Plastiske inngrep og psykiske lidelser

[firebird1365380441]

Jeg har lenge vurdert å få foretatt plastisk kirurgi for å kvitte meg med noe resterende fett + overflødig hud, på magen(rett ovenfor navlen og ned til skambenet).Jeg har veid nesten 130 kilo, men er nå nede i 76.Det har tatt meg over 4 år å kvitte meg med alle kiloene.Det var i hovedsak bruk av flere ulike medisiner mot psykiske lidelser, samt en enorm sultfølelse, som førte til at jeg la på meg.Etter å ha sluttet med disse medisinene, kom den "normale" matlysten tilbake, og jeg begynte å miste vekt.

Da jeg begynte å gå merkbart ned kom også lysten til å bevege meg mere, og dette hadde selvsagt en positiv innvirkning på vekttapet.

Nå er det altså en del fett og løs hud igjen, som ikke lar seg slanke bort.Jeg har diskutert dette med flere leger, samt med mine behandlere på både poliklinikken og ved to psykehusavdelinger.

Jeg har fått beskjed om at det er MIN kropp og at jeg selv får bestemme hva jeg vil gjøre med problemet.For det ER faktisk et problem for meg.Å gå i badedrakt og bikini er ikke særlig ok og jeg har fått sleng diverse bemerkninger etter meg.Som sårer meg dypt og ikke akkurat gjør situasjonen bedre.Jeg synes egentlig jeg har vært flink som har gått ned såpass mange kilo, så det site jeg trenger er ufine kommentarer, bevisste eller ubevisste...

Jeg gikk innom en plastisk kirurgisk klinikk i byen hvor jeg bor, og fikk et ganske stort ( og negativt) sjokk; damen i ekspedisjonen sa at det var ingen vits for meg å be om time før jeg hadde slanket meg skikkelig!Og da hun spurte meg om helsetilstanden min og jeg svarte at jeg hadde en psykisk lidelse, fikk jeg beskjed om å vente til jeg ble frisk.De tok helst ikke i mot "sinnslidende mennsker" på den klinikken( og ikke på andre plastisk kirurgiske klinikker heller, så vidt jeg forstod).Hun omtrent spyttet ut ordet "sinnslidende", som om det var smittsomt og illeluktende.Jeg hadde bare lyst til å synke gjennom parketten.....

Jeg klarte ikke å bli sint en gang, begynte nesten å gråte fordi jeg følte meg så ekstremt stygg, slem og udugelig.Udugelig som menneske, fordi jeg ikke hadde greid å gå ned til 65 kilo...og fordi jeg har en psykisk lidelse, som jeg etter alt å dømme må leve med så godt jeg kan.

Sint ble jeg først lenge etterpå.

Jeg bare undres over følgende: Er man utelukket fra denne typen klinikker og inngrep som f.eks bukplastikk, bare fordi en veier 10 -12 kilo for mye(Jeg er 172,4 cm høy og veier for tiden 76 kilo - i mot rundt 130 kilo for 4-5 år siden)og fordi jeg har en psykisk lidelse?Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, impulsiv type.Men jeg er da vel for svingende et fullverdig menneske for det!!!??Og jeg går i terapi, nærmere bestemt "dialektisk adferdsterapi"(Utarbeidet av en amerikansk terapeut;Marsha Linehan)og jeg har FAKTISK gjort visse framskritt de siste 3-4 årene.

Jeg lurer på om jeg heller skal søke om å få gjort denne operasjonen ved universitetsykehuset i byen min, selv om det sannsynligvis vil ta laaang tid å søke og like lang tid å få time.Og da vil jeg muligens være nede rundt 65 kilo og kanskje være kommet enda lenger i terapien.....

Noen synspunkter eller råd? Noen med liknende erfaringer?Kunne NHD tenke seg å gi noen råd?

Uansett, takk for at dere orket å lese innlegget mitt - å skrive om det har sittet veldig langt inne!

Vennlig hilsen

[frosken]

Jeg synes det er trist at du ble mottatt på en så dårlig måte der de drev med plastisk kirurgi, det bør være unødvendig å få folk til å føle seg enda dårligere.

Jeg synes ikke at det skal være utelukket at du kan få utført et slikt inngrep dersom din helsetilstand forøvrig tillater det (har du sjekket mht de andre helseproblemene du har?). Jeg synes imidlertid at du bør vente til andre ting i livet ditt er på plass. Det er noe med å fokusere på det som er viktigst - og akkurat nå må det vel være viktigere for deg å klare å bo i din egen leilighet, klare å fungere stabilt med hverdagslivets problemer? Ut i fra det du har skrevet her, så tenker jeg at det finnes mange større utfordringer i ditt liv enn evt. å overhøre noen få nedsettende bemerkninger om litt stor "mave" en sommer til.

Når ting har roet seg på andre fronter og vært stabilt en lengre periode, synes jeg du på nytt kan undersøke mulighetene for plastisk kirurgi dersom du fortsatt ønsker det.

Dette er min mening om dette, men det er selvfølgelig opp til deg hvordan du vil prioritere i ditt liv.

God sommer!

[siria. Stupidity in a woman is unfeminine. Nietzsche]

de fleste plastiske kirurger vil ikke operere dersom du er over 10 kg overvektig.

[Gjest sumar]

Hallo? 76kg fordelt på 172cm er vel ikke så mye??

[PieLill]

En elendig måte å bli møtt på. Du hadde fortjent bedre.

Jeg er imponert over din vektreduksjon.

Går du forsatt ned i vekt? I så fall kan det være lurt å avvente kirurgiske inngrep. Det er mer behagelig for deg om du kan kvitte deg med kiloene selv. Overflødig hud kan du ha store sjanser til å få kvittet deg med i det offentlige helsevesnet. Så sparer du de pengene.

En annen ting som jeg tror man må tenke på før man strammer opp huden (i mageregionen), er om man har tenkt å få (flere) barn. Oppstrammet hud er ikke så elastisk. De jeg kjenner som har fått mye løs hud etter svangerskap, har fått beskje om å først få de barna de skal ha, før huden strammes opp. Men dette vet jeg egentlig veldig lite om.

mvh

[Gjest Ikke akkurat nå]

Jeg fikk lyst å svare deg, fordi jeg har hatt det omtrent på samme måte selv.

Jeg slet forferdelig med løs hud/vekt etter fødsler og 4 år etter siste fødsel, hadde jeg ikke greid å gå ned så forferdelig mye, men i hvertfall 20 kg. Jeg veide rundt 80 etterpå og er 164 høy. Det man kaller overvektig.

I 2 år maste jeg på legen min om vurdering av en slik operasjon, men hver gang jeg nevnte det, sa han bare at vi fikk komme tilbake til det, etter at jeg var utredet psykisk og når han fant meg psykisk sterk nok til å gjennomføre noe slikt...

Han kom med kommentarer som "jeg er feit jeg også" og sånn (Han var virkelig feit)... "Kan ikke drive å operere av den grunn, vet du"!

Til slutt greide han å få satt en alvorlig psykiatrisk diagnose på meg og da var det gjort. Han hadde liksom svaret på "alt"!

T.o.m. en dag jeg kom med smerter pga. blærekatarr, greide legen min å vri det til at det nok var psyken min som spilte meg et puss. Den dagen byttet jeg lege.

Min nye lege ble helt sjokkert da jeg viste han magen min og fortalte at den forrige ikke støttet meg på grunn av psyken min.

Han sa at dette skal vi nok ordne, så slapp av du, for den magen var ikke særlig pen. Og det hadde han jaggu rett i.

Jeg fikk vite at om vi sendte en henvisning til et offentlig sykehus, kunne jeg selv be om å overføre ventelistepapirene til en privatklinikk hvor jeg kunne opereres, slik at ventetiden ble forkortet.

Med en gang jeg fikk beskjed om at jeg stod på venteliste, ringte jeg derfor Axess sykehus (som får offentlig støtte). Betalte bare egenandel på kr. 300,-.

Der fikk jeg time for operasjon bare 3 måneder etter at henvisningen ble sendt fra legen første gang. (Kjenner to andre som har stått på venteliste i over 7 år for en slik operasjon)...

Kirurgen kikket på meg og sa at magen min såvisst ikke hadde noe med psyken min å gjøre og at han ikke hadde betenkeligheter med å utføre en slik operasjon på tross av min diagnose. Dette fordi han fant problemet fysisk!

Kirurgen var utrolig dyktig og han fjernet totalt 3 kg. hud/fett midt på magen min.

Han sa at det var urealistisk å forvente at jeg skulle gå ned mange kilo som mange andre krever, fordi dersom jeg hadde gjort det, ville jeg mest sannsynlig gå opp igjen til det han kalte "min trivselsvekt". Det var bedre at jeg valgte å gå ned etter operasjonen, for det gir penere resultat enn en evt. vektoppgang etterpå.

Han hadde så rett. Nå er det ett år siden jeg foretok operasjonen og resultatet er kjempeflott. Jeg angrer ikke et sekund og psyken min ble rett og slett sterkere etterpå. Jeg er meg selv, men uten en "bag" hengende midt på magen. Jeg er ikke kjempetynn fordi jeg slapp å slanke meg masse, men helt passe. Ikke lenger overvektig for operasjonen gav meg også et "puff" til å leve sunnere i ettertid.

Det eneste kravet for at kirurgen skulle operere, var at jeg ikke røyket etter operasjonen. Han sa at han gav blaffen i om jeg røkte dagen før jeg kom dit, men så lenge jeg holdt meg unna etterpå, var det ikke noe problem. Grunnen er at røyking nedsetter blodsirkulasjonen, som igjen kan føre til at sår gror saktere og med styggere resultat.

Jeg ville ikke nølt med å kontakte axess, hadde jeg vært deg.

Og kirurgen du bør be om heter Marius Barstad.

http://www.axessclinic.no/spesialister/

Lykke til!

[firebird1365380441]

Hallo? 76kg fordelt på 172cm er vel ikke så mye??

Det var tydeligvis nok i lange baner til at de ikke kunne ta bort det hudoverskuddet jeg hadde.....

Mvh

[firebird1365380441]

En elendig måte å bli møtt på. Du hadde fortjent bedre.

Jeg er imponert over din vektreduksjon.

Går du forsatt ned i vekt? I så fall kan det være lurt å avvente kirurgiske inngrep. Det er mer behagelig for deg om du kan kvitte deg med kiloene selv. Overflødig hud kan du ha store sjanser til å få kvittet deg med i det offentlige helsevesnet. Så sparer du de pengene.

En annen ting som jeg tror man må tenke på før man strammer opp huden (i mageregionen), er om man har tenkt å få (flere) barn. Oppstrammet hud er ikke så elastisk. De jeg kjenner som har fått mye løs hud etter svangerskap, har fått beskje om å først få de barna de skal ha, før huden strammes opp. Men dette vet jeg egentlig veldig lite om.

mvh

Jeg har sterilisert meg og kan med andre ord ikke få barn.Jeg ønsker heller ikke å kunne ha muligheter til det.Skal dessuten få fjernet livmor og eggstokker pga sterke plager ved menstruasjon.Så det blir i hvert fall ikke noe problem.

Mvh

[PieLill]

Jeg har sterilisert meg og kan med andre ord ikke få barn.Jeg ønsker heller ikke å kunne ha muligheter til det.Skal dessuten få fjernet livmor og eggstokker pga sterke plager ved menstruasjon.Så det blir i hvert fall ikke noe problem.

Mvh

Håper du kan få god behandling for dette snart.

mvh