Deprimert ?

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

I helga var jeg skikkelig lang nede.

Min samboer var borte i helgen og dattern min var hos pappa'n sin. Jeg var helt alene hjemme, og jeg er ellers vant til å ha noen rundt meg hele tiden.

Masse tanker dukket opp, vonde tanker. Jeg ble mer og mer usikker på samboer'n min, egentlig uten god grunn. Tankene ville ikke slippe taket og det ble verre og verre.

Jeg gikk å la meg, men fikk ikke sove. Tårene strømmet på og det føltes som om jeg skulle slites i stykker. Prøvde å stenge alle tankene ute, men klarte det ikke.

Måtte stå opp igjen, og slo på TV'n. Stirret på boksen, men fulgte ikke med.

Til slutt kom pusekatten hjem, og da klarte jeg til slutt å legge meg. Våknet opp med hovne øyne, og en klump inni meg - noe vondt.

Natt til lørdag orket jeg ikke å gå gjennom det samme igjen, så jeg gikk i barskapet og fant frem en liten flaske chamis ala de man får på fly. Jeg drakk den opp relativt fort, og jeg følte meg bedre. Jeg tok en flaske til (tror det er 30cl i de).

Vanligvis drikker jeg ikke, så jeg merket de 2 flaskene veldig godt. Og det gjorde meg rolig, fikk meg til å sove uten vonde tanker.

Dagen etter tenkte jeg som så, hva i all verden er det jeg driver med. Drikke for å "glemme". Hjelp ! Hva skjer ??

Søndag kom og jeg fikk snakket med samboern ang det som har plaget meg, og det hjalp - litt.

Men jeg føler at jeg har vært og er fortsatt så langt nede at jeg ikke klarer å komme meg opp igjen.

Jeg klarer ikke å konsentrere meg på jobb, og når tankene kommer så får jeg tårer i øynene. Jeg har mest lyst til å bare gråte ut, få det vonde bort. Matlysten min er ikke som før. Maten smaker ikke noe særlig og jeg blir mett etter bare noen få biter.

Og i tillegg er dattern min inne i en periode der hun vil helst være hos pappa og ikke mamma. Det har alltid vært henne og meg. Vi har vært mye alene og hun har vært vant til min fulle oppmerksomhet. Nå må hun dele litt av denne med samboer'n min, og tror det gjør henne litt sjalu. De kommer veldig godt overens ellers, og hun er glad i han har hun sagt.

Men i går da jeg skulle hente henne hjemme hos pappa'n, begynte hun å hyle. Han kom styrtende ut og lurte på om hun hadde slått seg. Neida, hun hadde bare sett mamma, som skulle ta henne med hjem.

Det gjorde vondt og jeg ble lei meg. Men det sa jeg selvsagt ikke til henne, og ikke tvang jeg henne med meg hjem heller, for det ville ha vært veldig feil. Man skal ikke bruke tvang.

Men i dag skal jeg hente henne i barnehagen og hun gleder seg.

Jge føler at det blir for mye for meg, jeg klarer ikke alt dette. Jeg føler meg som en overfølsom bunt med nerver.

Vurderer å ringe fastlegen, men kan hun hjelpe meg ? Tenkte kanskje hun evt kunne henvise meg til en psykolog eller noe for å få hjelp. For jeg klarer ikke dette alene.

[Gjest Dame 54]

Alkohol løser ingen problemer i din situasjon så det er sagt. Sliter selv med depresjon, gjort det i flere år. Begynn hos fastlegen din med å fortelle om hvordan du har det, han kan henvise deg videre. Samtaler og samtidig medisinering kan være til god hjelp. For min del begynte fastelegen selv med noen samtaletimer for å finne ut mere om hvor problemet ligger, bare disse timene hos ham hjalp meg. Trengs det etterhvert blir jeg henvist til psykolog/psykiater. For min del overveies antideprissiva av nyere type som mange har god hjelp av. Føler mere glede har jeg hørt. Den egenskaper mangler nemlig jeg. Jeg sliter også med bekymringsangst som også er veldig slitsomt, samt fibromyalgi, kronsik muskellidelse. Råder deg, ut fra min erfaring å ta kontakt med legen din i første omgang, jo før jo bedre. Gå ikke med dette alene. Lykke til. Hilsen ei som tenker på deg.

[Gjest migg]

Hei du!

Jeg har selv hatt en slik periode - og jeg tenkte at jeg skulle "vente å se" hvordan det gikk - trengte jo ikke å søke hjelp for "ingenting". Det var en dårlig idé. Det utvikla seg til å bli en skikkelig depresjon der all tid og energi gikk med til å greie å gjøre de mest nødvendige ting. Helgene lå jeg bare i senga - sov og gråt, gråt og sov. Tre måneder tok det, før samboeren min ikke tok sjansen på å "vite" alene og pressa meg til å fortelle det til noen av mine nærmeste. Det gjorde ting gradvis bedre. Jeg gikk ikke til legen min, i min kommune er det nærmest umulig å få time hos psykolog. Jeg er ganske negativ til bruk av antidepressiva pga bivirkninger. Jeg har inntrykk av at mange depresjoner skyldes feile tanker - og da tenker jeg at feile tanker/tankemønstre ikke endres av antidepressiva (selv om de i noen tilfeller kan hjelpe mennesket ut av en grop og gi det et bedre utgangspunkt til å ta tak i egne tanker). Du har familie - dermed burde det være mulig å få time hos en psykolog el. sosinom el annen terapeut på familievernkontoret. Det er gratis. Dessuten anbefaler jeg virkelig å begynne og trene, hvis du ikke allerede gjør det. Det har vært min beste medisin - og nå tror jeg det skal mye til for at noe (verken psykisk el fysisk) skal få meg til å bli så sliten og nedfor igjen. Når man trener, utskilles kroppens eget morfin - endorfin. Trening klarner virkelig sinnet og mange problemer blir mindre uoverkommelige etter en passe hard treningsøkt. Uvisst om det skyldes endorfiner el noe annet, da...

Kom deg ut så mye som mulig (ikke på byen for å drikke, mener jeg!) - IKKE isoler deg. Prat med samboeren din el en god venninne - ikke bare én gang, men ha en åpen dialog. Fortell hvordan du har det og hva det er du virkelig tenker og føler. Tenk igjennom det - hva er det som plager deg egentlig? Jeg vet at det kan være vanskelig å åpne seg - jeg tenkte alltid at jeg ikke ville plage noen med det, dessuten syntes jeg det var litt flaut. Men når det kom til stykket, var de jeg snakket med bare glade for at jeg ville snakke med dem om det.

Lykke til! Desto tidligere en tar tak i problemet, desto lettere er det å løse det, tror jeg. Tenker på deg!

[Gjest hvordan_skal_det_gå]

Hei du!

Jeg har selv hatt en slik periode - og jeg tenkte at jeg skulle "vente å se" hvordan det gikk - trengte jo ikke å søke hjelp for "ingenting". Det var en dårlig idé. Det utvikla seg til å bli en skikkelig depresjon der all tid og energi gikk med til å greie å gjøre de mest nødvendige ting. Helgene lå jeg bare i senga - sov og gråt, gråt og sov. Tre måneder tok det, før samboeren min ikke tok sjansen på å "vite" alene og pressa meg til å fortelle det til noen av mine nærmeste. Det gjorde ting gradvis bedre. Jeg gikk ikke til legen min, i min kommune er det nærmest umulig å få time hos psykolog. Jeg er ganske negativ til bruk av antidepressiva pga bivirkninger. Jeg har inntrykk av at mange depresjoner skyldes feile tanker - og da tenker jeg at feile tanker/tankemønstre ikke endres av antidepressiva (selv om de i noen tilfeller kan hjelpe mennesket ut av en grop og gi det et bedre utgangspunkt til å ta tak i egne tanker). Du har familie - dermed burde det være mulig å få time hos en psykolog el. sosinom el annen terapeut på familievernkontoret. Det er gratis. Dessuten anbefaler jeg virkelig å begynne og trene, hvis du ikke allerede gjør det. Det har vært min beste medisin - og nå tror jeg det skal mye til for at noe (verken psykisk el fysisk) skal få meg til å bli så sliten og nedfor igjen. Når man trener, utskilles kroppens eget morfin - endorfin. Trening klarner virkelig sinnet og mange problemer blir mindre uoverkommelige etter en passe hard treningsøkt. Uvisst om det skyldes endorfiner el noe annet, da...

Kom deg ut så mye som mulig (ikke på byen for å drikke, mener jeg!) - IKKE isoler deg. Prat med samboeren din el en god venninne - ikke bare én gang, men ha en åpen dialog. Fortell hvordan du har det og hva det er du virkelig tenker og føler. Tenk igjennom det - hva er det som plager deg egentlig? Jeg vet at det kan være vanskelig å åpne seg - jeg tenkte alltid at jeg ikke ville plage noen med det, dessuten syntes jeg det var litt flaut. Men når det kom til stykket, var de jeg snakket med bare glade for at jeg ville snakke med dem om det.

Lykke til! Desto tidligere en tar tak i problemet, desto lettere er det å løse det, tror jeg. Tenker på deg!

Takk for svar aller først.

Jeg har time hos legen torsdag 24/6, men jeg syns det er så lenge til.

Det går utover jobben, for jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jge føler at jeg er i min egen lille verden.

Jeg føler meg velig urolig, nesten hele tiden.

Og samboer'n min sliter også med sitt. Han har en pysikisk krevende jobb, og i tillegg dårlig arbeidsmiljø. Aldri noen anerkjennelse og blir motarbeidet av ledere osv.

Han er utbrent, og har nå blitt sykmeldt i 2 uker.

Han orker nesten ingenting og sexlivet vårt er vel ikke mye å snakke om. Vel, når vi først har sex er det fantastisk godt, men det er så sjelden. Han orker ikke, er for sliten. Og det forstår jeg.

Og jeg vegrer meg for å lempe mine problemer over på han når han sliter selv. Jeg er redd han skal bli mere sliten.

Jeg er rar sånn, liker å gjøre alt for andre, men ingenting for meg selv. han har vært sliten i lang tid nå og jeg har gjort det meste hjemme. Jeg prøver å gjøre alt for at han skal ha det bra og slappe av, noe som igjen fører til at jeg blir mere sliten.

Har alltid følt at mine problemer ikke er så viktig i forhold til alle andres.

[Gjest migg]

Takk for svar aller først.

Jeg har time hos legen torsdag 24/6, men jeg syns det er så lenge til.

Det går utover jobben, for jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jge føler at jeg er i min egen lille verden.

Jeg føler meg velig urolig, nesten hele tiden.

Og samboer'n min sliter også med sitt. Han har en pysikisk krevende jobb, og i tillegg dårlig arbeidsmiljø. Aldri noen anerkjennelse og blir motarbeidet av ledere osv.

Han er utbrent, og har nå blitt sykmeldt i 2 uker.

Han orker nesten ingenting og sexlivet vårt er vel ikke mye å snakke om. Vel, når vi først har sex er det fantastisk godt, men det er så sjelden. Han orker ikke, er for sliten. Og det forstår jeg.

Og jeg vegrer meg for å lempe mine problemer over på han når han sliter selv. Jeg er redd han skal bli mere sliten.

Jeg er rar sånn, liker å gjøre alt for andre, men ingenting for meg selv. han har vært sliten i lang tid nå og jeg har gjort det meste hjemme. Jeg prøver å gjøre alt for at han skal ha det bra og slappe av, noe som igjen fører til at jeg blir mere sliten.

Har alltid følt at mine problemer ikke er så viktig i forhold til alle andres.

Hei du!

Jeg forstår - fordi jeg også tenkte slik før - at du ikke vil "plage" andre (samboeren din) med dine problemer, men jeg tror at det er det beste man kan gjøre for seg selv i en slik situasjon. Man må våge å vise at man har det vanskelig - jeg vedder på at mange av dine venner har deg som en god venn og støtte og tenker at du takler det meste så bra... Er det synd å gi slipp på "glansbildet"? Eller tror du at de ikke vil være interessert i å lytte? Samboeren din har en ganske tøff situasjon. Jeg tror jeg ville ha fortalt ham det, men hvis du vurderer at det blir for mye, kan du jo prate med noen andre inntil han blir bedre. Kanskje han ville føle seg bedre, dersom han forstod at han ikke er alene om å ha det tøft. Det er noe som heter at "sammen er vi sterke"? Tror uansett at han har godt av å tenke på noe annet enn sine egne problemer, så uansett kan det vel være lurt å finne på noe å gjøre. (Jeg sverger som sagt til fysisk aktivitet!) Kanskje han også føler at han "plager" deg og dermed blir enda mer ille til mote? Hvis du åpner deg, kan det jo tenkes at han kan slappe mer av og få tilbake lystene sine igjen? Noen menn misliker når de føler at de får medlidenhet og blir beskyttet av kvinnen... Det er ikke akkurat en "boost" for manndomsfølelsen deres. Og da kan det vel bli så som så med sex.

Noe annet som er lurt å ha i tankene når det går litt trått, er hva man spiser. Får du nok vitaminer?

Jeg føler virkelig med deg, husker så inderlig godt hvordan det føltes. Jeg måtte tvinge meg selv til å være dønn ærlig med meg selv om hva som var problemet. Vet du selv hva det er som plager deg? Du er i alle fall ett skritt på veien til å åpne deg, i og med at du er her på DOL! Tenker på deg! Prøv å ta tak i din egen situasjon og bryt med mønsteret som du holder på å falle inn i. Jeg håper også at din samboers situasjon bedrer seg - kanskje han skulle vurdere å bytte jobb?