Bipolar. Har dere en utfordring?

[nachnoo]

Jeg opplever ofte her på DOL, men også i RL at personer med BP (særlig BP2) opplever at andre stiller spørsmål ved diagnosen deres. Særlig gjelder dette dersom det ikke har vært noen sykdomsepisoder på en stund. Noen som har opplevd dette?

Slike spørsmål om diagnosen viser kompetansesvikt. Det er ingen som spør en diabetiker om han virkelig har diabetes når blodsukkeret har vært normalt lenge pga behandling med insulin.

Fakta er jo at kanskje 70-80% av personer med BP ikke får nye episoder dersom de har fått korrekt behandling.

Det er klare kriterier for å stille diagnosen, og diagnosen forsvinner ikke selv om man blir korrekt behandlet og ikke får nye episoder.

[Sokk]

Jeg har opplevd dette flere ganger. 

[adhoc]

Ja, jeg har opplevd det flere ganger, også fra svørt nære. Jeg er ganske velfungerende når jeg fungerer, og opplever at jeg at jeg har valget mellom å utlevere meg selv i altfor stor grad for å "bevise" - eller bare holde kjeft og skifte tema. "Vi har det jo alltid vanskelig innimellom."

[AnonymBruker]

Ja, noen i familien min tok kontakt med DPS på dette grunnlaget og behandler fjernet/erstattet diagnosen selv om jeg oppfylte kriteriene til bp2.

Anonymkode: 587ef...812

[AnonymBruker]

Ja, på DPS. Har lest noen bøker om bipolar lidelse (blant annet en du anbefalte her, jeg husker ikke tittel) og ser at jeg oppfyller så og si alle "kriterier" for at man bør mistanke bipolar lidelse. Det har imidlertid vært usikkerhet rundt oppstemte perioder (noe jeg forstår) og diagnosen ble fjernet etter i underkant av 15 år med god respons på stemningsstabiliserende. Fikk adhd diagnose og DPS bestemte seg da for at de tilbakevendende depresjonene kunne forklares med det istedet. Jeg måtte selv foreslå å starte opp med lamictal igjen 

Anonymkode: bd736...fcb

[krøll9]

Ja. Men mest fra behandlere som selv har vært med på å stille og revurdere diagnosen. 

Ser man tilbake i journal så har tilfeller av hypomani eller mani vært beskrevet av meg selv, helsepersonell ved innleggelse, til og med behandl. psykiatere, men sist behandler var enig med meg om at diagnosen trolig er feil, siden hun (mener ;)) å ikke ha møtt meg slik og fordi jeg ovenfor henne ikke har beskrevet episoder som høres slik ut. 

1. Jeg har en naturlig syklus av tvil vs. skråsikkerhet rundt diagnosen. Hva jeg tenker og sier der og da, godtas alltid av behandler som en sannhet - i'm goddamned talented og overbevisende også da 😆😎 Tror jeg en periode ikke på det selv, så tror ikke behandler jeg har kontakt med da heller det. Journal leser de tydeligvis ikke. Jeg viser heller ikke til den når jeg ikke tror på det selv heller - det er jo da lite koherent for tankegangen min å referere til dokumentasjon jeg vet foreligger men per da ikke vil vedkjenne meg... 

2. Jeg gidder rett og slett ikke gjenfortelle og påpeke ting fra fortiden på nytt og på nytt. Særlig pga ovenfornevnte grunn: Jeg tror ofte ikke på det selv. 

3. De siste årene har jeg vært deprimert mesteparten av tiden. Lite nøytralt egentlig. Men jeg var helt genial, sporty, kreativ og/eller impulsiv, super arrogant og/eller super sosial og/eller særdeles hissig: sommer 2020, vår 2021, sommer 2022, Husker ikke 2023, januar 2024 (da gikk jeg på bipolar kurs ukentlig og var komplett motsatt slik jeg hadde vært halvåret før med dyp depresjon... men hadde ikke samme behandler😆😆😆), muligens er kort stund august 2024,. Kanskje litt januar 2026 - men den er jeg ganske i tvil om... IAf. Når jeg er deprimert er jeg syk - ikke alltid i jobb. Gråtende eller apatisk... det er lett å se. 

Men når jeg bare er genial, da ser man ikke skogen for bare trær. Ikke jeg heller. Men på vei ut av skogen når jeg ser tilbake, da kan jeg kanskje skimte litt da 🤪 Men da sier jeg det heller til andre enn behandler - for vil jo ta avstand fra det. Siden behandlere overtar hva jeg sier en til en, så tviler man på min diagnose. 

Jeg tviler på diagnosen fordi profesjonelle tviler på diagnosen, og fordi antatte hypomanier ikke er negative for meg, og jeg ikke vil sykeliggjøre et energinivå som ikke har skapt problemer, gjort meg skikkelig syk osv... Bare er sånn. 

Familien har vel aldri egentlig tvilt på diagnosen. 

[emilie321]

Har av flere leger hørt at sykdommen "brenner" ut iløpet av årene.  

[nachnoo]

emilie321 skrev (2 timer siden):

Har av flere leger hørt at sykdommen "brenner" ut iløpet av årene.  

Dette er en myte som det ikke er faglig belegg for.

[AnonymBruker]

emilie321 skrev (6 timer siden):

Har av flere leger hørt at sykdommen "brenner" ut iløpet av årene.  

Men hvordan kan de være så uopplyste?!

Anonymkode: 88878...e00

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men hvordan kan de være så uopplyste?!

Anonymkode: 88878...e00

Etter min mening viser dette at det ikke lenger er nok å ha generelle spesialister. Alle institusjoner, kanskje bortsett fra de aller minste DPS, bør ha grenspesialister på de viktigste områder slik man har i kirurgi og indremedisin. 

[AnonymBruker]

Mener du kanskje at psykiatri aldri feildiagnostiserer mennesker? 

Anonymkode: 705c1...4ba

[krøll9]

emilie321 skrev (14 timer siden):

Har av flere leger hørt at sykdommen "brenner" ut iløpet av årene.  

Også hørt. 

 

nachnoo skrev (12 timer siden):

Dette er en myte som det ikke er faglig belegg for.

Men utfall vil endre seg. Når man har blitt kjent med egne mønstre så kan man gjerne håndtere langt mer på egenhånd enn i tidlig i forløpet når erfaringen mangler, eller? Noen kan kanskje i stor grad unngå mani og psykose ved å unngå triggere og ved å vite når og hvordan medisin skal brukes i en varselfase. Virker bare logisk, men har ikke kilde på det. 

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mener du kanskje at psykiatri aldri feildiagnostiserer mennesker? 

Anonymkode: 705c1...4ba

Nei. Men jo mer kompetent behandler er, jo færre feildiagnoser blir det. 

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (6 timer siden):

Etter min mening viser dette at det ikke lenger er nok å ha generelle spesialister. Alle institusjoner, kanskje bortsett fra de aller minste DPS, bør ha grenspesialister på de viktigste områder slik man har i kirurgi og indremedisin. 

Etter min mening er dette basic. Men det er meg da. 

Anonymkode: 88878...e00

[frosken]

nachnoo skrev (8 timer siden):

Etter min mening viser dette at det ikke lenger er nok å ha generelle spesialister. Alle institusjoner, kanskje bortsett fra de aller minste DPS, bør ha grenspesialister på de viktigste områder slik man har i kirurgi og indremedisin. 

Mulig at du har rett i at dette er en viktig løsning. Basert på ting jeg har sett den senere tid i Oslo, så tenker jeg imidlertid at det er en betydelig risiko for at den innledende undersøkelsen hos de som skal være generalister, alt for fort går i en spesifikk retning uten at det oppnås oversikt over problematikken til pasienter som har komorbide tilstander. 

Et konkret eksempel: Relativt ung kvinne som har hatt et voldsomt funksjonsfall i løpet av noen år, henvises til dps (er tidligere diagnostisert med bulimi, angst og ptsd). Møter psykolog (ikke psykologspesialist) som kjapt utreder med mini.  Psykologen har tidligere  selv jobbet med 4-dagers behandling av angst. Psykologen velger å henvise til 4-dagers angstbehandling på annen poliklinikk. Pasienten utredes der, og de avslår behandling p.t fordi pasientene oppfattes som får dårlig (ikke pga manglende motivasjon, men pga manglende evne til emosjons-regulering)  og henviser tilbake til dps med behov for behandling. Etter en time på dps, skrives pasienten ut med bemerkningen "hun kan fint jobbe med dette selv og så si fra når hun er frisk nok til 4-dagers behandling". Hele behandlingsløpet fra start utredning til avslutning er på 8 timer, bestående av inntak + 2 x mini + tilbakemelding til pasient og henvisning til 4-dagers + utredning 4-dagers + tilbakemelding 4-dagers - ny time dps - avslutning. Pasienten er sykere ved avslutning enn ved oppstart - og nå ca ett år senere er pasienten sykemeldt og helt ute av stand til å fungere verken på jobb eller privat. 

Hvilke tanker har du mht godt løsninger for pasienter med sammensatte lidelser?

 

 

[nachnoo]

frosken skrev (9 timer siden):

Mulig at du har rett i at dette er en viktig løsning. Basert på ting jeg har sett den senere tid i Oslo, så tenker jeg imidlertid at det er en betydelig risiko for at den innledende undersøkelsen hos de som skal være generalister, alt for fort går i en spesifikk retning uten at det oppnås oversikt over problematikken til pasienter som har komorbide tilstander. 

Et konkret eksempel: Relativt ung kvinne som har hatt et voldsomt funksjonsfall i løpet av noen år, henvises til dps (er tidligere diagnostisert med bulimi, angst og ptsd). Møter psykolog (ikke psykologspesialist) som kjapt utreder med mini.  Psykologen har tidligere  selv jobbet med 4-dagers behandling av angst. Psykologen velger å henvise til 4-dagers angstbehandling på annen poliklinikk. Pasienten utredes der, og de avslår behandling p.t fordi pasientene oppfattes som får dårlig (ikke pga manglende motivasjon, men pga manglende evne til emosjons-regulering)  og henviser tilbake til dps med behov for behandling. Etter en time på dps, skrives pasienten ut med bemerkningen "hun kan fint jobbe med dette selv og så si fra når hun er frisk nok til 4-dagers behandling". Hele behandlingsløpet fra start utredning til avslutning er på 8 timer, bestående av inntak + 2 x mini + tilbakemelding til pasient og henvisning til 4-dagers + utredning 4-dagers + tilbakemelding 4-dagers - ny time dps - avslutning. Pasienten er sykere ved avslutning enn ved oppstart - og nå ca ett år senere er pasienten sykemeldt og helt ute av stand til å fungere verken på jobb eller privat. 

Hvilke tanker har du mht godt løsninger for pasienter med sammensatte lidelser?

 

 

Først tenker jeg: Hvis du er en hammer, har du en tendens til å se spikerhoder over alt. Jeg har tidligere advart mot svermen av unge "traumepsykologer" som tilflyter psykiatrien. Men dette kan skje på mange områder. Utredere prøver å få symptomer til å passe inn i et bilde de selv er svært opptatt av. I dette tilfellet til å passe inn i 4-dagers angstbehandling.

Dette kan bare bedres ved at dette tas inn som et viktig tema i utdanningen. Behandlere må bli bevisst på egne preferanser og lære seg å gjennomføre utredning uten å være forutinntatt og uten å ha et ønske om å få pasientens symptomer til å passe inn i sin personlige oppfatning av diagnoser.

Så er det noe med de verktøy som brukes og behandlers evne til å se verktøyets begrensninger. MINI vurderer ikke personlighet.  Å utrede sammensatte lidelser uten samtidig å gjøre en vurdering av personlighet, blir ofte svært feil.

Så må en ikke glemme pasientens vurdering, spesielt hos ikkepsykotiske. Legge frem hva en mener er utfordringene. Så spørre pasienten om dette gir noen gjenklang/høres ok ut for pasienten selv. Også drøfte hvilke av problemene som gir størst vansker/ubehag og om det vil være fornuftig å fokusere først på dette i behandlingen.