert fungere for deg også.

Hva du etterhvert føler for terapeuten kan bare tiden vise, men i første omgang må du prøve å roe ned angsten og bli kjent med ham/henne.

Masse lykke til. Jeg vet det er vanskelig.

[Gjest syple]

Da må du gå til eller ringe et anna sted. Legen din? Fortell noen i hjelpeapparatet hvordan du har det i alle fall. Høres tøft..., men blir vel tryggere der etter å ha vært der noen ganger, bare du kommer over kneika nå..

Hvordan blir det hvis du ikke går noe sted?

[frosken]

Trekk pusten dypt.

Det er ikke rart du er vettskremt. Det er skummelt å starte opp hos en ny terapeut. Og med all den angsten du sliter med nå ville det ikke være rart om du oppfatter ting helt feil, mye mer negativt og kritiserende enn det faktisk er grunn til.

Det gjør i alle fall jeg når angsten er sterk. Er ekstremt på vakt overfor alt som kan oppfattes negativt.

Løsningen for meg var å ha med en annen første time. Fulle av angst som jeg var, husket jeg så å si ingenting av det som ble sagt. Satt bare igjen med et helt klart inntrykk av at problemene var jeg selv skyld, og at jeg ikke hadde noen som helst rett til å vente noe av noen. Det eneste som skulle til, var at jeg tok meg sammen.

Etter timen snakket jeg mye med hun som var med meg om hva som egentlig var blitt sagt og hvordan hun hadde oppfattet det. Det beroliget meg litt, og ga meg mot til å komme tilbake til neste time.

Før hver time var jeg skikkelig dårlig, sov ikke om natten, løp i skytteltrafikk til doen hele dagen. Det har holdt på lenge, i flere måneder, men er gradvis blitt bedre. Heldigvis.

Den første timen, hvor psykologen din var med, kom det sikkert frem en del ting du helst ikke deler med andre. Ting som egentlig krever stor tillit og trygghet før du orker å snakke om det. Og det tar naturligvis tid å opparbeide. Det har du ikke fått tid til. Det er ikke rart du er redd. Du har fortalt en fremmed en del av dine innerste hemmeligheter. Det kan være farlig, det gir den andre store muligheter til å såre deg og gjøre ting verre. Ikke rart du ligger søvnløs av angst.

Dessverre (og heldigvis?) finnes bare en løsning: Du må møte opp på nytt og på nytt. Ta deg tid til å bli kjent med den nye terapeuten. Fortell hvor vanskelig det er for deg. Fortell hvordan du oppfatter det han/hun sier. Angst kan virkelig forvrenge ting.

Det fungerte for meg. Det vil sikkert fungere for deg også.

Hva du etterhvert føler for terapeuten kan bare tiden vise, men i første omgang må du prøve å roe ned angsten og bli kjent med ham/henne.

Masse lykke til. Jeg vet det er vanskelig.

Bra innlegg:-)

[Gjest Timari]

kan bare støtte meg til det de andre har sagt her. Men ønsker deg masse lykke til med dette. Tror du virkelig at det blir så ille som du tror?

kom gjerne innom Ranglerchatten om du trenger litt mer interaktiv støtte

[firebird1365380441]

kan bare støtte meg til det de andre har sagt her. Men ønsker deg masse lykke til med dette. Tror du virkelig at det blir så ille som du tror?

kom gjerne innom Ranglerchatten om du trenger litt mer interaktiv støtte

Hva er adressen til Ranglere chatten?

[Gjest Timari]

Hva er adressen til Ranglere chatten?

http://chat.timekillers.net/

hvis dere bruker denne inngangen. Det finnes en inngang via mirc også

til de av dere som ikke vet det så er ranglere det som var "småprat" på DOL før. Det er full høyde for å ta opp vanskelige temaer der.

velkommen skal dere være:-)