hvorfor klarer jeg ikke å bli mer sosial?

[tullball1365380062]

dette ble veldig langt men hvis noen orker å lese hele og har et tips eller ti å komme med så er jeg utrolig takknemlig. nå har jeg prøvd å jobbe med å bli mer pratsom og hyggelig overfor andre i to år, og jeg merker en liten forbedring, men jeg klarer fortsatt ikke å bli kjent med andre personer like lett som "normale" personer. jeg bryr meg ikke så mye om hva folk sier, og jeg tør å være meg selv når jeg har blitt kjent med folk. men jeg var i militæret et år nå, og alle de andre i troppen hadde en eller annen de var bestevenner med, men ingen hadde meg som bestevenn. jeg var mer sånn midt på treet for de fleste tror jeg. jeg fant ingen som jeg klikket helt med, men det virket det som alle de andre gjorde. til og med en som var fullstendig asosial og hadde bare meg som venn det første halvåret ble mye bedre venn med en annen i troppen da han begynte å bli mer sosial. jeg prøver å prate litt mer med folk enn jeg gjorde før men da føler jeg nesten bestandig at det bare blir så kjedelig tørrprat. det var ei jente i troppen som jeg var sammen med endel men det var det samme med hu også. når vi prata sammen var det nesten bare kjedelige ting vi prata om. noe av grunnen var kanskje at jeg følte at jeg ikke kunne stole helt på henne, fordi hun baksnakka andre så mye. jeg klarer rett og slett ikke å komme på noe interessant å prate om! det er så frustrerende, og jeg føler at jeg bare blir halvveis inkludert i alle vennekretser jeg er innom. det er flere som har vist interesse for å bli kjent med meg, men jeg føler at jeg ikke klarer å leve opp til forventningene. jeg vil så gjerne være den typen som er blid og hyggelig mot alle og kan prate med hvem som helst, men jeg får det ikke til!

[Gjest T-Puss]

Dette var som om jeg skulle ha skrevet det selv! Kjenner meg utrolig godt igjen. Har prøvd en stund jeg også, men føler ikke at jeg kommer noen vei. Jeg snakker ikke før jeg blir snakket til, for å si det på den måten. Føler ikke at jeg har noe å snakke om. Etter jeg har fått i meg noen halvlitere går det greit, men man kan jo ikke være full hver gang man skal prate med noen heller... Er få mennesker her i verden jeg føler jeg kan snakke med alt om. Synd, men sånn er det nå bare... Vi får fortsette og prøve! Lykke til!!!

[Gjest atarax]

Dette var som om jeg skulle ha skrevet det selv! Kjenner meg utrolig godt igjen. Har prøvd en stund jeg også, men føler ikke at jeg kommer noen vei. Jeg snakker ikke før jeg blir snakket til, for å si det på den måten. Føler ikke at jeg har noe å snakke om. Etter jeg har fått i meg noen halvlitere går det greit, men man kan jo ikke være full hver gang man skal prate med noen heller... Er få mennesker her i verden jeg føler jeg kan snakke med alt om. Synd, men sånn er det nå bare... Vi får fortsette og prøve! Lykke til!!!

Godt å vite at det er flere som har det sånn!! Jeg kjenner meg også godt igjen i dette. Har prøvd fontex og synes at det har hjulpet meg litt. Har også vært til psykeriater, der fikk jeg mye hjelp, men man blir jo ikke veldig sosial av det heller. DEt gav meg en bedre forståelse av meg selv.Har så mange ganger følt at det jeg sier er så uinterresant!!! Det er liksom noe som mangler.

[tjohei]

Kan det være sosial fobi eller sosial angst? Hva med å spørre andre og lytte på hva de sier og komme med kommentarer på det og kanskje med dine egne tanker omkring det. Ofte er det lettere å få kontakt med pratsomme mennesker. Prat om ting som dere har felles. Er du sjenert eller anspent? Er det noe som gjør det ekstra vanskelig?

[Gjest Timari]

De fleste mennesker (inkludert meg selv) er glade i å prate om seg selv. Prøver du noen ganger å vinkle samtalen om noe som handler om dem?. Ikke at det alltid er så interessant å høre på eller snakke om men får ofte andre til å føle seg viktige.Du må nok bare prøve deg frem og forhåpentligvis så vil det løsne litt etter litt. Har du noen som du føler deg helt sikker på som du kan prøve ut litt ulike strategier på? Eller noen som det ikke er så farlig med som du kan tillate deg å gjøre noen brølere også?

Ikke gi opp. Jeg er sikker på at det vil løsne litt for deg også etterhvert. Men ta tiden til hjelp og fortsett med å prate med folk selv om det føles frustrerende til tider.

lykke til

mvh

[Gjest Trinada]

Ser at du har fått en del svar her. Noe av det du skrev fikk meg til å tenke litt på hvordan jeg selv oppfatter meg selv. Jeg kunne oppleve selv at en jeg ble venninne med plutselig ble revet bort av en som tilsynelatende var mer populær. og det syntes jeg var frustrerende

Er det slik at du trekker deg unna når en du blir kjent med blir kjent med en annen? Det betyr jo ikke at du ikke er ønsket eller ikke interessant lenger men at vedkommende ønsker å dele oppmerksomheten sin med flere personer. Hvis du da trekker deg unna så signaliserer du kanskje at du da ikke likte at vedkommende ble kjent med andre. Så hvorfor ikke benytte den muligheten til å prate med enda en ny person du også? Du er ingen klikkeperson og det er helt greit. Jeg liker heller ikke klikker. Men på den måten så blir du også kjent med flere og sannsyneligvis så ønsker de også å inkludere deg i felleskapet men kanskje du selv må ta initiativet til det.

[bohemen1365380717]

hei

dette er mer et brev om forståelse enn om råd. da jeg leste innlegget ditt traff det meg skikkelig. det var som å lese mine egne tanker og følelser. jeg har vel selv hatt problemer med sjenertheten så lenge jeg kan huske, men det har forverret seg de siste årene. jeg klarer ikke snakke "normalt" med nye folk, det blir bare overfladisk og jeg føler at det bildet jeg gir ut av meg selv ikke stemmer. jeg føler også at jeg heller ikke lever opp til andres forventninger. føler meg generelt som en ganske kjedelig peson...jeg finner også meg selv utrygg på store folkemegder,og unngår derfor steder med mange mennesker. alt dette har ført til store depresjoner, og jeg har måttet få hjelp av psykriater og medisiner... dette har hjulpet, men jeg har fremdeles problemer med det sosiale, selvbilde og depresjon...så, dette er min historie. jeg vet ikke om det er noe du får noe ut av, men jeg vet det at det er vanskelig å finne en som forstår.for ingen har forstått meg helt, eller kanskje ikke tatt meg helt seriøst. derfor vil jeg bare at du skal vite at jeg forstår deg, dine tanker og følelser. jeg går gjennom det samme selv...

hilsen helene

[tullball1365380062]

hei

dette er mer et brev om forståelse enn om råd. da jeg leste innlegget ditt traff det meg skikkelig. det var som å lese mine egne tanker og følelser. jeg har vel selv hatt problemer med sjenertheten så lenge jeg kan huske, men det har forverret seg de siste årene. jeg klarer ikke snakke "normalt" med nye folk, det blir bare overfladisk og jeg føler at det bildet jeg gir ut av meg selv ikke stemmer. jeg føler også at jeg heller ikke lever opp til andres forventninger. føler meg generelt som en ganske kjedelig peson...jeg finner også meg selv utrygg på store folkemegder,og unngår derfor steder med mange mennesker. alt dette har ført til store depresjoner, og jeg har måttet få hjelp av psykriater og medisiner... dette har hjulpet, men jeg har fremdeles problemer med det sosiale, selvbilde og depresjon...så, dette er min historie. jeg vet ikke om det er noe du får noe ut av, men jeg vet det at det er vanskelig å finne en som forstår.for ingen har forstått meg helt, eller kanskje ikke tatt meg helt seriøst. derfor vil jeg bare at du skal vite at jeg forstår deg, dine tanker og følelser. jeg går gjennom det samme selv...

hilsen helene

takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt helene. det var flere som sa at de hadde det omtrent som oss, så det er nok ikke helt uvanlig. har ikke snakka med psykolog eller noe sånt enda, men jeg burde kanskje prøve det... men snart skal jeg flytte til et nytt sted og begynne å jobbe og få en ny sjanse til å få nye venner. håper bare det går bedre nå. jeg regner med at det gjør det. jeg håper det bedrer seg for deg også snart. du er helt sikkert ikke så kjedelig som du innbiller deg.

[bohemen1365380717]

takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt helene. det var flere som sa at de hadde det omtrent som oss, så det er nok ikke helt uvanlig. har ikke snakka med psykolog eller noe sånt enda, men jeg burde kanskje prøve det... men snart skal jeg flytte til et nytt sted og begynne å jobbe og få en ny sjanse til å få nye venner. håper bare det går bedre nå. jeg regner med at det gjør det. jeg håper det bedrer seg for deg også snart. du er helt sikkert ikke så kjedelig som du innbiller deg.

hei tullball, tusen takk for at du tok deg tiden til å skrive tilbake. setter pris på det. jeg vil bare ønske deg lykke til med den nye sjansen, og håper virkelig at det ender bra for deg. det å komme i nye omgivelser og rundt nye mennesker tror jeg kan være bra. det å gå til psykolog er kanskje noe å vurdere, det har ihvertfall vært en possitiv opplevelse i mitt tilfelle. selv om jeg ikke har det helt bra med meg selv enda, merker jeg framgang. tusen takk, og lykke til.