Hvorfor måtte han dø?

[sorrower]

Min aller beste venn.. et snaut døgn før 16årsdagen døde han i en bilulykke.. 2 mnd og 4 dager siden.. Jeg savner ham sånn... Er det normalt å gråte så mye at man ikke klarer å stoppe? ligge hele nettene.. Ikke klare å stå opp...Tenke på ham konstant.. kjenne at det verker fysisk.. Hva skal jeg gjøre? er det normalt??? Savner ham sånn..

[Gjest Timari]

Jeg tror nok at det er en normal sorgreaksjon på et uventet dødsfall. Har du noen å prate med om dette? Noen venner, eventuelt en fagperson som du kan snakke med. Det sies jo så kjekt at "tiden leger alle sår" Men man skal jo leve i mellomtiden også.

[sorrower]

Jeg tror nok at det er en normal sorgreaksjon på et uventet dødsfall. Har du noen å prate med om dette? Noen venner, eventuelt en fagperson som du kan snakke med. Det sies jo så kjekt at "tiden leger alle sår" Men man skal jo leve i mellomtiden også.

Takk for svar!

Vet ikke helt hvem jeg skulle snakket med.. virker som alle andre går videre med sine liv liksom.. føler meg som en patetisk etternøler noen ganger..

[thinkerbell]

Takk for svar!

Vet ikke helt hvem jeg skulle snakket med.. virker som alle andre går videre med sine liv liksom.. føler meg som en patetisk etternøler noen ganger..

kjære deg.

å miste et annet menneske som stod en nær...det tar tid å `overleve` det. reaksjonene dine er helt naturlige.

jeg har ikke så mye klokt å komme med, -ville bare si at jeg føler med deg..

gode tanker til deg

[Gjest alive&kicking]

Jeg har også mistet en venn, men han tok livet av seg og jeg tenker på ham veldig ofte. Første to åra tenkte jeg på ham hver dag faktisk. Nå tenker jeg på ham nå og da. Jeg synes det er fint å tenke på ham, for jeg har mange gode minner og jeg griper meg selv i å smile når jeg tenker på ham nå.

[Gjest om sorg]

http://www.helsenytt.no/artikler/bearbeide_sorg.htm

http://www.helsenytt.no/artikler/leve_i_sorg.htm

[Gjest Timari]

Takk for svar!

Vet ikke helt hvem jeg skulle snakket med.. virker som alle andre går videre med sine liv liksom.. føler meg som en patetisk etternøler noen ganger..

Nå vet du vel strengt tatt ikke om alle andre går videre med sine liv. Kanskje ikke alle har behov for å snakke om det det åpent? Eller at det er flere som ønsker å prate om det men som ikke har noen å prate med. Opplevde selv for å noen år siden å miste en gammel bekjent. Det var forferdelig vondt siden jeg ikke kjente noen andre som også kjente han utenom foreldrene.

Har du vært og besøkt graven? kanskje tent et lys? . Søstera mi ønsket å tenne et lys på lillesøstera mi sin grav her om dagen. Synes det var en fin tanke selv om jeg ikke er så veldig glad i kirkegårder. Men kanskje er det noen ritualer du kunne tenkte deg å gjøre som passer deg?b

[Gjest Timari]

Jeg tror nok at 2 måneder siden dødsfallet fortsatt er veldig kort tid. Og reaksjonene vil nok fortsatt være sterke. men som noen sier her: hvis du klarer å også trekke frem noen gode minner fra da han var her så vil det hjelpe deg. Har du noen kontakt med foreldrene til denne personen? kanskje de også har behov for å prate? Men her kan du også risikere å bli avvist siden de også befinner seg i en stor sorgfase. Men foreløpig må jeg bare si de ordene som sikkert må låte patetisk "ta tiden til hjelp" og fokuser på de gode minnene om han

[Gjest Timari]

kom bare til å tenke på. At hvis det er slik at du bare ligger oppe om nettene og ikke får sove pga dette her så ser jeg ingen grunn til at du ikke kunne få noe å sove på av legen. Kanskje du også kan få andre midler som kan hjelpe deg i en krisesituasjon. NÅ håper jeg ikke det jeg skriver blir veldig misforstått. jeg er ikke for at man skal ty til beroligende med en gang ting hoper seg opp. Men noen ganger er det nødvendig, som i krisesituasjoner og for å hindre at situasjonen din blir mye verre. Synes du skal bestille en time hos fastlegen og høre fortelle litt om situasjonen din nå. Kanskje fastlegen kan hjelpe. enten med samtaler evnt med medikamenter.

Nok en gang: ønsker at det snart går bedre med deg.

[Helmi]

Takk for svar!

Vet ikke helt hvem jeg skulle snakket med.. virker som alle andre går videre med sine liv liksom.. føler meg som en patetisk etternøler noen ganger..

2 måneder etter et dødsfall er ikke lenge!

Du sier at du ikke vet hvem du kan snakke med. Hva med en prest? De er en yrkesgruppe som er flinke med slike samtaler - du legger opp løpet selv og trenger slett ikke å snakke om noe "religiøst" hvis du ikke har ønske om det. Prester pleier å være flinke til å lytte og de er vant til å snakke med sørgende. Det er et forsøk verdt )

[sorrower]

2 måneder etter et dødsfall er ikke lenge!

Du sier at du ikke vet hvem du kan snakke med. Hva med en prest? De er en yrkesgruppe som er flinke med slike samtaler - du legger opp løpet selv og trenger slett ikke å snakke om noe "religiøst" hvis du ikke har ønske om det. Prester pleier å være flinke til å lytte og de er vant til å snakke med sørgende. Det er et forsøk verdt )

Tusen takk for alle svar.. Mange gode råd...! Jeg tror jeg har fått bekreftet at det er ganske normalt.. Jeg har hatt en del kontakt med foreldrene, men det har blitt vanskeligere å vanskeligere etter begravelsen.. Jeg er ofte på grava hans i håp om å komme nærmere ham på sett og vis, men det føles ikke sånn.. han er bare ikke her lenger, og ingenting kan få ham nærmere.. Jeg tenker ofte på alle minnene vi har sammen.. Men til tider gjør det mer vondt enn godt.. Ikke bare forteller de meg at vi opplevde mye sammen, men de forteller også at vi aldri kommer til å oppleve noe sammen igjen.. Ang det å få medikamenter tror jeg ikke jeg tør det.. tør nok heller ikke prate med noen fastlege.. Tusen tusen takk for alle svar.. det varmer..