tillit og tillitsbrudd (?)

[Lee1365380400]

Jeg er sammen med en god mann som jeg faktisk etter mye og men klarte og betro min "hemmelighet" om overgrep.Det kostet meg en god del da store deler av livet har gått ut på å holde dette skjult. Å fortelle ham om dette betydde for meg å oppgi "kontrollen" på et vis (?) og det var skummelt som bare det.. Forrige helg var vi ute og jeg fant ut han hadde fortalt det til et familiemedlem av seg. Jeg hadde spurt han om han hadde sagt det til vedkommende og han sa nei til meg.Deretter kommer vedkommende bort til meg (litt senere på kvelden) og sier til meg at hun visste og at det hadde skjedd med henne også.

Det var så vondt å oppleve dette som jeg oppfatter som et svik. Føler meg utrygg.. Er jeg tåpelig som føler meg sviktet føler at han så enkelt løy meg opp i ansiktet. Dette familiemedlemet er heller ingen han har hatt tett kontakt med - de har faktisk nettopp funnet hverandre. I utgangspunktet synes jeg det er kjempeflott at de kan ha fin kontakt men ikke om mine innerste såreste ting!

Prøver å ta meg sammen og tenke rasjonelt men det er en hard og vond klump inne i meg som ikke går bort. Han lovet meg! Han har gjort noe lignende en gang før (ikke fortalt alt det som har hendt meg men antydet ting iallefall sier han at han ikke har sagt det direkte - vet ikke hva jeg skal tro mer)

Dette ble sikkert ikke lett å forstå men det gjør så vondt og jeg føler meg så utrygg nå. Jeg har funnet ut at jeg elsker ham og ønsker å være med han, men dette er så utrolig vondt. Vil ikke være sint på han eller noe, vil bare at han ikke skal ha gjort det. Sikkert mange som mener at dette ikke er noe big deal, men jeg har brukt så mye av liv og tankekraft på å holde dette skjult og det var også han som "presset" meg til å åpne meg. Jeg føler meg så håpløs.. det gjør så vondt.. hva skal jeg gjøre, tenk om han forteller mer eller har gjort det og bare ikke sier det. jeg orker ikke liksom har lyst å bare.. vet ikke helt bare gi opp på en måte.. ønsker å ha tillit til ham

[Gjest pomona]

Jeg synes det var dårlig gjort av mannen din, og hadde både blitt lei og sint. Det er som du sier noe som har vært din hemmelighet i mange år. Det er ikke for alle sine ører, og du bør selv bestemme hvem som skal få vite det. Det handler om respekt for deg og hva du har opplevd. Jeg synes du skal ta det opp med ham, og si at du forventer at han kan tie med det du forteller ham.

[Lee1365380400]

Jeg synes det var dårlig gjort av mannen din, og hadde både blitt lei og sint. Det er som du sier noe som har vært din hemmelighet i mange år. Det er ikke for alle sine ører, og du bør selv bestemme hvem som skal få vite det. Det handler om respekt for deg og hva du har opplevd. Jeg synes du skal ta det opp med ham, og si at du forventer at han kan tie med det du forteller ham.

Hei takk for svar. Jeg har forsøkt å ta det opp med han. Tok det opp forrige gangen jeg ante at han hadde vært litt for åpen (den gangen var det en kamerat og han sier han ikke sa annet enn at jeg vurderte noe behandling og på spørsmål fra meg om han hadde sagt hva det gjaldt sa han at det hadde ikke men at kameraten resonnerte vel)

Det bare gjør så vondt at det nesten føles som jeg må sitte i ro og konsentrere meg om å tenke på noe annet ellers så faller jeg utfor panikkens stup. Aner ikke hva eller hvordan jeg skal få sagt dette til ham. Ikke bare få sagt men få formidlet hvor "alvorlig" dette er for meg.

Har lyst å bare gråte men kan ikke det heller..

[Gjest pomona]

Hei takk for svar. Jeg har forsøkt å ta det opp med han. Tok det opp forrige gangen jeg ante at han hadde vært litt for åpen (den gangen var det en kamerat og han sier han ikke sa annet enn at jeg vurderte noe behandling og på spørsmål fra meg om han hadde sagt hva det gjaldt sa han at det hadde ikke men at kameraten resonnerte vel)

Det bare gjør så vondt at det nesten føles som jeg må sitte i ro og konsentrere meg om å tenke på noe annet ellers så faller jeg utfor panikkens stup. Aner ikke hva eller hvordan jeg skal få sagt dette til ham. Ikke bare få sagt men få formidlet hvor "alvorlig" dette er for meg.

Har lyst å bare gråte men kan ikke det heller..

Forstår deg veldig godt. Det er fortvilende. Går du til terapeut? Kanskje han kan gi deg noen gode råd/ snakke med mannen din. Han har kanskje behov for å lufte sine tanker om alt det vonde som har skjedd med deg. Det går gjerne an å bli enige om å fortelle det sammen til noen som dere har tillit til, slik at han også har en samtalepartner. Forstår godt at du synes det er vondt at andre vet om det, men samtidig kan det kanskje hjelpe deg. Er det skammen du sliter med, det at andre vet hva du har gjennomgått? Er du redd for at de andre skal synes du er ekkel? Du skal vite det at de fleste har medfølelse med din situasjon. Men det beste hadde vært om du fikk fortelle det selv, når du følte for det. Håper at det ordner seg, slik at du fortsatt kan ha tillit til mannen din.

[Lee1365380400]

Forstår deg veldig godt. Det er fortvilende. Går du til terapeut? Kanskje han kan gi deg noen gode råd/ snakke med mannen din. Han har kanskje behov for å lufte sine tanker om alt det vonde som har skjedd med deg. Det går gjerne an å bli enige om å fortelle det sammen til noen som dere har tillit til, slik at han også har en samtalepartner. Forstår godt at du synes det er vondt at andre vet om det, men samtidig kan det kanskje hjelpe deg. Er det skammen du sliter med, det at andre vet hva du har gjennomgått? Er du redd for at de andre skal synes du er ekkel? Du skal vite det at de fleste har medfølelse med din situasjon. Men det beste hadde vært om du fikk fortelle det selv, når du følte for det. Håper at det ordner seg, slik at du fortsatt kan ha tillit til mannen din.

Tusen takk Pomona...

ja han har sagt at jeg må forstå at han også har behov for å snakke med noen. Det forstår jeg men han kan jo si det til meg på forhånd? Snakke med meg også (han snakker lite til meg om sine følelser og tanker spes om dette).

Det andre jeg reagerer litt på er at han med dette familiemedlemmet ikke snakket så veldig med henne - han sier at det bare glapp ut av han da hun fortalte at det hadde skjedd henne.

Jeg finner det ufattelig sårende at dette bare kan "glippe ut" jeg har klart å skjule i mange år. Samtidig vet jeg at jeg ikke kan (dersom hans fremstilling er riktig) klandre noen for en "ubevisst" handling. Men blir så såret for at han ikke forstår hvor tungtveiende dette er for meg. Har lyst å bare synke sammen og aldri reise meg igjen, panikken duver lett i bakgrunnen. Hvor mange VET? er det tilfeldig at jeg har oppdaget at det har "lekket" og er det kanskje flere? Hvor mange har de som har fått rede på det sagt det til? Alle disse teite spørsmålene og enda mange flere surrer rundt og tærer ut energi og livsvilje (for ikke å snakke om evt livsglede som måtte være igjen etter at erfaringer har tatt sitt)

Nå føler jeg at jeg "spyr" ut syt og klag og til en viss grad er det jo det jeg gjør og. Men føler meg så hjelpesløs - ikke en gang raseri føler jeg at jeg berettiget kan tømme ut over noen. Kunne ønske at han hadde det ugjort, samtidig er jeg sjeleglad for at jeg vet om det. Hadde ikke orket å ikke vite (selv om jeg da ikke hadde visst... surrer nå) Blir engstelig og når jeg vet at han er litt sånn "detman ikke vet om...osv" Jeg må vite, ha kontroll over dette

[PieLill]

Det minste man kan forvente av sin kjære er at h*n holder tett med ens hemmeligheter.

Det er galt, uholdbart og ansvarsløst av mannen å gå rundt å skvette på denne måten. Fullstendig ødeleggende for din tillit til ham. Han er nødt til å forstå at han må be veldig pent om undskyldning og legge om kursen fullstendig.

Hvis han trenger å ventilere må det bli til en du er inneforstått med på forhånd. Fortrinnsvis nøytral tredieperson.

En hemmelighet er noe man forteller til bare en person av gangen.

Og nei. Du overreagerer ikke.

Håper dere kommer til enighet og finner en god løsning.