Deprimert - apatisk

[paralysert]

Har i lengre tid slitt med noe jeg regner med er en kombinasjon av angst og depresjon.

Helt siden jeg var liten, har jeg slitt med dårlig selvbilde. For feit - for stygg - for stusselig... Hadde en bror som ikke akkurat gjorde livet lettere for meg i barndommen ( noe han nå har unnskyldt seg for - jeg har et godt forhold til ham nå).

Har aldri vært spesielt lykkelig, og har hatt problemer med å holde orden på livet mitt - jeg klarer for eksempel ikke å ta tak i de enkleste ting, som f.eks. å holde "husorden". Jeg viker fra problemer og unngår konflikter så langt det lar seg gjøre.

Etter et forholdsvis greit opphold på universitetet, har jeg nå flyttet tilbake til hjemstedet mitt, der jeg har en god jobb med grei lønn. Har et veldig begrenset sosial liv, dog...

I de siste par årene har jeg slitt med noe tyngre depresjoner, og hatt en del problemer med å fungere sosialt og privat. Får angst når jeg skal hente posten ( problem-unnvikning igjen... ), og greier ikke å holde orden - eller å opprette orden - rundt meg.

På jobb går det forsåvidt greit, selv om jeg har problemer med å samarbeide med visse personer - og på grunn av selvbilde og konfliktvegring gjør jeg aldri noe med det... Får tilbakemeldinger på at jeg gjør en bra jobb, dog...

Moren min døde for litt over en måned siden, og jeg prøver å hjelpe faren min en del med det daglige. Siden jeg har bor like ved, har jeg midlertidig flyttet hjem... Er en viss belastning på en allerede frynsete psyke.

Et "problem" for meg er at jeg ikke passer inn i det bilde jeg har av deprimerte. Jeg sover greit om natten og fungerer ok på jobb ( selv om jeg sliter med konsentrasjonsevnen ). Min bror nr.2 kaller meg lat, og det er vel kanskje det jeg er... Sliter med å ta meg selv i skinnet og få orden på livet mitt...

Har lenge gått og vurdert å gå til lege med problemene mine, og nevnte det litt sånn i forbifarten til legen min. Han sa at jeg måtte ordne psykologhjelp selv... Er ikke dette noe legen burde hjelpe meg med ? Er en rimelig høy terskel for meg, det å ringe til psykolog...

( Og det var dagens selvmedlidende bok, "we return to our regularly scheduled program" )

[Luna21365380663]

Jeg ville bedt fastlegen din om å ta litt ansvar for deg, og henvise deg til psykolog. Om ikke annet, så for en "utredning", for å se om dette hadde vært noe for deg. Ikke la det gå for lenge og balle på seg.. har vært der du er nå, og lenger, og det var ikke noe kjekt..