Hvordan kommer over skuffelse i livet?

[Gjest livet er kjipt]

Er utslitt og deprimert for tiden. Er arbeidsledig og har gitt opp å finne jobb. Ble sparket fra forrige jobb. Skal nå søke attføring. Hele livet mitt har gått til dundas. Jeg lykkes ikke på noen områder. Har prøvd å få meg kjæreste, men mennene dumper meg før de rekker å bli kjent med meg. Har blitt presset til sex en gang av en drittsekk som jeg trodde var interessert i meg. Dette var mitt første samleie. Har ikke turt å slippe en mann innpå meg igjen. Nå er det 8 år siden. Har vært utsatt for seksuelle overgrep (beføling) tidligere. Har nå mistet interessen helt sosialt. Lever i isolat nesten. Har bare kontakt meg mine gamle foreldre. Har gått i behandling i snart 8 år nå. Hadde forventet meg en annen utvikling. Nå har jeg mer eller mindre gitt opp. Ligger mye til sengs. Jeg takler dårlig nederlag. Synes det er vanskelig å reise seg igjen og få troen på menneskene og fremtiden. Noen råd?

[Gjest Menst jeg venter på sommeren]

Skjønner at du sliter, og det er mange med deg!

Har du fått hjelp etter overgrepene? Ja fordi beføling er overgrep det og, så lenge du ikke vil det selv...

Har du kontakt med noen nå?

Innenfor psykriatrien? det er viktig nemlig å få satt ord på følelsene sine...

Har du tenkt på støtte ordninger som støttekontakt o.l

Var selv støttekontakt for en ung dame som hadde det vanskelig for å komme seg ut, hun trengte en "venn" å snakke med, og vi er idag ganske så gode venner da vi var like på mange måter ( er pr idag ikke kontakten hennes, bare venn)

[Gjest livet er kjipt]

Skjønner at du sliter, og det er mange med deg!

Har du fått hjelp etter overgrepene? Ja fordi beføling er overgrep det og, så lenge du ikke vil det selv...

Har du kontakt med noen nå?

Innenfor psykriatrien? det er viktig nemlig å få satt ord på følelsene sine...

Har du tenkt på støtte ordninger som støttekontakt o.l

Var selv støttekontakt for en ung dame som hadde det vanskelig for å komme seg ut, hun trengte en "venn" å snakke med, og vi er idag ganske så gode venner da vi var like på mange måter ( er pr idag ikke kontakten hennes, bare venn)

Jeg går fortsatt til psykolog. Føler at hun jeg går til nå hjelper. Nå får jeg endel innsikt, men det er veldig tøft og jeg kan føle meg svimmel og paranoid til tider. Jeg er for stolt til å ha støttekontakt. Føler en del skam over problemene mine. Har vokst opp i et vellykket miljø og synes det er ekstra vanskelig å innrømme problemer her fordi jeg er redd for å bli mobbet.