Hvorfor skal det være så vanskelig å ta imot hjelp?

[leda]

Hver dag kan jeg lese om krisen i psykiatrien i en eller annen avis. Og nesten like ofte kommer jeg over innelegg på diskusjonsgrupper fra mennesker som ikke får den hjelpen de føler de trenger eller som må stå på venteliste i måneder og år for å få en psykolog eller psykiater.

Jeg får dårlig samvittighet for at jeg sliter med å ta mot den hjelpen jeg får. Da jeg knakk helt sammen fikk jeg en sykehusplass på dagen. Etter utskrivelse fikk jeg gå til samtaler med overlegen på sykehuset i flere måneder. Jeg har en fastlege som stiller opp hundre prosent og hvis jeg trenger noe kan jeg bare sende henne en sms, så får jeg time på dagen og i tillegg stiller hun opp med støttesamtaler når psykiateren min har ferie. Hun skaffet meg også en dyktig psykiater som jeg er hos to ganger i uka. Men jeg føler at jeg ikke er verdt all denne oppmerksomheten. I går snakket vi, igjen, om den ensomheten jeg føler, at jeg ikke slipper noen inn. Det er klart at det hanger sammen med det å ha vært utsatt for grove overgrep over lang tid som barn. Det var vel som barn jeg lærte at det finnes ingen hjelp.

Hvordan kan jeg finne troen på at noen kan hjelpe meg? Og hvordan kan jeg overbevise meg selv om at jeg fortjener det?

Når dette er sagt, vil jeg også si at terapien så langt har gjort meg bedre - men jeg har enda langt igjen å gå.

[Bugge1365380662]

Kjære deg! Du sliter med dårlig selvfølelse, som så mange av oss som har vært utsatt for ulike typer overgrep.Jeg kjenner meg godt igjen i følelsene dine.Kanskje er du også sånn som meg som sliter med å kjenne på sinne.Du spør om hvordan du kan få troen på at noen kan hjelpe deg, og svaret er å la disse menneskene i helsevesenet som nå endelig hjelper deg få fortsette med det.Du spør om hvordan du kan overbevise deg selv om at du fortjener det.Det tror jeg er en lengre prosess.Den dagen du ser på ditt lille barn med omsorg,glede og ømhet.Men det er en lang prosess for mange av oss.Nå er du voksen som jeg,og barnet ditt føler seg ensomt,forlatt og tør ikke slippe noen inn.Er du som meg,er du kanskje ikke så glad i det barnet du var,og fortsatt bærer inne i deg.Men nå kan du ta et ansvar for barnet,nemlig tilby det hjelp.Hele du fortjener all den hjelpen du kan få.Og jeg fortjener de dobbelttimene jeg har fått med min psykiater de siste årene.Selv om det står folk på venteliste for å komme til hos min terapeut.De ville ikke gitt oss timene hadde vi ikke trengt det.Og selvfølgelig fortjener vi det, selv om vi ikke tror det.At vi ikke tror vi fortjener det er jo en av grunnene til at vi trenger timene.Det er selvfølgelig trist at ikke alle får god hjelp,men akkurat nå er vårt hovedansvar våre egne ensomme barn.Ingen voksne var der for å hjelpe mitt barn og min redde og utsatte tenåring, men nå er jeg voksen og kan gjøre det.Å gå i terapi er den beste måten å starte på. Målet mitt er at en dag skal jeg ikke forakte mitt eget barn.En dag skal jeg ta det på fanget og trøste det.Holde barnet rolig til pusten stilner,kroppen slapper av.Være tilstede med kjærlighet.Dit når jeg aldri uten terapi.Jeg skulle ønske vi alle nådde dit.Fortsett med terapien.Du fortjener den og mye mere til. Vennlig hilsen bugge.

Dette er fra en sang(et lite utdrag) jeg skrev når jeg var 14-15 år.

Tårer er skjult bak masken din

De renner fritt på ditt kinn

Bare du kan tørke dem bort

før du lar noen slippe inn

Så kom ikke å si

at du ikke vet

du lever i en ensom verden

en kald trygghet

Når skal du la masken falle?

20 år siden og jeg strever med det ennå.

[leda]

Kjære deg! Du sliter med dårlig selvfølelse, som så mange av oss som har vært utsatt for ulike typer overgrep.Jeg kjenner meg godt igjen i følelsene dine.Kanskje er du også sånn som meg som sliter med å kjenne på sinne.Du spør om hvordan du kan få troen på at noen kan hjelpe deg, og svaret er å la disse menneskene i helsevesenet som nå endelig hjelper deg få fortsette med det.Du spør om hvordan du kan overbevise deg selv om at du fortjener det.Det tror jeg er en lengre prosess.Den dagen du ser på ditt lille barn med omsorg,glede og ømhet.Men det er en lang prosess for mange av oss.Nå er du voksen som jeg,og barnet ditt føler seg ensomt,forlatt og tør ikke slippe noen inn.Er du som meg,er du kanskje ikke så glad i det barnet du var,og fortsatt bærer inne i deg.Men nå kan du ta et ansvar for barnet,nemlig tilby det hjelp.Hele du fortjener all den hjelpen du kan få.Og jeg fortjener de dobbelttimene jeg har fått med min psykiater de siste årene.Selv om det står folk på venteliste for å komme til hos min terapeut.De ville ikke gitt oss timene hadde vi ikke trengt det.Og selvfølgelig fortjener vi det, selv om vi ikke tror det.At vi ikke tror vi fortjener det er jo en av grunnene til at vi trenger timene.Det er selvfølgelig trist at ikke alle får god hjelp,men akkurat nå er vårt hovedansvar våre egne ensomme barn.Ingen voksne var der for å hjelpe mitt barn og min redde og utsatte tenåring, men nå er jeg voksen og kan gjøre det.Å gå i terapi er den beste måten å starte på. Målet mitt er at en dag skal jeg ikke forakte mitt eget barn.En dag skal jeg ta det på fanget og trøste det.Holde barnet rolig til pusten stilner,kroppen slapper av.Være tilstede med kjærlighet.Dit når jeg aldri uten terapi.Jeg skulle ønske vi alle nådde dit.Fortsett med terapien.Du fortjener den og mye mere til. Vennlig hilsen bugge.

Dette er fra en sang(et lite utdrag) jeg skrev når jeg var 14-15 år.

Tårer er skjult bak masken din

De renner fritt på ditt kinn

Bare du kan tørke dem bort

før du lar noen slippe inn

Så kom ikke å si

at du ikke vet

du lever i en ensom verden

en kald trygghet

Når skal du la masken falle?

20 år siden og jeg strever med det ennå.

Tusen takk for svaret ditt. Det hjelper mye å vite at jeg ikke er alene med disse følelsene. Og du har helt rett i at sim deg sliter jeg med å føle på sinne. Et sinne som nødvendigvis må være der et eller annet sted, men som jeg ikke får tak i - enda.

Jeg ønsker deg også lykke til videre i prosessen.

Hilsen Leda

[PieLill]

Har du noen gang ignorert dine potteplanter for lenge? Hva skjer når man endelig vanner dem; Alt vannet renner vekk og slipper ikke inn i jorden. Er det en liten lett plante flyter hele jordklumpen opp. Den har tørket så lenge at den ikke lengre virker særlig mottagelig for vann.

Men vi vet at smått om senn vil vannet suges opp i jorden og planten vil kvikne til. Så vi øser bare på med vann og bryr oss ikke så mye om at noe renner vekk. Det er ikke forgjeves. Det bare tar tid.

Det beste beviset på at du er verdt den hjelpen og omsorgen du får, er at du får den. Alle som har vært med underveis har trodd på deg, din verdi, verdien og nytten av å hjelpe deg. De ser ikke bare tørr jord og hengende blad. De ser liv og skjønnhet. De synes du er så verdifull at de er villige til å gi selv når du ikke helt klarer å ta imot. De føler seg nok ganske trygge på at før eller siden trenger det inn.

Og noe har allerede nådd inn. Du sier du har hatt framgang, selv om det er langt igjen. Du har tatt imot noe, selv om mye fortsatt flyter på utsiden. Har du tatt imot litt, kommer du til å klare å ta imot mer.

Jeg tenker ofte på det du opplever som psykisk neglebitt. Når man har vært uten om vinteren å nesten frosset negler og tær av seg, er det pokker så vondt å komme inn i varmen. Aller helst vil vi springe ut å putte fingrene og tærne ned i snøen igjen. Men vi gjør det ikke. Fordi vi vet at om vi bare holder ut, vil vi etter hvert kjenne at smertene blir borte og at varmen er god og lindrende.

Det gjør vondt å få det man har lengtet etter så lenge og så sårt. Så vondt at det er vanskelig å kjenne at det også er godt. Vanskelig å tro at det en gang vil bli godt. Men det vil bli godt. Det tar bare tid. Når man går gjennom det kjennes det uenderlig og håpløst, men i ettertid er det ikke så lenge.

Det er lett å si, men prøv å legg bort litt av skyldfølelsen for hva du ikke klarer å ta imot. Jeg tror ikke de som står rundt deg i denne prosessen bebreider deg. Jeg tror tvert imot at de gleder seg over den framgangen du har hatt.

Det kan også kjennes veldig sårt og håpløst å få noe du har lengtet etter og som du føler du trenger, når du ikke helt klarer å tro på det eller ta imot. Det er en vond følelse. Men det er også et bevis på at du er på riktig vei. Du vil ha det. Ellers hadde det ikke vært vondt. Etter hvert vil du lykkes.

Stor klem til deg. Den kan du ta imot med en gang, eller gjemme den i en skuff til en gang du kjenner at du er klar for den. Hvis du heller vil la den sige forbi på utsiden så du så vidt merker den, er det også helt greit. ;-)

mvh

[leda]

Har du noen gang ignorert dine potteplanter for lenge? Hva skjer når man endelig vanner dem; Alt vannet renner vekk og slipper ikke inn i jorden. Er det en liten lett plante flyter hele jordklumpen opp. Den har tørket så lenge at den ikke lengre virker særlig mottagelig for vann.

Men vi vet at smått om senn vil vannet suges opp i jorden og planten vil kvikne til. Så vi øser bare på med vann og bryr oss ikke så mye om at noe renner vekk. Det er ikke forgjeves. Det bare tar tid.

Det beste beviset på at du er verdt den hjelpen og omsorgen du får, er at du får den. Alle som har vært med underveis har trodd på deg, din verdi, verdien og nytten av å hjelpe deg. De ser ikke bare tørr jord og hengende blad. De ser liv og skjønnhet. De synes du er så verdifull at de er villige til å gi selv når du ikke helt klarer å ta imot. De føler seg nok ganske trygge på at før eller siden trenger det inn.

Og noe har allerede nådd inn. Du sier du har hatt framgang, selv om det er langt igjen. Du har tatt imot noe, selv om mye fortsatt flyter på utsiden. Har du tatt imot litt, kommer du til å klare å ta imot mer.

Jeg tenker ofte på det du opplever som psykisk neglebitt. Når man har vært uten om vinteren å nesten frosset negler og tær av seg, er det pokker så vondt å komme inn i varmen. Aller helst vil vi springe ut å putte fingrene og tærne ned i snøen igjen. Men vi gjør det ikke. Fordi vi vet at om vi bare holder ut, vil vi etter hvert kjenne at smertene blir borte og at varmen er god og lindrende.

Det gjør vondt å få det man har lengtet etter så lenge og så sårt. Så vondt at det er vanskelig å kjenne at det også er godt. Vanskelig å tro at det en gang vil bli godt. Men det vil bli godt. Det tar bare tid. Når man går gjennom det kjennes det uenderlig og håpløst, men i ettertid er det ikke så lenge.

Det er lett å si, men prøv å legg bort litt av skyldfølelsen for hva du ikke klarer å ta imot. Jeg tror ikke de som står rundt deg i denne prosessen bebreider deg. Jeg tror tvert imot at de gleder seg over den framgangen du har hatt.

Det kan også kjennes veldig sårt og håpløst å få noe du har lengtet etter og som du føler du trenger, når du ikke helt klarer å tro på det eller ta imot. Det er en vond følelse. Men det er også et bevis på at du er på riktig vei. Du vil ha det. Ellers hadde det ikke vært vondt. Etter hvert vil du lykkes.

Stor klem til deg. Den kan du ta imot med en gang, eller gjemme den i en skuff til en gang du kjenner at du er klar for den. Hvis du heller vil la den sige forbi på utsiden så du så vidt merker den, er det også helt greit. ;-)

mvh

Tusen takk for svaret på innlegget mitt. Jeg har såvidt begynt med å legge rotklumpen i vann noen øyeblikk av gangen :-)

Og jeg tar gjerne mot klemmen din - og sender en tilbake