Er jeg også psykisk syk?

[nimah2004]

Jeg har lest over en del innlegg her, og må si at jeg stiller meg noen spørsmål ved det psykiske helsevesenet, og jeg vil gjerne ha en debatt med fagpersonell. Ikke bare på grunnlag av innleggene her, men også på grunnlag av egen og andres erfaring med psykologer.

For å si det sånn, så har jeg slitt med en god del depresjoner og selvmordstanker fra jeg var elleve år gammel og litt opp i tyveårene (nå er jeg 35).

Det er skremmende å lese alle diskusjonene om legemidler som forskjellige har fått "prakket" på seg fra helsevesenet. Jeg kjenner også flere selv som har gått på antideppresive legemidler, og det som slår meg, er at ingen av dem har fått et bedre liv. Enten har de tatt sitt eget liv, eller så har de blitt enda mer tafatte, rotløse eller aggressive.

Hadde jeg listet opp mine "symptomer" som jeg har hatt opp gjennom årene, ville det i følge fagpersonell blitt diagnostisert som psykisk ustabilitet, narsissisme, panikkangst og depressivitet. Men vet dere hva som virkelig feilte meg? Jo, ren og skjær DÅRLIG SELVTILLIT.

Jeg ble mobbet på skolen fordi jeg hadde dårlig selvtillit. Jeg oppfattet at ingen brydde seg om meg og tok alt som kritikk på grunn av dårlig selvtillit. Jeg ble etterhvert ekstremt opptatt av oppmerksomhet fra menn og et behov for å bevise at jeg var noe, på grunn av dårlig selvtillit. ALT negativt som har skjedd med meg har vært på grunn av min egen dårlige selvtillit, ikke bare fordi andre mennesker kan "lukte" dårlig selvtillit og utnytte det, men også fordi min dårlige selvtillit har fått meg til å ta valg i livet som har gitt negative konsekvenser.

Etter et forsøk på selvmord og en "pumpetur" på sykehuset fikk jeg i begynnelsen av tyve-årene behandling hos psykolog første gang. Hun var kjempekoselig, gråt sammen med meg når jeg var fortvilet og sa til meg at problemene mine var et resultat av problemene jeg var utsatt for i livet. Hun var en skjønn dame å sankke med, men hun glemte å fortelle meg en viktig ting, nemlig at den eneste som kan forandre livet mitt, er meg selv. At livet mitt er mitt, og ingen andres. At livet mitt er mitt eget ansvar, og at det er opp til meg å skape meg det livet jeg ønsker selv. Psykiateren på sykehuset og også psykologen ville gjerne gi meg medisiner, men turde ikke fordi jeg var gravid (takk og lov for det).

Det jeg vil frem til, og gjerne ønsker en diskusjon rundt, er om det å leve og ha svingende følelser er en psykisk sykdom?

Hvis en person har opplevd noe som gjør utrolig vondt følelsesmessig og føler seg langt nede over en lengre periode, er peronen da psykisk syk?

Var jeg psykisk syk fordi jeg var utslitt av livet og ville dø? Var jeg psykisk syk da jeg som barn drømte om å havne på sykehuset og nesten dø, slik at jeg kunne få masse sympati i stedet for å bli mobbet på skolen?

Er det å ha et ekstremt behov for anerkjennelse og positiv oppmerksomhet en psykisk sykdom?

Mitt inntrykk av helsevesenet, er at man er så fokusert på psyken, at man glemmer følelsene, og derfor vil komme til kort for en stor gruppe mennesker som søker hjelp.

Min fetter led av schitzofreni, men det var først da det ble oppdaget og han fikk behandling og medisiner mot det, at han faktisk tok sitt eget liv.

En nær venn av familien var veldig tøff utenpå, men hadde det vanskelig inni seg og trengte hjelp. Han gikk også hos psykolog, fikk medisiner, og etter en tid som "pilletriller" tok han også sitt eget liv.

Begge to var i tyve-årene.

Jeg MÅ bare stille spørsmål ved dette, og ser frem til en diskusjon rundt temaet.

[Gjest tic tic]

Hei!

Kanskje det er de som har problemer med medisiner som skriver her da. Jeg, og jeg vil da tro det finst flere med meg, har hatt VELDIG GOD hjelp i medisiner, da i tillegg til anna hjelp. Veit faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten. Er MYE bedre nå. For mange er det større sjanse for at en tar livet av seg når en er uten medisin.Noen ganger får en depresjon alt til å virke så håpløst og meningsløst, at tanken på å ta livet av seg setter seg helt fast og kverner om og om igjen. Medisin kan faktisk være med på å hjelpe en ut av en sånn sirkel.

Medisiner hjelper sikkert ikke for alle, men ikke si at det ikke er bra for noen.

[Gjest nicksie]

Grunnen til at psykiatrien ser på visse ting i følelseslivet som psykt er fordi følelser og psyke hører sammen. Følelser kan gjenspeile psykdom.

Synes din beskrivelse av medisinbruk er noe unyansert. Selv fikk jeg tips her fra NHD om AD (takk NHD for det!!). Og har virkelig fått bedret min livskvalitet ved å klare å ta tak i situasjonen min. Og klare å legge ting mer bak meg. Selv var jeg også redd for å ta medisiner, men nå når jeg opplever virkningen av dem, skjønner jeg virkelig ikke hvorfor jeg ikke prøvde før!! Det er klart at ulike medisiner responder bedre på noen enn andre, noen virker ikke på en, men på en annen osv. Men å si at medisinen har skylda for ALLE problemer, er vel like dumt som å si at systemet er for j... og jeg ufeilbarlig?! Noen ganger er det ikke til å stikke under en stol at det er nærliggende å tro at en del av bivirkningene som rapporteres her, er en del av selve psykdomen. Altså ikke et resultat av medisinen selv!

[petriks]

Har lest innleggene og sier meg enig med tic tic. Har hatt endel plager gjennom årene, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde hatt det idag om det ikke hadde vært medisiner å få. De har hjulpet MEG veldig. Men de hjelper vel ikke alle, da. For øvrig er det jo lov å ha svingende humør/følelser, for all del, bare det ikke går utover andre/de nærmeste (som det gjør i mange tilfeller).

Mvh

[Gjest rota]

Jeg mener du stiller et viktig spørsmål her.

Det er klart noen har behov for piller av ulike årsaker. Men hvor går grensen for psykisk sykdom, ja det har jeg lurt på også. Er diagnosen depresjon egentlig en psykisk sykdom?

Jeg har som deg vært utsatt for mobbing, og har strevd i mange år for å reise meg opp igjen. Dette er mange år siden, men opplevelsen ligger der som en følelse som kan gjøre en sårbar i forskjellige situasjoner, og trøkke en ned for en periode igjen. Men jeg regner meg ikke som psykisk syk for det. Jeg har klart meg uten piller, selv om jeg har kunnet fått det. Alt har sine konsekvenser, også følelsesmessige vonde opplevelser. Det er for lite aksept for disse konsekvensene idag synes jeg, slik at man så lett blir puttet i båser. Det skulle vært mer fokus på det unike individ, og dets liv hittil og dets ståsted her og nå.

Jeg har på følelsen at det styres mer etter å finne en bås utifra symptomer med tilhørende medisiner, slik at de føler de jobber mer skjematisk og effektivt.

Fremtiden vil vise om dette er rette veien og gå. Jeg tror det ikke.

[Gjest zop]

Ikke bare medisiner, men også samtalebehandling kan være skadelig. Man bør tenkte seg om to ganger før man frivillig oppsøker psykiatrien.

[nimah2004]

Ikke bare medisiner, men også samtalebehandling kan være skadelig. Man bør tenkte seg om to ganger før man frivillig oppsøker psykiatrien.

Jeg takker dere for svarene alle fem, også dere som har hatt nytte av behandling i psykiatrien og av medisiner.

Jeg vil ikke dømme psykologer og psykiatere som ubrukelige, for vi har virkelig behov for et psykisk helsevesen. Det som bekymrer meg, er at man for raskt tyr til lykkepiller og sterkere antidepressive midler, mens pasienten kanskje egentlig har behov for en mellommenneskelig samtale med en som bryr seg i stedet.

Jeg er redd for at vi er på vei mot et samfunn hvor følelser blir oppfattet som sykdom, og hvor vi hemmer følelsene med medisiner i stedet for å leve på godt og vondt.