Så misunnelig!!!!

[Gjest Popeye_25]

Idag er jeg så misunnelig. Jeg er sint, oppgit, rasende og forbannet.

For ørtende gang er men bestekompis på date med en jente mens jeg ennå ikke har fått til en dritt. Jeg blir så rasende. Rasende for hvorfor jeg er født, rasende for hvorfor jeg sliter ennå selv om jeg er 25 år gammel, rasende fordi jeg hater alt!

Jeg har ikke hatt date på 24 år. Alle vennene mine har slått seg til ro mens jeg sitter fast i dette forbannede drittlivet. Gang på gang har jeg vært på fester der alle er sammen men en eller annen og jeg er alene. Får lyst til å gjemme meg langt vekk og aldri komme fram.

Å, som jeg hater denne usikkerheten. Dette vil forfølge med resten av livet.

Å se på trynet til denne vennen min var nok til at jeg fikk lyst til å stikke av derfra.

Jeg går til psykolog men det er så mye som stikker i dette at jeg er oppgitt.

Jeg er asosial dust, jeg har ikke humor, ingen ler av vitsene mine, utseende suger, er mislykket i alt. Er dum på skolen fordi alle andre er så flinke og jeg strekker ikke til.

JEG ER SÅ LEI!!!!!!!!!!!

[Gjest uten signatur]

Jeg har det endel på samme måte som deg, og jeg er jente på omtrent samme alder som deg. For meg så går dette i perioder, dette med å tørre og være sosial o.l. Men når det gjelder og møte gutter har jeg resignert helt. Vet ikke hva jeg skal snakke om, føler meg dum og får panikk. Har begynt å unngå alle situasjoner hvor jeg kan møte noen. Jeg har aldri hatt en kjæreste, men har hatt noen "forhold" tidligere. Nå er det fem år siden siste forhold, og jeg savner hverken det eller sex lenger. Tanken på det gjør meg heller kvalm! Føler at jeg har blitt helt avstumpet følelsesmessig.

Dette ble jo mye om meg da, men jeg tenkte at det kanskje hjalp deg litt og vite at vi er flere der ute.

Bruker du medisiner mot sosial fobi? Hvis ikke, kanskje det kan være lurt og prøve? Alt skal være prøvd vet du, før man gir opp.

Føler med deg i din fortvilelse, skulle ønske jeg kunne komme med noen bedre råd.

[Gjest Wita]

Hjelper sikkert ikke det jeg sier,men kjære deg 25 år er da ingen alder.

Hvor mange av oss tror du er sånne morroklomper som forteller vitser og får andre til å le hele tiden?

Det er godt mulig at dem som er mest utavent,er den som lettest får seg date. Men du skal ikke se bort ifra at når det blir din tur,så blir det et mer seriøst forhold.

Vær den du er,det kommer du lengst med.

Mannen min traff ikke meg før han var 32,og han er så lykkelig atte (he,he)

Noen vitseforteller er han ikke,men det finnes da nok "klovner" å le av.

[Gjest Popeye_24]

Hjelper sikkert ikke det jeg sier,men kjære deg 25 år er da ingen alder.

Hvor mange av oss tror du er sånne morroklomper som forteller vitser og får andre til å le hele tiden?

Det er godt mulig at dem som er mest utavent,er den som lettest får seg date. Men du skal ikke se bort ifra at når det blir din tur,så blir det et mer seriøst forhold.

Vær den du er,det kommer du lengst med.

Mannen min traff ikke meg før han var 32,og han er så lykkelig atte (he,he)

Noen vitseforteller er han ikke,men det finnes da nok "klovner" å le av.

Vær den du er" har jeg hørt altfor ofte. Jeg har ingen siden ejg er meg elv for hvem liker da meg nå?

[Gjest Popeye_24]

Jeg har det endel på samme måte som deg, og jeg er jente på omtrent samme alder som deg. For meg så går dette i perioder, dette med å tørre og være sosial o.l. Men når det gjelder og møte gutter har jeg resignert helt. Vet ikke hva jeg skal snakke om, føler meg dum og får panikk. Har begynt å unngå alle situasjoner hvor jeg kan møte noen. Jeg har aldri hatt en kjæreste, men har hatt noen "forhold" tidligere. Nå er det fem år siden siste forhold, og jeg savner hverken det eller sex lenger. Tanken på det gjør meg heller kvalm! Føler at jeg har blitt helt avstumpet følelsesmessig.

Dette ble jo mye om meg da, men jeg tenkte at det kanskje hjalp deg litt og vite at vi er flere der ute.

Bruker du medisiner mot sosial fobi? Hvis ikke, kanskje det kan være lurt og prøve? Alt skal være prøvd vet du, før man gir opp.

Føler med deg i din fortvilelse, skulle ønske jeg kunne komme med noen bedre råd.

Jeg vet ikke. Hvorfor skal jeg lide fordi min mor ert gal og går på medisiner. Faens drittliv!

[Gjest just do it]

Ikke var så opphengt i dette med dater. Øv på sosiale ferdigheter, se og lær av andre som behersker det. Ta en dag av gangen. Lær deg noen sjekketriks, tull litt rundt på byen og øv deg på flørting, ha noen ONS osv. Ikke ta alt så alvorlig.

[Kizza1365380506]

Kjære popeye! Du må være tålmodig. Din tid kommer nok også. Plutselig en dag møter du nok også en du vil være sammen med.

Det med de som forteller vitser og er morsomme hele tiden kan være en plage. Jeg kjenner to stykker som er den typen. Har kjent dem i 10-12 år nå. Og tro det eller ei, det er de samme flaue vitsene de river av seg nå som for 10 år siden. Jeg synes det er helt teit, men nye personer ler jo av det slik jeg en gang gjorde. Det er litt masete. Liker bedre menn med en lun form for humor, er tørrvittige og ironiske jeg altså.

Stol på din egen stil. Vær deg selv og du skal se at en dag befinner deg med gode venner og kjæreste. Lett å si for meg, og vanskelig å takle for deg som er så ung.

Mvh

[Gjest Popeye_25]

Ikke var så opphengt i dette med dater. Øv på sosiale ferdigheter, se og lær av andre som behersker det. Ta en dag av gangen. Lær deg noen sjekketriks, tull litt rundt på byen og øv deg på flørting, ha noen ONS osv. Ikke ta alt så alvorlig.

Lettere sagt enn gjort. Dessuten er jeg ikke en one night stand fyr.

Kom med bedre råd eller la vær!

[Gjest JMR1980]

Kjære popeye! Du må være tålmodig. Din tid kommer nok også. Plutselig en dag møter du nok også en du vil være sammen med.

Det med de som forteller vitser og er morsomme hele tiden kan være en plage. Jeg kjenner to stykker som er den typen. Har kjent dem i 10-12 år nå. Og tro det eller ei, det er de samme flaue vitsene de river av seg nå som for 10 år siden. Jeg synes det er helt teit, men nye personer ler jo av det slik jeg en gang gjorde. Det er litt masete. Liker bedre menn med en lun form for humor, er tørrvittige og ironiske jeg altså.

Stol på din egen stil. Vær deg selv og du skal se at en dag befinner deg med gode venner og kjæreste. Lett å si for meg, og vanskelig å takle for deg som er så ung.

Mvh

Ja, det er det.

Ting blir jo ikke bedre. Jeg liker ikke de vennene jeg har men er nødt til å være sammen med dem i amngel på andre. Selvgode, setter seg i sentrum og egoistiske er de.

Eller er det kanskje jeg som er for dunst?

[Gjest just do it]

Lettere sagt enn gjort. Dessuten er jeg ikke en one night stand fyr.

Kom med bedre råd eller la vær!

Nei, du er ikke en sånn fyr, men under her sier du jo at du ikke vil være deg selv. Det er et godt utgangspunkt for forandring. Test ut andre måter å være på, se på livet som et eksperiment, og ikke vær så opptatt av om det er "sånn du egentlig er" osv.

[Gjest Wita]

Vær den du er" har jeg hørt altfor ofte. Jeg har ingen siden ejg er meg elv for hvem liker da meg nå?

Hvis du greier å være fornøyd med den du er,så vil det synes på deg,og andre vil like deg.

Når du har så negative tanker om deg selv som det du har nå,

greier du sikkert ikke å vise hvem du "egentlig" er.

Det er litt vanskelig for meg som uteforstående å forstå de følelsene du har. Du er jo pur ung. Alt for tidlig å komme i en krisealder. Skjønner ikke hva du stresser slik med.

Vær fornøyd med at du ikke er like overfladisk som kompisen din.Det er nok mange jenter som ønsker seg slike gutter som deg,men har du tenkt på at de kan være like beskjedne?

[Gjest Popeye_25]

Hvis du greier å være fornøyd med den du er,så vil det synes på deg,og andre vil like deg.

Når du har så negative tanker om deg selv som det du har nå,

greier du sikkert ikke å vise hvem du "egentlig" er.

Det er litt vanskelig for meg som uteforstående å forstå de følelsene du har. Du er jo pur ung. Alt for tidlig å komme i en krisealder. Skjønner ikke hva du stresser slik med.

Vær fornøyd med at du ikke er like overfladisk som kompisen din.Det er nok mange jenter som ønsker seg slike gutter som deg,men har du tenkt på at de kan være like beskjedne?

Det er sikkert sant men hva skal jeg gjøre?

Jeg kan ikke snakke hjemme om dette og jeg skammer meg over å snakke om dette med psykologen.