Kan ikke stole på leger og helsepersonell!

[Maja26]

Jeg er ei jente på 26 år. Har en datter på 7, og har vært alene med henne hele tiden. Da jeg var 20 år fikk jeg mitt første angstanfall. Ikke bra barndom, å heller ikke mye medgang ellers. Reiste på legevakta, men ble bare sendt hjem med beskjed om å ta en dusj når jeg fikk anfall. Og anfallene skulle bli mye verre en jeg hadde forestilt meg. De kom omtrent daglig og varte stort sett både dag og natt. I 4 lange år sprang jeg ut å inn av legekontor uten å få noe som helst slags medisinsk hjelp. Jeg prøvde alt. Psykologer, psykomotorisk behandling, naturmedisin osv, men angsten ble bare verre og verre. Og etter en stund kom også depresjonen krypende innover meg. Livet var rett og slett jævelig. Jeg klarte ikke å ta vare på barnet mitt og jeg drakk så fort muligheten var der. Morstrygden stoppet jo etter 3 år og jeg måtte finne meg en jobb. Jeg fikk jobb som renholdsleder, en mulighet ikke mange får uten noe utdanning eller yrkeserfaring. Tjente godt gjorde jeg også. Men dagene var et sant helvete, og jeg begynte og kjøpe meg beroligende tabletter sort for å klare å stå opp om morgenen å gå på jobb. Men det ble etterhvert så dyrt at det var heller ingen løsning lenger. Jeg strevde i det lengste for å beholde jobben, men når kollegaene mine begynte å se det på meg, og jeg kunne plutselig besvime under et personalmøte, kaste opp foran gjester ol, bestemte jeg meg for å prøve et siste forsøk hos legen for å få hjelp. Det fikk jeg sjokkerende nok fortsatt ikke. Jeg gråt å skalv, men legene tok meg aldri på alvor. Det han gjorde var faktisk å sykemelde meg i steden??? Så det var bedre å gå hjemme mente han, en at han kunna hjulpet meg til å mestre både jobb og hverdag bare med å gi meg de medikamentene som en hver oppegående person forsto at jeg trengte. Jeg hadde jo prøvd alt annet uten hell! Angsten å depresjonen ble verre en noen sinne når jeg ble gående hjemme å tenke hele dagen, så da skjedde det som skulle bli min største feil her i livet. Jeg begynte å medisinere meg selv med sterke narkotiske stoffer, som jeg fort fikk smaken på...Angsten ble jo plutselig borte etter 4 lange år!! Jeg var ikke det minste villig til å slutte med å ha det godt for en gangs skyld. Tenkte ikke på barnet mitt engang. Men ca 1 1/2 år senere fikk jeg ultimatiumet med barnevernet. Slutt nå ellers ryker barnet ditt. Da hadde jeg prøvd å ta mitt eget liv et par ganger fortsatt uten å få hjelp. Jeg flyttet tilbake til hjembygda til min mor, og holdt meg unna rusen.Men helvete var fortsatt ikke over. Jeg slet så jævelig med abstinenser og depresjon at jeg ville ikke leve lenger.Jobben hadde jeg jo selfølgelig mistet nå da. Jeg søkte om bolig til meg å min datter gang på gang, men

fikk avslag pga min fortid. Familie å venner ringte lege gang på gang å ba om hjelp til meg, men atter en gang nei. fikk til slutt en 2 roms leilighet på 50 kvm, og der har jeg, min samboer og min datter bodd nå i 1 år. Vi har tryglet om en litt større bolig uttallige ganger, men nå orker jeg ikke kjempe noe lenger. Det blir stilt krav til meg fra bla barenvern, sosialkontor osv hele tiden, men noe som kan oppmuntre meg i den jævelige hverdagen, bryr de seg ikke om. Jeg skal bare sitte i den lille leiligheten jeg, full av angst og uten arbeid. Min lillesøster døde også i en bilulykke for 10 mnd siden, og det har jo ikke akkurat gjort livet enklere. Vi sto hverandre veldig nær. Poenget med hele historien min er at jeg vil gå så langt å faktisk til dels skylde på legene for at jeg ble narkoman. Jeg hatet i utgangspunktet all dop, og jeg hadde aldri tatt det valget å begynne med det hvis ikke angsten holdt på å ta fullstendig knekken på meg. Ikke et menneske på jord kan leve med konstant angst dag ut å dag inn i årevis uten å bli både helt tom og ødelagt. Jeg sitter jo fortsatt den dag i dag, 6 år senere uten noe som helst slags hjelp. Men jeg ble rusfri på egenhånd, selv om jeg visste at der ventet angsten på meg igjen, og det er jeg kjempestolt av...Men også fryktelig bitter..Det er jo rett skremmende å bli syk i dette landet her. Sitter med et ødelagt liv pga forbanna ufølsome å uvitende leger. SKAFF OSS LEGER SOM VET HVA DE GJØR!!!!! Klem fra maja

[MinnieM]

Huff, det høres ut som om du har prøvd å få hjelp og ikke blitt tatt alvorlig. Dette med rusproblemet har du forhåpentligvis fått bukt med. Jeg forstår og vet at angst er en helt totalt grusom tilstand, og at man er villig til å gjøre hva som helst for å slippe å ha det sånn.

Har du ikke en OK fastlege? Har du prøvd å bytte? Eller å si til barnevernet at du ønsker hjelp?

Ønsker deg i alle fall lykke til videre. Kjemp med det du har! Det finnes dessuten private psykiatere, hvis du har råd. Det finnes masse fine fagfolk som du ikke har møtt ennå!

[Gjest anouschka78]

Hei, Maja26!

Det gjorde vondt å lese innlegget ditt. Jeg er enig med MinnieM om å få tak i en god fastlege. Så kan du kanskje finne en psykiater/psykolog med driftsavtale som er ålreit?

Jeg kjenner igjen historier som din, og av og til kan man lure på om psykiatrien i Norge ofte gjør oss sykere. Det blir tilslutt så store belastninger over tid uten god nok behandling at pasienten blir sykere enn om h*n hadde fått hjelp med en gang. Tragisk! Finn noen utenom det offentlige. Lykke, til!