Utroskapstråder på DoktorOnline en medvirkende faktor?

[petter smart]

Jeg snakket om folk I forhold da siden tråden var om utroskap.

Guttene er ute for å sjekke selv om de er i forhold de, selv om de ikke tenker å pule noen hver gang. Bare danse, ha på fanget, kline osv.

Jentene bare flørter snilt de, trenger ikke gå hele veien for å få litt anerkjennelse, om det er det de er ute etter.

Vi har nok ulike venner vi to da, dine venninner knuller mine kompiser sikkert da..

Vi har nok ulike venner.

Selv går jeg ikke ut kun for å få sex, det gjorde jeg heller ikke da jeg var singel. Det samme gjaldt mine kompiser. Jeg sa ikke nei dersom anledningen bød seg, men jeg søkte ikke aktivt etter det.

Dersom dine mannlige venner som er i forhold går ut for å sjekke andre jenter, i håp om sex, da ville jeg fått meg bedre venner.

[petter smart]

Jepp, men å påstå at statistikken media presenterer er fasiten er vi vel enige om at er litt urikitg?

Media klarer sjelden å tolke eller videreformidle statistikk riktig.

Mange undersøkelser motsier hverandre. Enkelte er mer seriøse enn andre og en kan få mye interessant ut av disse. Selv om de ikke nødvendigvis forteller hele sannheten når det gjelder slike tema.

[maiken76]

Media klarer sjelden å tolke eller videreformidle statistikk riktig.

Mange undersøkelser motsier hverandre. Enkelte er mer seriøse enn andre og en kan få mye interessant ut av disse. Selv om de ikke nødvendigvis forteller hele sannheten når det gjelder slike tema.

De er som regel alltid vinklet for å få fram det de har lyst til å få fram der og da. Uavhengig av hva som er fakta..

Så motstridene blir det...

[Bård]

"Hvis HUN ønsker å bli og få tilgivelse, mens DU kaster henne ut, har du vel bare deg selv å takke for at barna ender opp med skilte foreldre?"

Dette var dine ord. Å si at han kan takke seg selv dersom hun er utro er rimelig drøyt. Det er uansett grunn hun som er utro, og jeg bebreider ikke han dersom han ikke klarer å tilgi dette. Det er da helt og holdent hennes feil.

Mitt eksempel var for å illustrere at en ikke skal måtte finne seg i hva som helst og få skylden selv dersom forholdet ryker.

Jeg har ikke satt noen likhetstegn mellom utroskap og konemishandling. Men utroskap kan såre like mye.

Hei, og takk for en fin anledning til å diskutere et viktig spørsmål.

Du skriver at du ikke setter likhetstegn mellom fysisk vold og utroskap, men mener at utroskap kan såre like mye...

Jeg tror dette er en vanlig ting å mene for mange, men mener selv at det er en FUNDAMENTALT feil ting å mene.

Jeg tror faktisk at det nettopp er slike følelser som gjør at menn (det er som regel menn som slår) tyr til fysisk vold som en "desperat" handling når det f.eks. opplever at deres kvinnelige partner er utro eller hun på en annen måte "svikter" dem, "truer" dem, "vanærer" dem (eller hva det er man føler).

Du bruker uttrykket "å være utro"... Hvorfor ikke heller si "å ha et sidesprang"? Jeg tror ikke det er tilfeldig hva man kaller dette, og jeg tror det er en sammenheng mellom hva man kaller det og hvordan man takler det. Vil man stemple PERSONEN som utro, så får dette langt mer vidtrekkende konsekvenser enn om man bare forholder seg til det den andre GJØR.

Er du for evig og alltid "en simpel tyv" av å gå på epleslang som barn?

Du bruker dessuten uttrykket "å måtte finne seg i hva som helst" om det å evt. tilgi at partneren har et sidesprang...

Jeg mener (virkelig!) at det å oppleve - og tilgi - at partneren gjør en tabbe som dette er FLERE LYSÅR fra å måtte "finne seg i hva som helst".

Her er du etter mitt syn inne på et spor som mest av alt kanskje likner det du finner blant fundamentalister i ulike religioner - der "ære" er et fundamentalt begrep. Dersom noen i familien gjør noe som "går på æren løs" er det liksom ikke grenser for hva man skal kunne tillate seg. Og hva kan vel være mer ydmykende og ærekrenkende - for en mann - enn at hans ektefelle er utro? Jeg spør med en god porsjon sarkasme her...

Jeg tror det æresbegrepet man refererer til i disse sammenhengene egentlig handler om noe annet. Det handler etter mitt skjønn for en stor del om at man er mer opptatt av hva andre synes og mener om en, en av hva man selv står for - hva man selv mener er riktig. Hva man selv tør tilgi uten å være redd for at andre eventuelt stempler en som "æreløs". I tillegg handler det nok rett og slett om en sterk fortvilelse og en frykt for at alt skal "gå til helvete". Et mulig trekk i forhold til dette er jo å være den som tar initiativet til brudddet - så er man i hvert fall ikke den som sitter igjen som en idiot. Eller?

Jeg mener at kjærlighet til det man tross alt har sammen - det man har bygd opp sammen FØR sidespranget - virkelig må telle langt mer enn de følelsene jeg nevner over her.

Jeg mener det det eneste rette etter en slik opplevelse er å komme hverandre i møte.

Jeg mener at en mann som kaster sin kone på dør etter ETT sidesprang, og der den andre parten faktisk angrer, har et SOLEKLART ansvar dersom dette nærmest på "automatgir" ender med separasjon og skilsmisse.

[mil1365380270]

Hei, og takk for en fin anledning til å diskutere et viktig spørsmål.

Du skriver at du ikke setter likhetstegn mellom fysisk vold og utroskap, men mener at utroskap kan såre like mye...

Jeg tror dette er en vanlig ting å mene for mange, men mener selv at det er en FUNDAMENTALT feil ting å mene.

Jeg tror faktisk at det nettopp er slike følelser som gjør at menn (det er som regel menn som slår) tyr til fysisk vold som en "desperat" handling når det f.eks. opplever at deres kvinnelige partner er utro eller hun på en annen måte "svikter" dem, "truer" dem, "vanærer" dem (eller hva det er man føler).

Du bruker uttrykket "å være utro"... Hvorfor ikke heller si "å ha et sidesprang"? Jeg tror ikke det er tilfeldig hva man kaller dette, og jeg tror det er en sammenheng mellom hva man kaller det og hvordan man takler det. Vil man stemple PERSONEN som utro, så får dette langt mer vidtrekkende konsekvenser enn om man bare forholder seg til det den andre GJØR.

Er du for evig og alltid "en simpel tyv" av å gå på epleslang som barn?

Du bruker dessuten uttrykket "å måtte finne seg i hva som helst" om det å evt. tilgi at partneren har et sidesprang...

Jeg mener (virkelig!) at det å oppleve - og tilgi - at partneren gjør en tabbe som dette er FLERE LYSÅR fra å måtte "finne seg i hva som helst".

Her er du etter mitt syn inne på et spor som mest av alt kanskje likner det du finner blant fundamentalister i ulike religioner - der "ære" er et fundamentalt begrep. Dersom noen i familien gjør noe som "går på æren løs" er det liksom ikke grenser for hva man skal kunne tillate seg. Og hva kan vel være mer ydmykende og ærekrenkende - for en mann - enn at hans ektefelle er utro? Jeg spør med en god porsjon sarkasme her...

Jeg tror det æresbegrepet man refererer til i disse sammenhengene egentlig handler om noe annet. Det handler etter mitt skjønn for en stor del om at man er mer opptatt av hva andre synes og mener om en, en av hva man selv står for - hva man selv mener er riktig. Hva man selv tør tilgi uten å være redd for at andre eventuelt stempler en som "æreløs". I tillegg handler det nok rett og slett om en sterk fortvilelse og en frykt for at alt skal "gå til helvete". Et mulig trekk i forhold til dette er jo å være den som tar initiativet til brudddet - så er man i hvert fall ikke den som sitter igjen som en idiot. Eller?

Jeg mener at kjærlighet til det man tross alt har sammen - det man har bygd opp sammen FØR sidespranget - virkelig må telle langt mer enn de følelsene jeg nevner over her.

Jeg mener det det eneste rette etter en slik opplevelse er å komme hverandre i møte.

Jeg mener at en mann som kaster sin kone på dør etter ETT sidesprang, og der den andre parten faktisk angrer, har et SOLEKLART ansvar dersom dette nærmest på "automatgir" ender med separasjon og skilsmisse.

Jeg er enig i alt du skriver, særlig det med at æren nok er like viktig som at sikkerheten er borte fra forholdet.

Men "ære" er en viktig del av selvsikkerheten vår, tror jeg. Og det trenger ikke være negativt, det kan bare bety at man f.eks. anstrenger seg for å være snill mot folk som er snille. Selvfølgelig blir det helt feil, når noen ikke er snille mot deg da. Respekten blir borte, ikke sant?

Og det blir feil å si at de som nesten umiddelbart gjør det slutt, går på "automatgir". Det kan rett og slett være de skjønner sin egen begrensning, det er bedre å gjøre smerten mest mulig kortvarig.

[laguna1365380434]

Hei, og takk for en fin anledning til å diskutere et viktig spørsmål.

Du skriver at du ikke setter likhetstegn mellom fysisk vold og utroskap, men mener at utroskap kan såre like mye...

Jeg tror dette er en vanlig ting å mene for mange, men mener selv at det er en FUNDAMENTALT feil ting å mene.

Jeg tror faktisk at det nettopp er slike følelser som gjør at menn (det er som regel menn som slår) tyr til fysisk vold som en "desperat" handling når det f.eks. opplever at deres kvinnelige partner er utro eller hun på en annen måte "svikter" dem, "truer" dem, "vanærer" dem (eller hva det er man føler).

Du bruker uttrykket "å være utro"... Hvorfor ikke heller si "å ha et sidesprang"? Jeg tror ikke det er tilfeldig hva man kaller dette, og jeg tror det er en sammenheng mellom hva man kaller det og hvordan man takler det. Vil man stemple PERSONEN som utro, så får dette langt mer vidtrekkende konsekvenser enn om man bare forholder seg til det den andre GJØR.

Er du for evig og alltid "en simpel tyv" av å gå på epleslang som barn?

Du bruker dessuten uttrykket "å måtte finne seg i hva som helst" om det å evt. tilgi at partneren har et sidesprang...

Jeg mener (virkelig!) at det å oppleve - og tilgi - at partneren gjør en tabbe som dette er FLERE LYSÅR fra å måtte "finne seg i hva som helst".

Her er du etter mitt syn inne på et spor som mest av alt kanskje likner det du finner blant fundamentalister i ulike religioner - der "ære" er et fundamentalt begrep. Dersom noen i familien gjør noe som "går på æren løs" er det liksom ikke grenser for hva man skal kunne tillate seg. Og hva kan vel være mer ydmykende og ærekrenkende - for en mann - enn at hans ektefelle er utro? Jeg spør med en god porsjon sarkasme her...

Jeg tror det æresbegrepet man refererer til i disse sammenhengene egentlig handler om noe annet. Det handler etter mitt skjønn for en stor del om at man er mer opptatt av hva andre synes og mener om en, en av hva man selv står for - hva man selv mener er riktig. Hva man selv tør tilgi uten å være redd for at andre eventuelt stempler en som "æreløs". I tillegg handler det nok rett og slett om en sterk fortvilelse og en frykt for at alt skal "gå til helvete". Et mulig trekk i forhold til dette er jo å være den som tar initiativet til brudddet - så er man i hvert fall ikke den som sitter igjen som en idiot. Eller?

Jeg mener at kjærlighet til det man tross alt har sammen - det man har bygd opp sammen FØR sidespranget - virkelig må telle langt mer enn de følelsene jeg nevner over her.

Jeg mener det det eneste rette etter en slik opplevelse er å komme hverandre i møte.

Jeg mener at en mann som kaster sin kone på dør etter ETT sidesprang, og der den andre parten faktisk angrer, har et SOLEKLART ansvar dersom dette nærmest på "automatgir" ender med separasjon og skilsmisse.

Jeg vil bare si at jeg synes det var et velskrevet og svært godt innlegg og at jeg er helt enig med deg.

[petter smart]

Hei, og takk for en fin anledning til å diskutere et viktig spørsmål.

Du skriver at du ikke setter likhetstegn mellom fysisk vold og utroskap, men mener at utroskap kan såre like mye...

Jeg tror dette er en vanlig ting å mene for mange, men mener selv at det er en FUNDAMENTALT feil ting å mene.

Jeg tror faktisk at det nettopp er slike følelser som gjør at menn (det er som regel menn som slår) tyr til fysisk vold som en "desperat" handling når det f.eks. opplever at deres kvinnelige partner er utro eller hun på en annen måte "svikter" dem, "truer" dem, "vanærer" dem (eller hva det er man føler).

Du bruker uttrykket "å være utro"... Hvorfor ikke heller si "å ha et sidesprang"? Jeg tror ikke det er tilfeldig hva man kaller dette, og jeg tror det er en sammenheng mellom hva man kaller det og hvordan man takler det. Vil man stemple PERSONEN som utro, så får dette langt mer vidtrekkende konsekvenser enn om man bare forholder seg til det den andre GJØR.

Er du for evig og alltid "en simpel tyv" av å gå på epleslang som barn?

Du bruker dessuten uttrykket "å måtte finne seg i hva som helst" om det å evt. tilgi at partneren har et sidesprang...

Jeg mener (virkelig!) at det å oppleve - og tilgi - at partneren gjør en tabbe som dette er FLERE LYSÅR fra å måtte "finne seg i hva som helst".

Her er du etter mitt syn inne på et spor som mest av alt kanskje likner det du finner blant fundamentalister i ulike religioner - der "ære" er et fundamentalt begrep. Dersom noen i familien gjør noe som "går på æren løs" er det liksom ikke grenser for hva man skal kunne tillate seg. Og hva kan vel være mer ydmykende og ærekrenkende - for en mann - enn at hans ektefelle er utro? Jeg spør med en god porsjon sarkasme her...

Jeg tror det æresbegrepet man refererer til i disse sammenhengene egentlig handler om noe annet. Det handler etter mitt skjønn for en stor del om at man er mer opptatt av hva andre synes og mener om en, en av hva man selv står for - hva man selv mener er riktig. Hva man selv tør tilgi uten å være redd for at andre eventuelt stempler en som "æreløs". I tillegg handler det nok rett og slett om en sterk fortvilelse og en frykt for at alt skal "gå til helvete". Et mulig trekk i forhold til dette er jo å være den som tar initiativet til brudddet - så er man i hvert fall ikke den som sitter igjen som en idiot. Eller?

Jeg mener at kjærlighet til det man tross alt har sammen - det man har bygd opp sammen FØR sidespranget - virkelig må telle langt mer enn de følelsene jeg nevner over her.

Jeg mener det det eneste rette etter en slik opplevelse er å komme hverandre i møte.

Jeg mener at en mann som kaster sin kone på dør etter ETT sidesprang, og der den andre parten faktisk angrer, har et SOLEKLART ansvar dersom dette nærmest på "automatgir" ender med separasjon og skilsmisse.

Den enkeltes reaksjon på utroskap, eller sidesprang om du vil, går på følelser og ikke fornuft. Det hjelper lite om resten av verden forteller deg at dette burde du kunne akseptere og tilgi så lenge dine følelser tilsier at du ikke klarer det.

Når det gjelder vold så viser forskning at flere kvinner slår, og de slår oftere enn menn, med de gjør mindre skade.

Det har lite å si om en kaller dette utroskap eller sidesprang. Det handler heller ikke om "en gang utro, alltid utro". Det handler om en handling som den utro part må vite vil såre den andre, en handling som ødelegger den tilliten et forhold er avhengig av. Det handler ikke nødvendigvis om at en tror den utro part vil fortsette å være utro.

Dersom noen sårer deg dypt er det ikke så enkelt å tilgi dem, i alle fall ikke når de måtte vite at handlingen deres ville såre deg så dypt.

Å være utro er et bevisst valg. En kan skylde på fylla, avstand, et dårlig forhold eller hva en vil. Det er fortsatt et valg den enkelte tar. Og som vedkommende er fullt og helt ansvarlig for selv. Og som vedkommende må ta konsekvensene av.

Jeg bruker begrepet "finne seg i hva som helst" som et ekstremt ytterpunkt. Hvor mye skal en tåle fra partneren før det er akseptabelt å avslutte forholdet. Hvor mye skal til før en ikke har skylden for bruddet selv. Jeg reagerer på at du bebreider den bedratte dersom forholdet ryker. En kan være uenig i hans valg, men en kan ikke sette spørsmålstegn ved hans følelser eller gi han ansvaret for bruddet. Ansvaret ligger hos den som er utro.

Selv om jeg er helt enig i at en bør kunne tilgi og komme seg videre dersom dette var et enkelttilfeller der synderer angrer og jobber aktivt for å redde forholdet. Men vi kan ikke kreve dette av noen.

For min del handler ikke utroskap om ære. Det handler om tillitsbrudd. Om at den andre deler noe med andre som vi kun skulle ha mellom oss. Om at jeg kan ha vanskeligheter med å stole på vedkommende igjen. Både i forhold til utroskap, men også andre ting, da vedkommende har vist at hun kan såre meg så dypt, med fullt overlegg.

Mitt poeng er at det er den som utfører handlingen, utroskapet, som har ansvaret for et evt brudd. Den bedratte kan evt vise storsinn og tilgi, men dette kan vi ikke kreve.

[petter smart]

Hei, og takk for en fin anledning til å diskutere et viktig spørsmål.

Du skriver at du ikke setter likhetstegn mellom fysisk vold og utroskap, men mener at utroskap kan såre like mye...

Jeg tror dette er en vanlig ting å mene for mange, men mener selv at det er en FUNDAMENTALT feil ting å mene.

Jeg tror faktisk at det nettopp er slike følelser som gjør at menn (det er som regel menn som slår) tyr til fysisk vold som en "desperat" handling når det f.eks. opplever at deres kvinnelige partner er utro eller hun på en annen måte "svikter" dem, "truer" dem, "vanærer" dem (eller hva det er man føler).

Du bruker uttrykket "å være utro"... Hvorfor ikke heller si "å ha et sidesprang"? Jeg tror ikke det er tilfeldig hva man kaller dette, og jeg tror det er en sammenheng mellom hva man kaller det og hvordan man takler det. Vil man stemple PERSONEN som utro, så får dette langt mer vidtrekkende konsekvenser enn om man bare forholder seg til det den andre GJØR.

Er du for evig og alltid "en simpel tyv" av å gå på epleslang som barn?

Du bruker dessuten uttrykket "å måtte finne seg i hva som helst" om det å evt. tilgi at partneren har et sidesprang...

Jeg mener (virkelig!) at det å oppleve - og tilgi - at partneren gjør en tabbe som dette er FLERE LYSÅR fra å måtte "finne seg i hva som helst".

Her er du etter mitt syn inne på et spor som mest av alt kanskje likner det du finner blant fundamentalister i ulike religioner - der "ære" er et fundamentalt begrep. Dersom noen i familien gjør noe som "går på æren løs" er det liksom ikke grenser for hva man skal kunne tillate seg. Og hva kan vel være mer ydmykende og ærekrenkende - for en mann - enn at hans ektefelle er utro? Jeg spør med en god porsjon sarkasme her...

Jeg tror det æresbegrepet man refererer til i disse sammenhengene egentlig handler om noe annet. Det handler etter mitt skjønn for en stor del om at man er mer opptatt av hva andre synes og mener om en, en av hva man selv står for - hva man selv mener er riktig. Hva man selv tør tilgi uten å være redd for at andre eventuelt stempler en som "æreløs". I tillegg handler det nok rett og slett om en sterk fortvilelse og en frykt for at alt skal "gå til helvete". Et mulig trekk i forhold til dette er jo å være den som tar initiativet til brudddet - så er man i hvert fall ikke den som sitter igjen som en idiot. Eller?

Jeg mener at kjærlighet til det man tross alt har sammen - det man har bygd opp sammen FØR sidespranget - virkelig må telle langt mer enn de følelsene jeg nevner over her.

Jeg mener det det eneste rette etter en slik opplevelse er å komme hverandre i møte.

Jeg mener at en mann som kaster sin kone på dør etter ETT sidesprang, og der den andre parten faktisk angrer, har et SOLEKLART ansvar dersom dette nærmest på "automatgir" ender med separasjon og skilsmisse.

Den enkeltes reaksjon på utroskap, eller sidesprang om du vil, går på følelser og ikke fornuft. Det hjelper lite om resten av verden forteller deg at dette burde du kunne akseptere og tilgi så lenge dine følelser tilsier at du ikke klarer det.

Når det gjelder vold så viser forskning at flere kvinner slår, og de slår oftere enn menn, med de gjør mindre skade.

Det har lite å si om en kaller dette utroskap eller sidesprang. Det handler heller ikke om "en gang utro, alltid utro". Det handler om en handling som den utro part må vite vil såre den andre, en handling som ødelegger den tilliten et forhold er avhengig av. Det handler ikke nødvendigvis om at en tror den utro part vil fortsette å være utro.

Dersom noen sårer deg dypt er det ikke så enkelt å tilgi dem, i alle fall ikke når de måtte vite at handlingen deres ville såre deg så dypt.

Å være utro er et bevisst valg. En kan skylde på fylla, avstand, et dårlig forhold eller hva en vil. Det er fortsatt et valg den enkelte tar. Og som vedkommende er fullt og helt ansvarlig for selv. Og som vedkommende må ta konsekvensene av.

Jeg bruker begrepet "finne seg i hva som helst" som et ekstremt ytterpunkt. Hvor mye skal en tåle fra partneren før det er akseptabelt å avslutte forholdet. Hvor mye skal til før en ikke har skylden for bruddet selv. Jeg reagerer på at du bebreider den bedratte dersom forholdet ryker. En kan være uenig i hans valg, men en kan ikke sette spørsmålstegn ved hans følelser eller gi han ansvaret for bruddet. Ansvaret ligger hos den som er utro.

Selv om jeg er helt enig i at en bør kunne tilgi og komme seg videre dersom dette var et enkelttilfeller der synderer angrer og jobber aktivt for å redde forholdet. Men vi kan ikke kreve dette av noen.

For min del handler ikke utroskap om ære. Det handler om tillitsbrudd. Om at den andre deler noe med andre som vi kun skulle ha mellom oss. Om at jeg kan ha vanskeligheter med å stole på vedkommende igjen. Både i forhold til utroskap, men også andre ting, da vedkommende har vist at hun kan såre meg så dypt, med fullt overlegg.

Mitt poeng er at det er den som utfører handlingen, utroskapet, som har ansvaret for et evt brudd. Den bedratte kan evt vise storsinn og tilgi, men dette kan vi ikke kreve.

[Bård]

Den enkeltes reaksjon på utroskap, eller sidesprang om du vil, går på følelser og ikke fornuft. Det hjelper lite om resten av verden forteller deg at dette burde du kunne akseptere og tilgi så lenge dine følelser tilsier at du ikke klarer det.

Når det gjelder vold så viser forskning at flere kvinner slår, og de slår oftere enn menn, med de gjør mindre skade.

Det har lite å si om en kaller dette utroskap eller sidesprang. Det handler heller ikke om "en gang utro, alltid utro". Det handler om en handling som den utro part må vite vil såre den andre, en handling som ødelegger den tilliten et forhold er avhengig av. Det handler ikke nødvendigvis om at en tror den utro part vil fortsette å være utro.

Dersom noen sårer deg dypt er det ikke så enkelt å tilgi dem, i alle fall ikke når de måtte vite at handlingen deres ville såre deg så dypt.

Å være utro er et bevisst valg. En kan skylde på fylla, avstand, et dårlig forhold eller hva en vil. Det er fortsatt et valg den enkelte tar. Og som vedkommende er fullt og helt ansvarlig for selv. Og som vedkommende må ta konsekvensene av.

Jeg bruker begrepet "finne seg i hva som helst" som et ekstremt ytterpunkt. Hvor mye skal en tåle fra partneren før det er akseptabelt å avslutte forholdet. Hvor mye skal til før en ikke har skylden for bruddet selv. Jeg reagerer på at du bebreider den bedratte dersom forholdet ryker. En kan være uenig i hans valg, men en kan ikke sette spørsmålstegn ved hans følelser eller gi han ansvaret for bruddet. Ansvaret ligger hos den som er utro.

Selv om jeg er helt enig i at en bør kunne tilgi og komme seg videre dersom dette var et enkelttilfeller der synderer angrer og jobber aktivt for å redde forholdet. Men vi kan ikke kreve dette av noen.

For min del handler ikke utroskap om ære. Det handler om tillitsbrudd. Om at den andre deler noe med andre som vi kun skulle ha mellom oss. Om at jeg kan ha vanskeligheter med å stole på vedkommende igjen. Både i forhold til utroskap, men også andre ting, da vedkommende har vist at hun kan såre meg så dypt, med fullt overlegg.

Mitt poeng er at det er den som utfører handlingen, utroskapet, som har ansvaret for et evt brudd. Den bedratte kan evt vise storsinn og tilgi, men dette kan vi ikke kreve.

Hei,

Jeg har ingen spesielle problemer med at den som opplever utroskap fra sin partners side reagerer impulsivt og følelsesmessig i det tilfellet der vi snakker om to personer uten barn.

I det tilfellet vi snakker om felles barn (som var utgangspunktet for den store utblåsningen i det opprinnelige innlegget) blir dette imidlertid annerledes. Da mener jeg det er UANSVARLIG av den forsmådde parten å "bevilge seg selv" retten til bare å slikke sine egne sår og gjenoppertte en slags følelsesmessig balanse ved å kjøre i vei med separasjon og skilsmisse "på automatgir".

Det ER lov å sette seg ned på hendene sine og telle til ti i et slikt tilfelle. At den ene parten oppfører seg dumt legitimerer ikke at den andre også kan gjøre det.

Vi snakker ikke her om hvorvidt vi "forstår" den forsmåddes følelser. Det gjør vi nok alle.

Det er imidlertid forskjell på å forstå vedkommendes følelser og å bifalle handlingene vedkommende evt. foretar seg basert på de naturlige følelsene hun/han har.

[Bård]

Den enkeltes reaksjon på utroskap, eller sidesprang om du vil, går på følelser og ikke fornuft. Det hjelper lite om resten av verden forteller deg at dette burde du kunne akseptere og tilgi så lenge dine følelser tilsier at du ikke klarer det.

Når det gjelder vold så viser forskning at flere kvinner slår, og de slår oftere enn menn, med de gjør mindre skade.

Det har lite å si om en kaller dette utroskap eller sidesprang. Det handler heller ikke om "en gang utro, alltid utro". Det handler om en handling som den utro part må vite vil såre den andre, en handling som ødelegger den tilliten et forhold er avhengig av. Det handler ikke nødvendigvis om at en tror den utro part vil fortsette å være utro.

Dersom noen sårer deg dypt er det ikke så enkelt å tilgi dem, i alle fall ikke når de måtte vite at handlingen deres ville såre deg så dypt.

Å være utro er et bevisst valg. En kan skylde på fylla, avstand, et dårlig forhold eller hva en vil. Det er fortsatt et valg den enkelte tar. Og som vedkommende er fullt og helt ansvarlig for selv. Og som vedkommende må ta konsekvensene av.

Jeg bruker begrepet "finne seg i hva som helst" som et ekstremt ytterpunkt. Hvor mye skal en tåle fra partneren før det er akseptabelt å avslutte forholdet. Hvor mye skal til før en ikke har skylden for bruddet selv. Jeg reagerer på at du bebreider den bedratte dersom forholdet ryker. En kan være uenig i hans valg, men en kan ikke sette spørsmålstegn ved hans følelser eller gi han ansvaret for bruddet. Ansvaret ligger hos den som er utro.

Selv om jeg er helt enig i at en bør kunne tilgi og komme seg videre dersom dette var et enkelttilfeller der synderer angrer og jobber aktivt for å redde forholdet. Men vi kan ikke kreve dette av noen.

For min del handler ikke utroskap om ære. Det handler om tillitsbrudd. Om at den andre deler noe med andre som vi kun skulle ha mellom oss. Om at jeg kan ha vanskeligheter med å stole på vedkommende igjen. Både i forhold til utroskap, men også andre ting, da vedkommende har vist at hun kan såre meg så dypt, med fullt overlegg.

Mitt poeng er at det er den som utfører handlingen, utroskapet, som har ansvaret for et evt brudd. Den bedratte kan evt vise storsinn og tilgi, men dette kan vi ikke kreve.

Et par ting til:

Du skriver at "Det hjelper lite om resten av verden forteller deg at dette burde du kunne akseptere og tilgi så lenge dine følelser tilsier at du ikke klarer det".

Dette mener jeg er fundamentalt feil. Det er en fallitterklæring i forhold til det å være et rasjonelt menneske dersom man påstår at "følelsene mine tilsier at jeg må handle ulogisk".

Det er etter mitt syn helt "dyrisk" å la seg styre av følelser på denne måten. Det å være et (sivilisert) menneske handler nettopp om det å ha temmet disse impulsene. Noe av det viktigste vi må lære barn når de vokser opp er nettopp det å forstå at det er FORBUDT å handle impulsivt når man har slike følelser. Dette er det VIKTIG at foreldre forstår. Svært mange voldshandlinger har sitt utspring i at man har mistet kontrollen rent følelsesmessig i en situasjon som, når alt kommer til alt, egentlig ikke inneholder særlig mye mer truende stoff enn det at man har blitt avvist av en person man ønsker å være knyttet til (i klartekst: Kjæresten/ektefellen slår opp eller er utro).

Det er livsfarlig om vi (delvis) legitimerer "ekstreme" handlinger (f.eks. skilsmisse i det tilfellet der men har felles barn) som en selvfølgelig reaksjon på dette - ikke fordi skilsmissen nødvendigvis vil være et galt skritt å gå til, men fordi det er farlig å legitimere ETHVERT ekstremt skritt som "en selvfølgelighet". Neste skritt VIL nødvendigvis da før eller siden bli at det er "naturlig" å gi den utro "en liten ørefik" - i affekt, selvsagt.

Dernest skriver du om "...den tilliten et forhold er avhengig av".

Også dette vil jeg invitere deg til å reflektere over. Ikke slik å forstå at forhold ikke er avhengig av tillit, men mer over hvorvidt det virkelig er slik at tillit i et forhold er noe så skjørt at den ødelegges av et sidesprang.

Jeg vil påstå at dersom et sidesprang er tilstrekkelig, så har den andre parten hatt et GRUNNLEGGENDE problem med tillit hele tiden. Kanksje er det ikke tilliten til den andre som egentlig er problemet, men snarere selvtilliten...

[Gjest forsmådd ektemann]

Hva i all verden er dette for tullprat da. Greit at du er utenfor og lei deg, men å legge skylden på totalt fremmede mennesker er jo latterlig.

Har tanken slått deg, at hun var utro før hun spurte om råd på dol?

De fleste her forsvarer ikke utroskap, ei heller jeg. Svineri, men det er jo mulig hun trengte noen å prate med oppi all elendigheta.

Å hva med deg, hvordan fant du passordet hennes? og hvorfor roter du i hennes saker isteden for å prate med henne.

Jeg hadde blitt fly forbanna om noen hadde rørt min pc.

Jeg har aldri hevdet at hun har gjort det pga doktoronline. Men jeg har spurt om det kan ha vært en MEDVIRKENDE FAKTOR. En liten forskjell...

Og hva jeg gjør i hennes saker. Vel - hun har brukt MIN pc, MIN epostadresse. Og kom ikke med noe "men da gjorde jo hun det helt åpenlyst". For noen av oss her i landet er det fortsatt noe som heter TILLIT. Selv om den har opphørt i fra min side nå :|

Nuhvel... Jeg ser jo av svarene her at dere er dere selv nærmest Det var vel naivt av meg å tro at å poste noe som helst her etterpå kunne hjelpe noen andre!

[shandy]

Jeg har aldri hevdet at hun har gjort det pga doktoronline. Men jeg har spurt om det kan ha vært en MEDVIRKENDE FAKTOR. En liten forskjell...

Og hva jeg gjør i hennes saker. Vel - hun har brukt MIN pc, MIN epostadresse. Og kom ikke med noe "men da gjorde jo hun det helt åpenlyst". For noen av oss her i landet er det fortsatt noe som heter TILLIT. Selv om den har opphørt i fra min side nå :|

Nuhvel... Jeg ser jo av svarene her at dere er dere selv nærmest Det var vel naivt av meg å tro at å poste noe som helst her etterpå kunne hjelpe noen andre!

"Om de har vært en medvirkende faktor til at hun tok steget ut og var utro, vet jeg ikke. Men om de var det - så takk så j*vla mye for at dere ikke bare har bidratt til å ødelegge ekteskapet vårt, men også til å forstyrre barndommen til de to ungene våre."

Fra det første innlegget ditt.

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor du svarer meg, for jeg er en av dem som IKKE forherliger utroskap. Jeg syntes som sagt det er noe svineri, og vet ikke om jeg hadde klart å godtatt det heller. Det vet man ikke før man eventuellt opplever det.

Jeg har heller ikke sett så veldig mange her inne forsvare utroskap akkurat, det er vel heller de som har vært/er i samme situasjon som din kone, som viser forståelse for hennes tabbe.

Det var derfor jeg skrev som jeg gjorde - "har tanken slått deg at hun var utro før hun skrev på dol?" Loggen beviser ingenting om når hun var utro første gang, og juger hun om utroskap, så kan hun også juge om når dette skjedde første gang. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne det.

Det jeg reagerte på var disse ordene her som du skrev i hovedinnlegget. "takk så j*vla mye for at dere ikke bare har bidratt til å ødelegge ekteskapet vårt, men også til å forstyrre barndommen til de to ungene våre."

DET er det ingen her inne som har vært med på å ødelegge - det har hun greid fint selv. Hva hun muligens har mailet med andre om, aner jeg ikke - men det gjør kanskje du.

Allikevel så er det jo hun, og bare hun, som avgjør dette selv. Hun lar seg vel ikke styre av hva andre mener? Mulig hun syntes ekteskapet deres var/er så dårlig at hun brukte det som grunn, men jeg mener nå at det ikke finnes grunn god nok. Da får man finne ut av det på andre måter, eller gå fra hverandre før man hopper til sengs med andre.

Har hun vært utro med samme person flere ganger - vet du det? Kan nesten virke sånn, og det å gå bevisst bak ryggen på den man er sammen med, over tid, syntes jeg er langt verre, enn om hun har fått gjort EN bommert, og angrer. Det å bevisst gå inn for å lure den andre, er intet mindre enn råttent, og egoistisk.

"Jeg har aldri hevdet at hun har gjort det pga doktoronline. Men jeg har spurt om det kan ha vært en MEDVIRKENDE FAKTOR. En liten forskjell..."

Fra ditt svar til meg.

Jeg tror som sagt dette er noe hun har gjort/holdt på med FØR hun skrev/leste på dol, men du får prøve å finne ut av det, uten å bli sint. Prøv å tenk på ungene du iallefall.

Og om du tror det eller ei, så har jeg faktisk medfølelse for deg, det var mere måten du skrev innlegget på som ble så galt. Du har lov til å være lei deg og skuffet.

Er det noe jeg ikke har fått med meg her, så får du rette på meg

Lykke til videre.

[mil1365380270]

Jeg har aldri hevdet at hun har gjort det pga doktoronline. Men jeg har spurt om det kan ha vært en MEDVIRKENDE FAKTOR. En liten forskjell...

Og hva jeg gjør i hennes saker. Vel - hun har brukt MIN pc, MIN epostadresse. Og kom ikke med noe "men da gjorde jo hun det helt åpenlyst". For noen av oss her i landet er det fortsatt noe som heter TILLIT. Selv om den har opphørt i fra min side nå :|

Nuhvel... Jeg ser jo av svarene her at dere er dere selv nærmest Det var vel naivt av meg å tro at å poste noe som helst her etterpå kunne hjelpe noen andre!

"Det var vel naivt av meg å tro at å poste noe som helst her etterpå kunne hjelpe noen andre! "

Hvis du leser trådene her om utroskap, kan kanskje du få hjelp. Det er masse trøst og råd til folk som har blitt bedratt.

Fint at du klarer å være sint, det er bedre enn å grave seg ned, men du burde nok rette sinnet ditt mot noe mer konstruktivt, en DOL. F.eks. din kone...

[Gjest Rusle]

Jeg tror du må legge skylden på andre enn folk som ferdes på DOL.

[petter smart]

Hei,

Jeg har ingen spesielle problemer med at den som opplever utroskap fra sin partners side reagerer impulsivt og følelsesmessig i det tilfellet der vi snakker om to personer uten barn.

I det tilfellet vi snakker om felles barn (som var utgangspunktet for den store utblåsningen i det opprinnelige innlegget) blir dette imidlertid annerledes. Da mener jeg det er UANSVARLIG av den forsmådde parten å "bevilge seg selv" retten til bare å slikke sine egne sår og gjenoppertte en slags følelsesmessig balanse ved å kjøre i vei med separasjon og skilsmisse "på automatgir".

Det ER lov å sette seg ned på hendene sine og telle til ti i et slikt tilfelle. At den ene parten oppfører seg dumt legitimerer ikke at den andre også kan gjøre det.

Vi snakker ikke her om hvorvidt vi "forstår" den forsmåddes følelser. Det gjør vi nok alle.

Det er imidlertid forskjell på å forstå vedkommendes følelser og å bifalle handlingene vedkommende evt. foretar seg basert på de naturlige følelsene hun/han har.

Du skjønner tydeligvis lite om folks følelsesmessige reaksjoner på utroskap. Det hjelper lite å komme med "fornuftige" løsninger når dette handler mest om følelser.

Les en del av svarene om utroskap som stod i dag. Da skjønner du kanskje at tillit og det sviket en føler ved utroskap er mer enn mange klarer å tilgi. Selv om en kan mene at de rent logisk burde det.

Den uansvarlige her er den som er utro. Den er ene og alene dennes feil dersom forholdet ryker. Det er denne personen som har lovet å være trofast og som har brutt dette løftet. Da er det fritt å reagere som en vil for den bedratte.

Dersom en ikke klarer å stole på den andre igjen så vil forholdet aldri bli bra, og det er enda verre for barna enn at foreldrene går fra hverandre.

Du har tydeligvis aldri opplevet dette sviket.

[petter smart]

Et par ting til:

Du skriver at "Det hjelper lite om resten av verden forteller deg at dette burde du kunne akseptere og tilgi så lenge dine følelser tilsier at du ikke klarer det".

Dette mener jeg er fundamentalt feil. Det er en fallitterklæring i forhold til det å være et rasjonelt menneske dersom man påstår at "følelsene mine tilsier at jeg må handle ulogisk".

Det er etter mitt syn helt "dyrisk" å la seg styre av følelser på denne måten. Det å være et (sivilisert) menneske handler nettopp om det å ha temmet disse impulsene. Noe av det viktigste vi må lære barn når de vokser opp er nettopp det å forstå at det er FORBUDT å handle impulsivt når man har slike følelser. Dette er det VIKTIG at foreldre forstår. Svært mange voldshandlinger har sitt utspring i at man har mistet kontrollen rent følelsesmessig i en situasjon som, når alt kommer til alt, egentlig ikke inneholder særlig mye mer truende stoff enn det at man har blitt avvist av en person man ønsker å være knyttet til (i klartekst: Kjæresten/ektefellen slår opp eller er utro).

Det er livsfarlig om vi (delvis) legitimerer "ekstreme" handlinger (f.eks. skilsmisse i det tilfellet der men har felles barn) som en selvfølgelig reaksjon på dette - ikke fordi skilsmissen nødvendigvis vil være et galt skritt å gå til, men fordi det er farlig å legitimere ETHVERT ekstremt skritt som "en selvfølgelighet". Neste skritt VIL nødvendigvis da før eller siden bli at det er "naturlig" å gi den utro "en liten ørefik" - i affekt, selvsagt.

Dernest skriver du om "...den tilliten et forhold er avhengig av".

Også dette vil jeg invitere deg til å reflektere over. Ikke slik å forstå at forhold ikke er avhengig av tillit, men mer over hvorvidt det virkelig er slik at tillit i et forhold er noe så skjørt at den ødelegges av et sidesprang.

Jeg vil påstå at dersom et sidesprang er tilstrekkelig, så har den andre parten hatt et GRUNNLEGGENDE problem med tillit hele tiden. Kanksje er det ikke tilliten til den andre som egentlig er problemet, men snarere selvtilliten...

Det hjelper da lite med fornuft i et forhold dersom følelsene er borte. Er det så vanskelig å forstå?

Dersom tilliten og følelsene er borte så er grunnlaget for hele forholdet borte. Og da vil barna lide mer enn om foreldrene går fra hverandre.

En er ikke sammen med en person av logiske grunner, men av følelsesmessige. Det er ikke snakk om å være impulsiv, det er snakk om å reagere følelsesmessig på noe. Dette er helt vanlig og greit. Ingen normale mennesker lærer barna sine at de alltid skal reagere logisk og aldri følelsesmessig.

Om utroskap ødelegger tilliten i et forhold eller ikke er ikke opp til deg eller fornuften, men opp til den som blir bedratt. Er tilliten borte så er den borte og da er grunnlaget for forholdet borte. Selv om du mener at den ikke burde være det.

Jeg vil heller påstå at dersom et sidesprang er nok så er den bedratte svært opptatt av tillit og har hatt for mye tillit til den andre.

Hva dette har med selvtillit å gjøre skjønner jeg ikke. Dersom jeg blir bedratt og dermed ikke klarer å stole på min samboer, hva har dette med min selvtillit å gjøre?

Selv om selvtilliten blir såret så er jo dette også en naturlig reaksjon, og ikke noe en kan feie til siden med logikk.

[Bård]

Det hjelper da lite med fornuft i et forhold dersom følelsene er borte. Er det så vanskelig å forstå?

Dersom tilliten og følelsene er borte så er grunnlaget for hele forholdet borte. Og da vil barna lide mer enn om foreldrene går fra hverandre.

En er ikke sammen med en person av logiske grunner, men av følelsesmessige. Det er ikke snakk om å være impulsiv, det er snakk om å reagere følelsesmessig på noe. Dette er helt vanlig og greit. Ingen normale mennesker lærer barna sine at de alltid skal reagere logisk og aldri følelsesmessig.

Om utroskap ødelegger tilliten i et forhold eller ikke er ikke opp til deg eller fornuften, men opp til den som blir bedratt. Er tilliten borte så er den borte og da er grunnlaget for forholdet borte. Selv om du mener at den ikke burde være det.

Jeg vil heller påstå at dersom et sidesprang er nok så er den bedratte svært opptatt av tillit og har hatt for mye tillit til den andre.

Hva dette har med selvtillit å gjøre skjønner jeg ikke. Dersom jeg blir bedratt og dermed ikke klarer å stole på min samboer, hva har dette med min selvtillit å gjøre?

Selv om selvtilliten blir såret så er jo dette også en naturlig reaksjon, og ikke noe en kan feie til siden med logikk.

Når en mann som lever i et heteroseksuelt forhold opplever at partneren har hatt et sidesprang, så betyr dette rent teknisk dette: At vedkommende partner ved et ulykksalig tilfelle har kommer til å "låne bort" kroppen sin - og fitta si - til en fremmed mann.

Jeg har inntrykk av at en del menn tenker som så: "Jeg er villig til å tilgi deg mange slags tabber, men slipper du en annen mann innpå kroppen din - lar du ham få smake kjønnet ditt - ja da klarer jeg ikke mer.

Du sier at dette handler om tillit men ikke selvtillit...

Jeg mener at BEHOVET FOR TILLIT er omvendt proporsjonalt med egen selvtillit - jo mindre selvtillit, jo større behov for å føle tillit innad i forholdet. Selvtillit handler jo om hvor trygg du er på at andre liker deg. Dersom du er ikke er trygg på om den andre egentlig liker deg, trenger du å "se mye tillit". Et sidesprang kan jo tolkes som at den andre ikke er fornøyd med deg - at du ikke strekker til på en eller annen måte. Det de fleste nok er redd for, er at man er for KJEDELIG - for LITE SPENNENDE SOM PERSON - for den andre.

Jeg mener at dersom man er så avhengig av tillit at et sidesprang er nok til å ødelegge forholdet, bør man IKKE gå inn i et forhold. Da er man etter mitt skjønn for "skjør" og sårbar som person.

Eller:

Man bør i hvert fall ikke få barn når man er så sårbar - nettopp fordi disse barna vil kunne komme til å oppleve en skilsmisse på grunn av noe så banalt som et sidesprang.

Man skal jo som forelder også gi BARNA selvtillit - noe jeg mener må være vanskelig hvis man selv trenger mye tillit.

Man skal være ROBUST som forelder.

[petter smart]

Når en mann som lever i et heteroseksuelt forhold opplever at partneren har hatt et sidesprang, så betyr dette rent teknisk dette: At vedkommende partner ved et ulykksalig tilfelle har kommer til å "låne bort" kroppen sin - og fitta si - til en fremmed mann.

Jeg har inntrykk av at en del menn tenker som så: "Jeg er villig til å tilgi deg mange slags tabber, men slipper du en annen mann innpå kroppen din - lar du ham få smake kjønnet ditt - ja da klarer jeg ikke mer.

Du sier at dette handler om tillit men ikke selvtillit...

Jeg mener at BEHOVET FOR TILLIT er omvendt proporsjonalt med egen selvtillit - jo mindre selvtillit, jo større behov for å føle tillit innad i forholdet. Selvtillit handler jo om hvor trygg du er på at andre liker deg. Dersom du er ikke er trygg på om den andre egentlig liker deg, trenger du å "se mye tillit". Et sidesprang kan jo tolkes som at den andre ikke er fornøyd med deg - at du ikke strekker til på en eller annen måte. Det de fleste nok er redd for, er at man er for KJEDELIG - for LITE SPENNENDE SOM PERSON - for den andre.

Jeg mener at dersom man er så avhengig av tillit at et sidesprang er nok til å ødelegge forholdet, bør man IKKE gå inn i et forhold. Da er man etter mitt skjønn for "skjør" og sårbar som person.

Eller:

Man bør i hvert fall ikke få barn når man er så sårbar - nettopp fordi disse barna vil kunne komme til å oppleve en skilsmisse på grunn av noe så banalt som et sidesprang.

Man skal jo som forelder også gi BARNA selvtillit - noe jeg mener må være vanskelig hvis man selv trenger mye tillit.

Man skal være ROBUST som forelder.

Du virker totalt blottet for empati og innsikt i den menneskelige psyke. Det er tydelig at du aldri har vært i et seriøst forhold og blitt bedratt. Derfor ser jeg liten hensikt i å fortsette denne diskusjonen.

Du setter deg over folks følelser. Du prøver å bruke logikk der folk bruker følelser.

Jeg mener det er helt å tro at det ligger selvtillit bak dette. Men selv om så var tilfelle så er selvtillit viktig for både individet og forholdet. Manglende selvtillit er ikke bra. Det vil også redusere respekten fra den andre.

Dersom noen er utro så er dette et bevisst valg. Det er ikke et ulykksalig tilfelle av å låne bort kroppen sin. Det er tull. Det er et valg en vet vil såre den andre. Og når en da velger å såre den andre så må en ta konsekvensene av det.

Mener du at har man masse selvtillit så trenger en ingen tillit til den man er sammen med? Da synes jeg synd på deg.

[Bård]

Du virker totalt blottet for empati og innsikt i den menneskelige psyke. Det er tydelig at du aldri har vært i et seriøst forhold og blitt bedratt. Derfor ser jeg liten hensikt i å fortsette denne diskusjonen.

Du setter deg over folks følelser. Du prøver å bruke logikk der folk bruker følelser.

Jeg mener det er helt å tro at det ligger selvtillit bak dette. Men selv om så var tilfelle så er selvtillit viktig for både individet og forholdet. Manglende selvtillit er ikke bra. Det vil også redusere respekten fra den andre.

Dersom noen er utro så er dette et bevisst valg. Det er ikke et ulykksalig tilfelle av å låne bort kroppen sin. Det er tull. Det er et valg en vet vil såre den andre. Og når en da velger å såre den andre så må en ta konsekvensene av det.

Mener du at har man masse selvtillit så trenger en ingen tillit til den man er sammen med? Da synes jeg synd på deg.

Hei,

Jeg tror nok du misforstår meg litt her.

Jeg har selvsagt all mulig medfølelse med den som er blitt bedratt. SYMPATIEN er fullt og helt på dennes side. Ingen tvil.

Det er også slik som du sier at "folk bruker følelser" i situasjoner som dette - i hvert fall ofte.

Jeg sier heller ikke at folk ikke skal ha lov til å reagere på denne måten og la følelsene få bestemme hva utfallet av utroskap skal bli. Hver og en har lov til å løse dette på SIN måte.

Men selv om man har både juridisk og moralsk rett til å reagere og handle basert på følelsene så betyr ikke det at man samtidig er fritatt for ethvert moralsk ansvar i forhold til KONSEKVENSENE av denne følelsesbaserte handlingen.

Ikke mist er det sånn at når de kraftigste følelsesmessige reaksjonene - sjokket - har lagt seg, er det rom for å tenke rasjonelt. Jeg hevder at man IKKE har lov til å frita seg selv for ethvert ansvar for det som eventuelt blir konsekvensen for barna, bare fordi "det var den andre som begynte".

Jeg mener at man har et ansvar for barnas oppvekst som er FULLSTENDIG OVERLEGENT det ansvaret man har for seg selv og sine egne følelser.

Du har som forelder en SOLEKLAR plikt til å gjøre ALT SOM STÅR I DIN MAKT for at situasjonen skal få færrest mulig konsekvenser for barna.

Her er det selvsagt slik at den andre har HOVEDANSVARET for at situasjonen i det hele tatt har oppstått, men poenget er altså at selv om den andre har et ansvar på sin side så betyr ikke dette at DU kan rømme fra DITT ansvar - i forhold til å håndtere den situasjonen som allerede da har oppstått.

Vi har alle ansvar - HELE TIDEN - for alle våre handlinger. Vi kan aldri løpe fra dette ansvaret.

Nå er det selvsagt slik at barna heller ikke vil ha godt av at to foreldre med en isfront mellom seg lever sammen, så i et slikt tilfelle er det selvsagt bedre med en skilsmisse enn med et fortsatt samliv.

Du har imidlertid FULLT UT et ansvar for å undersøke om det virkelig ikke er mulig for deg å tilgi den andre og på dette grunnlaget fortsette samlivet.

Dersom man har evne til å tilgi og lære vil man til og med kunne VOKSE på en erfaring som dette.

Jeg sier ikke at ALLE mennesker og ALLE forhold vil kunne klare dette, men jeg sier at ALLE har en plikt til å UNDERSØKE om det virkelig er slik at "hele forholdet har gått til helvete" bare på grunn av ett feiltrinn fra den andres side.

Jeg forlanger ikke av noen at de skal KLARE dette, men jeg forlanger at de bruker (mye) TID på å forsøke å komme den andre i møte - vi diskuterer her tross alt utroskap av typen "ett plutselig enkelttilfelle der den andre parten angrer".

Gjentatt utroskap og utroskap som følge av at forholdet egentlig er i ferd med å havarere (dvs. når utroskap er et symptom på et problem i forholdet snarere enn en årsak til at et problem oppstår) er noe helt annet.

[Gjest har ingen svar mer]

Hei,

Jeg tror nok du misforstår meg litt her.

Jeg har selvsagt all mulig medfølelse med den som er blitt bedratt. SYMPATIEN er fullt og helt på dennes side. Ingen tvil.

Det er også slik som du sier at "folk bruker følelser" i situasjoner som dette - i hvert fall ofte.

Jeg sier heller ikke at folk ikke skal ha lov til å reagere på denne måten og la følelsene få bestemme hva utfallet av utroskap skal bli. Hver og en har lov til å løse dette på SIN måte.

Men selv om man har både juridisk og moralsk rett til å reagere og handle basert på følelsene så betyr ikke det at man samtidig er fritatt for ethvert moralsk ansvar i forhold til KONSEKVENSENE av denne følelsesbaserte handlingen.

Ikke mist er det sånn at når de kraftigste følelsesmessige reaksjonene - sjokket - har lagt seg, er det rom for å tenke rasjonelt. Jeg hevder at man IKKE har lov til å frita seg selv for ethvert ansvar for det som eventuelt blir konsekvensen for barna, bare fordi "det var den andre som begynte".

Jeg mener at man har et ansvar for barnas oppvekst som er FULLSTENDIG OVERLEGENT det ansvaret man har for seg selv og sine egne følelser.

Du har som forelder en SOLEKLAR plikt til å gjøre ALT SOM STÅR I DIN MAKT for at situasjonen skal få færrest mulig konsekvenser for barna.

Her er det selvsagt slik at den andre har HOVEDANSVARET for at situasjonen i det hele tatt har oppstått, men poenget er altså at selv om den andre har et ansvar på sin side så betyr ikke dette at DU kan rømme fra DITT ansvar - i forhold til å håndtere den situasjonen som allerede da har oppstått.

Vi har alle ansvar - HELE TIDEN - for alle våre handlinger. Vi kan aldri løpe fra dette ansvaret.

Nå er det selvsagt slik at barna heller ikke vil ha godt av at to foreldre med en isfront mellom seg lever sammen, så i et slikt tilfelle er det selvsagt bedre med en skilsmisse enn med et fortsatt samliv.

Du har imidlertid FULLT UT et ansvar for å undersøke om det virkelig ikke er mulig for deg å tilgi den andre og på dette grunnlaget fortsette samlivet.

Dersom man har evne til å tilgi og lære vil man til og med kunne VOKSE på en erfaring som dette.

Jeg sier ikke at ALLE mennesker og ALLE forhold vil kunne klare dette, men jeg sier at ALLE har en plikt til å UNDERSØKE om det virkelig er slik at "hele forholdet har gått til helvete" bare på grunn av ett feiltrinn fra den andres side.

Jeg forlanger ikke av noen at de skal KLARE dette, men jeg forlanger at de bruker (mye) TID på å forsøke å komme den andre i møte - vi diskuterer her tross alt utroskap av typen "ett plutselig enkelttilfelle der den andre parten angrer".

Gjentatt utroskap og utroskap som følge av at forholdet egentlig er i ferd med å havarere (dvs. når utroskap er et symptom på et problem i forholdet snarere enn en årsak til at et problem oppstår) er noe helt annet.

Hei,

Du tenker mye fornuftig synes jeg. Kan du ta en titt på innlegget "Hva skal jeg gjøre med samboeren?" ovenfor ?