Hvorfor har ingen hjelpt meg?????

[M83S]

Nå har jeg funnet ut hvorfor angsten har kommet... tror jeg hvertfall...

Da jeg var liten var mamma lagt inn på psykiatrisk, og pappa var også psykisk syk. Jeg har gått på puter hele livet mitt slik at de ikke skal få tilbakefall... Hele oppveksten min har vært slik.

Ting som ikke har vært normalt har blitt normalisert. Angst fikk jeg da jeg var 10 år... 2 år etter mamma hadde vært lagt inn, og mens pappa hadde sterk angst. Mamma sa: "Slapp av! Slik har jeg også hatt det! Angst er helt normalt!" Men, det er ikke det!!!

Jeg har blitt oppdratt til å tro det... oppdratt i en psykisk nedbrytende verden! Har sett såååååå mye rart! Opptrappinger og nedtrappinger på medisiner. Mamma som sprang barbent uti snøen og trodde hun var gud. Pappa som fikk angstanfall og datt sammen rett foran meg. Mamma som gynget frem og tilbake mens angsten stod på. Ting som gjør et barn uttrygg!!!!!!

Nå er jeg sint! Ikke bare på mamma og pappa... men også på systemet!!!!! Hvorfor fikk ingen meg ut av fangenskapet. Alle visste hvordan ståa var hjemme hos oss.. Og at vi barna hadde et helvete. Syke foreldre gjør også barna sine syke! Hvorfor fikk vi ikke hjelp??????????

Så nå sitter jeg med en diagnose som kan ødelegge resten av livet mitt... Jeg må leve med angst for resten av livet, fordi ingen har sagt ifra til meg at jeg må ha hjelp. Jeg måtte bli voksen før jeg skjønte at jeg trengte hjelp. Og nå har byllen allerde vokst seg stor, alt for stor. Hvorfor har ingen hjelpt meg?????????????

[frosken]

Du har grunn til å være sint! Det tas sannsynligvis altfor mye hensyn til foreldrenes følelser i slike tilfeller, slik at man av frykt for å gjøre deres liv verre "ofrer" barna.

Håper du etterhvert blir litt mer optimistisk mht fremtiden. Selv om du har en råtten bakgrunn og du sliter i dag, kan fremtiden komme til å bli adskillig bedre enn den fremstår for deg nå.

Lykke til!

[Gjest nicksie]

Svaret på at ingen har hjulpet deg må nok dessverre være at psykiatrien ikke har "forstått" og brydd seg om at pasientene er mer enn nettopp pasienter. Det er det man i beste fall kan kalle ansvarsfraskrivelse. Mer passende synes jeg det er å kalle det et særdeles forsømmende og totalt sviktende system. Det er forferdelig uholdbart og kritikkverdig at ikke-barnevennlig system kunne vært system som kunne gjort noe for deg tidligere ved å kontakte andre instanser! Innlegget ditt er skremmende og trist lesning, men fantastisk å høre at du roper og skriker sint nå. Du har all grunn til å være opprørt. Slikt skulle være unødvendig i et samfunn i 2004 med en psykiatri som står etter mange tiår på barnefronten i forhold til forebygging. Håper du kan få en orden på livet ditt etter hvert tross den manglende inngripenen og de uforutsigbare opplevelsene.

[Gjest Phenomena]

Akkurat det føler jeg også!

Jeg har vokst opp med en mor med paranoid psykose, og en far som holdt seg unna bestandig. Jeg var eneste barnet, og tok støyten / ansvaret. Psykiaterne til min mor sa at hun trygt kunne ha ansvar for meg, for jeg hadde en personlighetstype som ikke ville ta skade av hennes vrangforestillinger, siden jeg var så fornuftig og flink ei lita jente.

Møter jeg den psykiater'n i dag skal han f*** få høre hva han dømte meg til!

Ikke før jeg fikk et alvorlig sammenbrudd i voksen alder, fikk jeg litt system på sakene mine og lærte meg forskjellen på normalt og unormalt, og føler heldigvis at jeg er bedre skikket til å ta vare på mine barn enn jeg ble tatt vare på selv.

Håper du får det bedre snart! Klem!