Hvor ble jeg av blant alle diagnosene og papirene?

[Gjest journal jenta]

var hos legen forrige dag. Nok en ny fastlege som skulle bli kjent med meg. Leste på skjermen. "blandet problematikk, sliter med psykiske og fysiske plager osv. Så så jeg på journalen min, tykk som Sofies verden og lurte på hvor jeg som menneske var blitt av blant alle de medisinske faguttrykkene. Kirurgen har redegjort for hvordan jeg ser ut innvendig. Psykiatrien har redegjort for hvordan mitt følelsesliv er i psykiatrise termer. Trygdekontoret hvordan min økonomi forholder seg

men hvor ble JEG av? Finnes det noe som kan forklare hvem mennesket er blant den tykke journalmappa. Jeg er en bunke papirer, men er jeg noe mer?

bare undrer.b

[frosken]

Hvis du er avhengig av en del hjelp fra fastlegen, så vil du forhåpentligvis etterhvert bli såpass kjent med vedkommende at du fremstår som en person mer enn en papirbunke.-)

[Bugge1365380662]

Hei! Skiftet på et tidspunkt selv primærlege,og etter å ha vært i helsevesenet på kryss og tvers med diverse diagnoser i årevis fikk jeg det samme problemet som deg.I det daglige forholder jeg meg stort sett til min psykiater som jeg ser hver uke,men nå vil jo alle spesialister i helsevesenet at rekvisisjoner skal komme gjennom primærlegen.

Vi kom frem til en løsning med en time 1 gang i mnd,hvor jeg kunne redegjøre for en av lidelsene mine av gangen.Primærleger lider etter mine opplevelser svært ofte av et syndrom"en ting av gangen-syndromet",og derfor kan det være greit å gjøre det på denne måten.

Så da startet vi med migrene i den første timen,bekkenleddsyndrom i den andre,angst og depresjoner i den tredje osv.Nå har han i hvertfall sine egne ord han kan lete opp når jeg henviser til noen av plagene mine.Kanskje en ide for deg,og andre pasienter som må forholde seg i mye større grad til helsevesenet enn folk flest. Lykke til.Papirer fyller bare ord,mens du er et levende og verdifullt menneske.Vennlig hilsen bugge.

[Gjest journal jenta]

takk for svaret. innlegget mitt var vel heller ment som en generell undring over at livet mitt plutselig var fremstilt som en bunke papirer, enn at jeg egentlig slet med helsevesenet. Det var bare tanker som slo meg, at ingen egentlig så meg som det mennesket jeg var, bare objektive nedskrivbare deler av det, formulert på et uforståelig språk

[Gjest nicksie]

Dette innlegget burde printes ut og gis alle som studerte til å arbeide med mennesker!!! Det du beskriver, den undringen, følelsen du beretter om, er en påminner. Det er alt for mange der ute som handler etter en slags metodisk oppskrift, fører sine journaler i de rette termene etter hver time osv. Men hvor ble den av den andre oppfølgingen? Hvilken hjelp og behandling fikk pasienten ut av dette?

Veien fra ord til handlig, kan mange ganger være lang. Og slik kan det også være mellom distanse og nærhet, der en er tilstede som menneske, følger opp ved at en viser at en bryr seg.