Hva feiler det meg? Dep-Angst

[Gjest annonym i dag]

Hei !

Har alltid følt meg frisk og sett på meg selv som en resursterk person. Har hatt del sykdom/kroniske plager smerter i underlivet i mange år.Men der har vært år hvor jeg har vært frisk også.

Lenge var barneøsket stort og etter år med venting fikk vi en nydelig lita jente fra sør amerika.

Alt var bare fryd,me storkoste oss iden nye rollen som foreldre.ammetåken låd som en herlig sky over oss.

2 mnd etter hjemkomst ble jeg gravid. Tankene raste avgårde, skyldfølesen kom som en ond klump i magen.Endelig var vi blitt gravide, og det akkuratt nå som vi net hadde fått et lite barn som trenge oss som mest.Skyldfølesen min var rettet mot henne.Hva om,hva hvis osv,

Det viste seg senere at graviditetn var uten for livmor.Ble op.i fullfart.Så kom den dårlige samvittighet for at vi kunne latt det skje. Nå var mor syk og ikke kunne bære og kose som vi pleide på en stund.

Følte meg små dep i en periode.følte å ikke strekke til.ingen ville plutslig snakke om xu -gravidten.

Det gikk en stund, så ble det bedre.

Et halvt år etter, om sommeren ble jeg på ny dårlig i magen. Utover høsten ble det mange sykehus besøk. Følte at ting fra sist gang kom opp igjen. mye smerter og kombi med familieliv er tøft. Et barn krever sitt av oppmerksomhet og deltakels.Når en i tillegg har adoptert, føler en et ekstra ansvar. Har gått opp i morsrollen med fyll styrke, og har stortrivs i den. Men ble så utrolig lei når eg måtte innse at eg ikke alltid strakk til.

Jeg som før var full av overskudd orker ikke lengre det minste ting, må 3 uker etter opr.Et skjvet ord og detter ned i en stol å bare gråter.eller det motsatte, blir rassende for en liten bagatl., og etter på bare angra og er lei meg.Føler eg kunne lagt i sengen hele dagen, e helt utslitt. Orker ikke mer i periode. Alt har endret seg. Før reiste vi til syden et par ganger i året. Nå våger jeg meg ikke opp i et fly. Er livredd for at noe kan skje min datter.Hatt net et uhell i barnh og måtte på sykehuset.Selv er jeg net nyopr i magen. Der fikk jeg angst. Torte ikke sove, var sikker på at jeg ikke kom til å våkne igjen. Måtte få beroligende. Panikk - angst sa de.

Har også vært plaget av søvnproblemer.Har fått innsovningstab.ellers ligger alle tankene å holder meg våken.Tenk om det skjer, det skjer.......

Er jeg blitt deprimert?

Hva er det så gjør at en plutselig blir så redd for at det ska skje noe meg eller min fam. Har over lengre tid følt at alt som skjer rund oss er negative, det nesten sånn at bare venter på hva det neste bli.

Dette ble vel rotete, men håper noen har råd og tips å komme.

Trenger sår hjel.

[thinkerbell]

Det er ikke så rart du føler og reagerer slik du gjør etter hva du har gjennomgått, kjære deg. Har du snakket med din mann.. gode venner om dette du sliter med? Dersom du har forsøkt, men opplever ingen bedring hos deg selv vil jeg nok råde deg til å ta dette opp med din primælege.. det kan være du kunne hatt nytte av noen samtaler.

Men som sagt.. jeg oppfatter det dithen at dette er kav natulige reaksjoner. Forsøk å plei deg selv godt. Sett av tid kun til deg selv, gjør noe som har gledet deg tidligere. Snakk med din mann og med dine venner. Og opplever du at dette ikke går over, at du sitter fast i noe du ikke har oversikt over.. så ta kontakt med din primærlege.

gode tanker til deg fra