jeg har så mange problemer

[Gjest trrrish]

Jeg er tvangsinnlagt pga psykotiske symptomer. De har gått over nå. På posten er det bare to jenter som er på min alder. De er seff lagt inn for spiseforstyrrelser, og er kjempetynne og perfekte, mens jeg er en feit boble. Og det er ikke bare meg som mener det, BMI er også enig, det samme er alle andre, for jeg får stadige kommentarer på at jeg har blitt tjukk! Fra folk jeg aldri hadde ventet skulle legge seg oppi det. Så jeg planlegger å slanke meg hver dag, men overspiser alltid og må spy stadig vekk! Så må jeg kutte meg for alt er så håpløst. Jeg har angst hele tiden fordi faren min skremmer meg og har gjort meg livredd for ekskona hans, som jeg må kontakte for å få kontakt med søsteren min, men nå tørr jeg ikke, dermed får jeg ikke kontakt med søsteren min:( Jeg kan ikke gjøre annet enn å kutte meg opp. Blir sikkert kasta ut fra posten når som helst, for pleiern som kjørte meg hjem idag sa at legen vurderte å sette meg over på frivillig paragraf. Jeg ville egentlig ikke være innlagt, men nå som jeg er her, føles det ok. Og da blir jeg jo sikkert kasta ut! Alle kommer til å forlate meg, alle vennene mine kommer til å forlate meg! Man kan ikke stole på noen! Alle svikter og går sin vei! Jeg blir helt alene, feit og jævlig, er bare meg og maten igjen. Hater å skjære meg opp, syns det er så fælt, men gjør det siden jeg er uten håp!

Når en ting er over, kommer alltid noe annet! Slik har det vært hele mitt liv. Nå har jeg strevd med depresjoner i et par år, store smerter har jeg bært med meg, og endelig er de over, fordi jeg fikk litium! (HURRA!!!!!!!!!) Så jeg skrev meg ut fra DPS og vil klare meg selv, men så turte jeg ikke være hjemme mer fordi jeg hørte stemmer og så syner og ble påført tanker som ikke var mine. Jeg lå under ei bru fordi jeg ikke turte være hjemme, før jeg gikk rundt på gata og snakket høyt med meg selv, fordi jeg trodde jeg snakket med en kar som gikk inni meg og påførte meg tanker! Så ble jeg lagt inn frivillig for å øke på Seroquel, men turnuslegen på posten mente jeg var overmedisinert og at det er derfor jeg ikke orker noe, og trappa NED på Seroquel og skrev meg ut, så ble jeg tvangsinnlagt dagen etter! Jeg brydde meg egentlig ikke så mye om at jeg ble lagt inn, for jeg turte ikke være hjemme uansett, men nå har alt det der gått over og alt er tilbake til det normale. Så da kan jeg vel være hjemme. Men nå vil jeg ikke være hjemme, jeg vil være på denne posten!

Hva skal jeg gjøre?

[notthathappy]

Hvorfor kan du ikke ha kontakt med søstra di uten at faren din og ekskona vet det? Det virker som om du har et godt forhold til søstra di, og da er det desto mer viktig for deg å få snakke med henne.

Synes også at du bør bli på posten hvis du føler deg trygg der, i hvert fall til du har roet deg litt eller til du får noen utenfor til å ta seg av deg. Nå vet jo ikke jeg om du har noen du stoler på, men det håper jeg virkelig.

Uansett så ønsker jeg deg lykke til.

[frosken]

Hei trrrish!

Trist å høre at du sliter så mye, og at du er så redd for å bli forlatt.

Snakk ordentlig med behandlerne på posten, du kan kanskje vise dem dette innlegget, prøv å fortelle dem med ord hvordan du har det.

Håper du raskt slutter med selvskadingen igjen.

[Gjest miss_nemi]

Huff:-/ Du bør absolutt ta dette opp med behandleren din, h*n er den einaste som kan gje råd/hjelpe... skjønner at du ikkje har det godt. Vær ærlig, fortel korleis du har det! Ikkje skyv vekk vennane dine. Forklar korleis du har det, ærlighet er ofte det beste, det har eg funne ut og no har eg verdens beste venner som stiller opp for meg. Berre ikkje gje opp!

Mvh

[Bugge1365380662]

Kjære trrrish! Det er godt at de psykotiske symptomene for øyeblikket har gitt seg litt.De to andre jentene ser kanskje "perfekte" ut(hva nå det er), men det er en grunn til at de er der.Man kan ha et veldig ulykkelig liv selv om en er tynn,selv om jeg vet av erfaring at en kan bli kjempedeprimert av å føle seg for tykk.Det hjelper lite å se fin ut, hvis en har det vondt inne i seg.Jeg har overspist mye i perioder og gått opp og ned i årevis.Og selv om jeg alltid har forstått at det på langt nær ville løse alle mine problemer,har det betydd mye for meg å ikke være for tjukk eller være i nærheten av sin trivselsvekt.Min psykiater har forstått det,og følger meg opp på det området også.Med samtale rundt det og medisiner som hjelper meg til ikke å spise av angst.Dette er det første året jeg ikke har gått som en jojo opp og ned,og jeg har fått kjent på konturene av min egen kropp,ikke hatet kroppen min så mye som før.Selv om en har mange andre problemer,synes jeg en kan be om hjelp rundt slike ting også.Etter min opplevelse er det ikke det å være overvektig som er det største problemet, men det livet jeg har levd med mat til å døyve,skam,den evige rundgangen.Etter ei uke uten overspising kunne jeg ofte begynne å føle meg bedre,selv om vekten ikke hadde forandret seg.Det er vondt å føle en ikke har kontroll.Ellers synes jeg mange frodige jenter ser kjempefine ut i mine øyne, men forstår det hjelper lite hvis vedkommende ikke føler seg slik. Ønsker deg en god helg og at du får bli der så lenge du føler du trenger det.

[goliane]

Håper du får være på avdelinga til du føler deg bedre og til de finner ut av det med medisinering.

Får du noen annen form for behandling, da? Tror du kunne ha nytte av samtaleterapi, også.

Synd at du må plages sånn!

Skulle ønske du kunne slutte å skade deg sjøl. Du er ei likandes jente som burde ta vare på deg sjøl istedenfor å skade deg sjøl.

Om å være tynn, så er ikke det nødvendigvis lykken, iallfall ikke hvis årsaken er en spiseforstyrrelse. Og perfekt er vel ingen, heldigvis.

Vær den du er! Vi liker deg for den du er, vet du!

Trøsteklem fra