Ekspertsvar Farlig terapi

[Gjest uten signatur]

Er det farlig når en går til en terapeut som har lagt linjen som personlig engasjert men som pasienten "avslører" at bare later som? Eller bryr de seg i virkeligheten? Når et av problemområdene til pasienten er at ingen bryr seg om vedkommende, er det ikke farlig å gi seg ut for å være en som gjør det, når både pasienten og terapeuten vet at det ikke er slik? Det må være et dilemma. Kanskje terapi da bare er skadelig når pasienten blir minnet om slike skadelige forhold fra tidligere erfaringer.

Hvorfor later de som de bryr seg, medvitnede om at pasienten ikke "har" noen andre, og at det bare gjør vondt når de gjør det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva er å bry seg?

Hva skal behandleren si/ikke si, gjøre/ikke gjøre for at du klart skal oppfatte det som at vedkommende bryr seg?

[Gjest Little Madam]

Enhver god behandler bryr seg vel om at pasienten skal få en bedre hverdag og et bedre liv.

Men en behandler er ikke der for å erstatte en savnet familie eller gode venner...

Men han/hun kan hjelpe deg til å oppnå en bedre livskvalitet.. F.eks klare å skaffe/holde på gode venner som vil deg vel.. Fungere bedre på jobben, klare deg gjennom studier etc.

[sterksvak]

Hva er å bry seg?

Hva skal behandleren si/ikke si, gjøre/ikke gjøre for at du klart skal oppfatte det som at vedkommende bryr seg?

Jeg sa en gang til min tidligere terapeut: "dere er jo bare terapeuter, så det dere sier betyr ingenting fordi det er jo bare jobben deres! hva som gjelder ellers i samfunnet (spes i fh til min familie) og det de sier er jo sånn verden egentlig er. Dermed er jeg helt gal."

Han reagerte med å si "hvis du tror at vi ikke bryr oss om klientene våre tar du helt feil." Tror kanskje jeg såret ham litt da, men jeg følte jo det som reellt.

Uansett, mitt poeng er at jeg tror de fleste behandlerne bryr seg om klienten sin og hvordan det går, men at vi faktisk er jobben deres, og vi har vår "time" der. Sånn må det vel være også? Hva vil alternativet være? Vil du ha hatt det alternativet? Jeg tror de kan få deg til å klare deg selv:)

Man kan jo bry seg og samtidig ikke være der hele tiden. Det kan de ikke, og til syvende og sist er det jo bare en selv som kan karre seg på rett kjøl. Men hvis man kan begynne å vise hva man føler og tenker i terapi, vil man sannsynligvis få et eget nettverk som er bra etterhvert. Den første gode relasjonen kan begynne med terapeuten, og resten kommer etterpå...? Nå snakker jeg i fh til det å mangle nettverk osv. Jeg har vært der jeg....

Håper du klarer ta i mot det terapeuten din tilbyr deg, selv om det ikke er like mye som du skulle ønske.

*lykke til*

[Bugge1365380662]

Jeg tror ikke psykiateren later som han bryr seg.Han har sin rolle,jeg min,men samtidig er vi to mennesker som møtes i et "intimt" rom og da skapes et ekte engasjement.Samtidig har de evnen til å legge vekk deg og meg når den neste pasienten kommer.Det handler om profesjonalitet og gode interpersonelle grenser.

Men denne følelsen av å bli sett kan oppleves skremmende. Veldig skremmende. Her har jeg en terapeut som ser mitt sårede indre barn og som gir uttrykk for å like det.I mange måneder hadde jeg et visuellt bilde av meg selv i fosterstilling.Hadde jeg sluttet terapien på det stadiet vet ikke jeg hva som hadde skjedd.Jeg hadde jo blottlagt meg på en måte som aldri før.Mannen min elsket meg, men det tok en stund før han forstod han måtte elske barnet mitt også.Og jeg hatet barnet mitt.Bare terapeuten viste genuin omsorg.Var det ekte?Ja,det var det.Hvis ikke hadde det aldri kjentes så ukjent og skremmende ut.Hvis ikke hadde jeg aldri blitt så livredd.Terapeuten min gav meg dette bildet som jeg skal bære med meg til min siste dag(Litt melodramatisk men dog)

Han sa at han ville løfte mitt redde lille barn på fanget og trøste det,holde det rolig til jeg ble stille og trygg.Vi snakket om at jeg fikk angst av dette bildet, men nå gråter jeg fordi dette bildet har levd i meg noen år nå,og jeg nærmer meg.Det skremmer meg ikke så mye lenger.Jeg visualiserer over bildet ofte.Jeg går hos en annen terapeut nå som er like flink på sin måte, men bærer med meg den gamle på skuldra.Når jeg er streng mot meg selv,korrigerer han.Når jeg føler meg unormal,normaliserer han.Godt å ha siden jeg har noen demoner på den andre skuldra.

Hvorfor er ikke det ekte?Fordi han får penger for det? Av og til er det for meg en behagelig tanke at han får betalt for å ha meg gående.Når jeg blir sikker på at han er dritlei av meg bruker jeg å minne ham på pengene som tross alt strømmer inn...Da bruker han å le.

Våg og stå i terapien,gi av deg selv,og du vil få mer tilbake.Det finnes sikkert terapeuter som ikke bryr seg stort,men de vil ikke klare å røre så sterkt ved deg tror jeg.Vennlig hilsen ei litt personlig og gråtkvalt bugge.