forhold etter overgrep

[lost_in_the_world]

Jeg er i et forhold nå, eller jeg er ikke riktig sikker. Fordi jeg klarer ikke slippe meg selv helt løs eller faktisk godta at jeg er i et forhold. Gjør meg selv usikker. Liker tanken på å bli likt, på samme måte som jeg forakter det. Jeg kan ikke forstå at jeg ikke lenger kun er "bruk-og-kast" som andre har latt meg tro jeg er.

Etter flere overgrep har jeg vanskelig for nærhet med andre mennesker, men også å snakke om følelser.

Det var den ene natta hvor alt var bra, jeg var med den fantastiske typen jeg hadde hatt en godt øye med. Og han likte meg. Den nydeligste, skjønne gutten likte meg og jeg svevde i himmelen en liten stund.

Vi var på stranden, nakenbada og koste på solsenga. Vi kledde av hverandre og tok på hverandres våte kropper. Lå sammen og alt var bare bra..før han gikk.

Jeg lå der alene og du var borte. Jeg begynte å ta på meg buksa, da han andre plutselig dukka opp. Slang meg hardt tilbake til senga. Sa jeg måtte legge meg ned igjen. Sa at det var hans tur. Han sa at jeg visste jeg skulle ta alle sammen. Han fortalte meg hvor lite verdt jeg var.

Han dro ned buksesmekken og satte i gang. Tunge pustelyder. Fort ut og inn. Ut og inn. Ut og inn. Ferdig. Dro opp smekken og gikk. Hans tur var over.

Jeg ble liggende. Ville vekk, men klarte ikke. Hadde ingen steder å gå. Ingen mennesker å snakke med.

Jeg var glad det var over. Det var over på et minutt eller to, men det føltes ut som tiden stanset og vi var i evighetens mareritt. Men det var ikke over. Det var en til. Jeg var sliten. Jeg sa ingenting. Gjorde ikke annet enn å ligge stille. Være tilgjengelig. Ventet på å dø.

Mens jeg prøvde å forlate min egen kropp, og stå utenfor å være en tilskuer til hva det var som skjedde. Som om jeg befant meg to steder samtidig. Ville være alle andre steder enn på den solsenga. Ville gjort alt mulig annet, enn å måtte ha de inni meg, vente på at det skulle være over. Det jeg ikke visste var at det kommer aldri til å være over. Det vil aldri slutte. De vil alltid befinne seg over meg. Inni meg. Pressende kropper på min egen. Ekkel svette som etser seg inn i min.

Og det har vært flere hendelser, og lite bearbeide eller tid til å snakke om fortiden og dens hendelser. Jeg føler det er på tide og komme videre, men hvordan komme videre når fortidens hendeler hele tiden innhenter meg og tar meg med tilbake til den tids grusomheter.

Følelsen av skyld og skittenhet, kan jeg bli ren? Kan jeg én gang få tro på meg selv og bli fornøyd med med meg selv?

[Gjest Menst jeg venter på sommeren]

Håper inderlig at du ser bort i fra innlegget til Karryt...

DET er ikke noe å bry seg om, de som vet hva du snakker om forstår deg!

At du føler det slik du gjør det, er ikke unormalt etter overgrep, og det er ikke hos deg feilen ligger, men hos de som misbrukte deg. tro aldri noe annet!

Har du forsøkt å anmelde dette?

Snakket med proffesjonelle?

Eller bare snakket med en eller annen som har vært, eller har jobbet med overgrep?

Desse personene er ikke farlige, og kan hjelpe deg langt, langt på vei til et liv, der du kan bearbeide det som har hendt deg! Dette er ikke noe å sitte alene med, for å si det sånn!

Dessuten finnes det mennesker på DOl (om du ser bort ifra visse nick) som har opplevd ikke det samme men overgrep på andre plan som kan være til hjelp for deg.

Det er idag over 16 år siden mitt værste overgrep, og ja det kan til tider være vondt idag, spessielt når jeg møter overgriperen min på butikken og diverse andre plasser... og da tenker jeg bare at jeg ikke kommer til å la meg knekke, hverken av ham eller andres bemerkninger...

Det er mange som er her for deg, både av proffesjonelle og likesinnede som har greid seg gjennom det og jobber idag med liknende saker...

Og du, selv om det kansje virker umulig idag, så er det kansje ikke det om noen år, det gjelder å være sterk, og si fra om når du har det vondt!

Jeg håper at der er noen gode venninner der for deg eller en eller annen i RL som kan hjelpe deg, for utav det er vanskelig å klare alene!

Gir deg en god klem og håper du tar kontakt om det er noe jeg kan hjelpe med!

[lost_in_the_world]

Håper inderlig at du ser bort i fra innlegget til Karryt...

DET er ikke noe å bry seg om, de som vet hva du snakker om forstår deg!

At du føler det slik du gjør det, er ikke unormalt etter overgrep, og det er ikke hos deg feilen ligger, men hos de som misbrukte deg. tro aldri noe annet!

Har du forsøkt å anmelde dette?

Snakket med proffesjonelle?

Eller bare snakket med en eller annen som har vært, eller har jobbet med overgrep?

Desse personene er ikke farlige, og kan hjelpe deg langt, langt på vei til et liv, der du kan bearbeide det som har hendt deg! Dette er ikke noe å sitte alene med, for å si det sånn!

Dessuten finnes det mennesker på DOl (om du ser bort ifra visse nick) som har opplevd ikke det samme men overgrep på andre plan som kan være til hjelp for deg.

Det er idag over 16 år siden mitt værste overgrep, og ja det kan til tider være vondt idag, spessielt når jeg møter overgriperen min på butikken og diverse andre plasser... og da tenker jeg bare at jeg ikke kommer til å la meg knekke, hverken av ham eller andres bemerkninger...

Det er mange som er her for deg, både av proffesjonelle og likesinnede som har greid seg gjennom det og jobber idag med liknende saker...

Og du, selv om det kansje virker umulig idag, så er det kansje ikke det om noen år, det gjelder å være sterk, og si fra om når du har det vondt!

Jeg håper at der er noen gode venninner der for deg eller en eller annen i RL som kan hjelpe deg, for utav det er vanskelig å klare alene!

Gir deg en god klem og håper du tar kontakt om det er noe jeg kan hjelpe med!

Takker for svar, (ser bort fra karryt sitt. Det er alltid noen uvitende med lite eller ingen egen erfaring)

Koselig med kommentar fra deg.

Jeg har snakket med ulike leger og psykologer, har også vært innlagt et par ganger. Men hver gang har jeg hatt vanskeligheter med å snakke om det. Spesielt detaljene og hvordan jeg egentlig følte meg. Jeg ler det heller bort, som om det ikke betydde noe.

Men forrige gang jeg var innlagt klarte jeg å åpne meg mer, samtidig som jeg klarte å skrive ned ord, følelser og detaljer. Det gjør vondt, men det trenger og bearbeides.

Det er blitt en del av meg som jeg må klare å venne meg til. Har søkt om ny psykolog nå og håper på en bedre enn sist. Jeg har ikke klart og fortalt venner om det, kun nettvenner.

Det er enkelte ting som drar det opp, slik du selv skriver; når du møter de i byen eller på butikken eller andre situasjoner, lukter etc.

Må bare bruke tiden å håpe på forståelse.

Håper du får en god sommer.

[Bugge1365380662]

Takker for svar, (ser bort fra karryt sitt. Det er alltid noen uvitende med lite eller ingen egen erfaring)

Koselig med kommentar fra deg.

Jeg har snakket med ulike leger og psykologer, har også vært innlagt et par ganger. Men hver gang har jeg hatt vanskeligheter med å snakke om det. Spesielt detaljene og hvordan jeg egentlig følte meg. Jeg ler det heller bort, som om det ikke betydde noe.

Men forrige gang jeg var innlagt klarte jeg å åpne meg mer, samtidig som jeg klarte å skrive ned ord, følelser og detaljer. Det gjør vondt, men det trenger og bearbeides.

Det er blitt en del av meg som jeg må klare å venne meg til. Har søkt om ny psykolog nå og håper på en bedre enn sist. Jeg har ikke klart og fortalt venner om det, kun nettvenner.

Det er enkelte ting som drar det opp, slik du selv skriver; når du møter de i byen eller på butikken eller andre situasjoner, lukter etc.

Må bare bruke tiden å håpe på forståelse.

Håper du får en god sommer.

Hei! Det høres nå ut som om du kommer deg et lite stykke videre for hver gang.Og det er positivt.Jeg håper virkelig du kommer til en god psykolog som er villig til å investere i deg.Fortell henne at du er klar for å investere og jobbe med dette,og at du ønsker en terapeut som er villig til å møte deg og investere i deg.Mange terapeuter går bedre inn i oppgaven sin når de skjønner at de har med en pasient som virkelig vil noe.Ønsker deg lykke til og en god sommer. vennlig hilsen bugge.