Depresjon flere år etter trauma.

[Milee]

Jeg er 21 år. Jeg er høyskoleutdannet, har god jobb, egen leilighet, og er da en såkalt heldig person som har mye å være takknemlig for.

Siste dagen jeg hadde eksamen sa det stopp. Jeg klarte ikke puste, og alt ble grått rundt meg.

Jeg gråt til det gjorde fysisk vondt i hele kroppen. Jeg sov ikke på en uke etter det. For hver dag ble jeg bare mer og mer deprimert, og klarte færre og færre daglige gjøremål. En dag klarte jeg ikke å stå opp av sengen. Fysisk.

Jeg dro til lege som stilte diagnosen depresjon. Jeg ble sykemeldt, og ble gitt flere typer sovemidler, men ingen fungerte.

Til slutt fikk legen overtalt meg til å prøve antidepressiv medisin. jeg sov de to første nettene. I dag, søndag, har jeg ikke sovet siden torsdag.

Jeg fikk time hos VVP, men legen ble sykemeldt, så timen ble avlyst og utsatt på ubestemt tid grunnet ferieavvikling.

Grunnen til depresjon kan være flere ting.

Jeg hadde en røff barndom. Far mishandlet meg psykisk ( terrorisering og sjikanering), Stemoren min mishandlet meg fysisk.

Ingen av dem stilte opp da broren til stemoren min misbrukte meg da jeg var 6 år. Heller ikke da nevøen hennes gjorde det samme mot meg da jeg var 8 år. Heller ikke da kameraten til faren min gjorde det da jeg var 14 år. Heller ikke da to unggutter overfalt meg og voldtok meg da jeg var 16 år. Saken anmeldt- henlagt grunnet bevisets stilling, ingen vitner, og jeg turde ikke melde før 3 dager etter, så ingen DNA bevis.

Jeg ble utsatt for et voldtektsforsøk da jeg var 17 år,heldigvis kom noen meg til unnsetning.

Jeg gråt aldri. Far sa at man ikke skulle syte.

Så jeg druknet meg i skolearbeid og jobb. På det meste hadde jeg 3 deltidsjobber ved siden av høyskolestudiene.

Jeg har gode vitnemål, jobbingen har gitt resultater i form av gode karakterer. Men så var jeg ferdig på skolen.

Jeg har bestandig ment at det skal stor egoisme og tankeløshet til for å kunne ta sitt eget liv. Så feil jeg tok. Direkte ondskapsfullt feil.

For nå er det jeg som ikke har lyst til å være her mer.

Bilder i hodet faller ned rett som det er, fæle hendelser spilles i sakte kino i hodet mitt 24 timer i døgnet. Hva vil skje når det er gått så så lang tid siden jeg har sovet? Vil hjerte stoppe av overanstrengelse?

Jeg har som sagt gått 7 strake dager uten søvn. Sovetablettene ga meg to dager med søvn etter det, men så funket de ikke lenger.

Venner? Man stoler ikke på mange når man har blitt sviktet så mange ganger.

Sosial er man kanskje heller ikke. Ikke liker man å feste noe særlig så.

Jeg ba aldri om å bli voldtatt eller mishandlet. Jeg går aldri med korte skjørt. Jeg har hatt kun 2 kjærester i løpet av mine 21 år. Han ene mishandlet meg uannsett.

Han andre behandlet meg fantastisk, dum som jeg var elsket jeg han og mistet han. Det hjalp vel heller ikke på humøret...

Jeg er nå så langt nede.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ende sånn.

Når jeg leser gjennom dette jeg har skrevet høres det helt sykt ut, alt dette kan ikke ha skjedd en person, det er jo helt utrolig...

Hvorfor?

Hva gjorde jeg galt..

[Gjest ser du meg?]

sitter å leser mld her ofte. Skriver sjelden noe selv for det føles for tungt å begynne i det hele tatt. Jeg leser Mld din og jeg forstår den.

Men jeg føler den ikke. Jeg skriver til deg fordi jeg vil du skal vite at vi har opplevd mye av det samme, men at jeg ikke har blitt deprimert på samme måte som deg. Jeg har mistet muligheten til å vise sårbarhet. Etter en del hjelp begynner det nå å lysne et sted der borte. Tenk at du ikke har noen som du kan snakke med? jeg har mange, men ingen som får se MEG. Ingen jeg stoler på. De er til å stole på alle sammen, de er gode, flotte og varme. De ser hun lille i meg. Hun som tok i mot all faenskapen. Hun som jeg ser utenifra når jeg ser på noen av overgrepene. Men jeg ser henne ikke i dagliglivet. Hvis du sårer meg sender jeg det til henne og går selv videre med hodet høyt hevet. Mange skjønner sikkert mye mer av meg enn jeg tror. Men jeg har gjemt sårheten så langt inne i meg at kroppen min fysisk har blitt skadet og sliten. Det er kroppen min som til slutt skriker om hjelp.

Jeg vet at jeg virker vellyket. og enda verre, jeg vet at folk tror at jeg ikke har truffet veggen enda. At folk tror at jeg ikke skjønner at jeg er så mye sykere enn jeg fremstiller meg. Men jeg vet det. Jeg er en helt annen person inni meg enn den man ser utenpå. Hvordan skal jeg vise det og hvorfor? Jeg har jo lært fra barnsben av at hvis jeg viser hvem jeg er og slipper noen inn så blir jeg misbrukt.

Vet ikke hvorfor jeg skrev alt dette, men det er mulig å bli bedre. Når jeg har gode timer, aldri hele dager enda, så ser jeg at jeg har forandret meg veldig fra den jeg var. Jeg har blitt mye bedre. Litt etter litt. Men høydene blir aldri større enn dypene. Det går opp og ned, men jeg føler jo det mer nå enn før. Jeg vil heller føle mye vondt og det gode enn å være følelsesløs.

Det finnes folk å snakke med, det finnes noen gode behandlere, jeg kan si deg noen privat hvis du vil ha referanser. Det finnes de som skjønner at alt sitter fast i kroppen p.g.a. det som har skjedd deg i livet, ikke fordi genene dine har bestemt det. Er vi født med kjemisk ubalanse som gir oss større sjanse til å utvikle f.eks depresjon, eller utvikler vi den ubalansen etterhvert som vi vokser opp i tragiske familieforhold? Det vet ikke forskerene. Men det jeg vet er at piller løser ingen problemer, de bare døyver dem.

Å løse de er å tørre å leve, å tørre å få hjelp, å tørre å prøve å kjenne etter. Det er sabla jævlig de få gangene jeg er tilstede, ekte tilstede. Det suser for ørene og jeg blirt kvalm og svimmel, for da har jeg et øyeblikk uten kontroll. Men jeg vil prøve å bryte mønsteret de tvang meg til å lage som barn. Blir du med å prøve? Tør du å tro på at du er vakker og uskyldig?

Jeg håper det inderlig og sender deg noen varme tanker. Selv om jeg ikke vet hvem du er, vet vi kanskje mye mer om hverandre enn andre fremmede...

klem fra meg...

[Milee]

sitter å leser mld her ofte. Skriver sjelden noe selv for det føles for tungt å begynne i det hele tatt. Jeg leser Mld din og jeg forstår den.

Men jeg føler den ikke. Jeg skriver til deg fordi jeg vil du skal vite at vi har opplevd mye av det samme, men at jeg ikke har blitt deprimert på samme måte som deg. Jeg har mistet muligheten til å vise sårbarhet. Etter en del hjelp begynner det nå å lysne et sted der borte. Tenk at du ikke har noen som du kan snakke med? jeg har mange, men ingen som får se MEG. Ingen jeg stoler på. De er til å stole på alle sammen, de er gode, flotte og varme. De ser hun lille i meg. Hun som tok i mot all faenskapen. Hun som jeg ser utenifra når jeg ser på noen av overgrepene. Men jeg ser henne ikke i dagliglivet. Hvis du sårer meg sender jeg det til henne og går selv videre med hodet høyt hevet. Mange skjønner sikkert mye mer av meg enn jeg tror. Men jeg har gjemt sårheten så langt inne i meg at kroppen min fysisk har blitt skadet og sliten. Det er kroppen min som til slutt skriker om hjelp.

Jeg vet at jeg virker vellyket. og enda verre, jeg vet at folk tror at jeg ikke har truffet veggen enda. At folk tror at jeg ikke skjønner at jeg er så mye sykere enn jeg fremstiller meg. Men jeg vet det. Jeg er en helt annen person inni meg enn den man ser utenpå. Hvordan skal jeg vise det og hvorfor? Jeg har jo lært fra barnsben av at hvis jeg viser hvem jeg er og slipper noen inn så blir jeg misbrukt.

Vet ikke hvorfor jeg skrev alt dette, men det er mulig å bli bedre. Når jeg har gode timer, aldri hele dager enda, så ser jeg at jeg har forandret meg veldig fra den jeg var. Jeg har blitt mye bedre. Litt etter litt. Men høydene blir aldri større enn dypene. Det går opp og ned, men jeg føler jo det mer nå enn før. Jeg vil heller føle mye vondt og det gode enn å være følelsesløs.

Det finnes folk å snakke med, det finnes noen gode behandlere, jeg kan si deg noen privat hvis du vil ha referanser. Det finnes de som skjønner at alt sitter fast i kroppen p.g.a. det som har skjedd deg i livet, ikke fordi genene dine har bestemt det. Er vi født med kjemisk ubalanse som gir oss større sjanse til å utvikle f.eks depresjon, eller utvikler vi den ubalansen etterhvert som vi vokser opp i tragiske familieforhold? Det vet ikke forskerene. Men det jeg vet er at piller løser ingen problemer, de bare døyver dem.

Å løse de er å tørre å leve, å tørre å få hjelp, å tørre å prøve å kjenne etter. Det er sabla jævlig de få gangene jeg er tilstede, ekte tilstede. Det suser for ørene og jeg blirt kvalm og svimmel, for da har jeg et øyeblikk uten kontroll. Men jeg vil prøve å bryte mønsteret de tvang meg til å lage som barn. Blir du med å prøve? Tør du å tro på at du er vakker og uskyldig?

Jeg håper det inderlig og sender deg noen varme tanker. Selv om jeg ikke vet hvem du er, vet vi kanskje mye mer om hverandre enn andre fremmede...

klem fra meg...

ja det va jo det da..

Man har jo vist seg frem som sterk, og at ingenting har gått inn på en, at når man nå føler seg på kanten av stupet er det ingen som skjønner at en såkalt " frisk " person er syk.

Det er det verste jeg vet, når jeg møter noen, som skryter av meg hvor sterk jeg er som hadde det så vanskelig, og så er jeg nå idag så vellykket. Jeg har lyst til å skrike til dem, " Ser du ikke hvor ødelagt jeg er?? er du blind??"

Men jeg sier ingenting. Nikker og smiler.

Jeg vil definere overgrep slik:

" å bli drept, og bli tvungen til å vandre rundt som en levende død, uten sjelefred. "

Du sprø deg hvorfor du skrev det du skrev, svaret er vel så enkelt at du følte for det, og gjorde det fordi du ville si det. Rett og slett.

Vi vet nok mye om hverandre, rett og slett fordi at det vi har opplevd ikke er mulig for en som aldri har opplevd det å forstå.

Jeg har lært mye. Jeg har lært at når en ikke klarer mer, så betyr det at en ikke klarer mer. Det er ikke slik at en bare " kan ta seg sammen"

Det sier stopp en dag der å.

Du sier at det vil bli bedre. Jeg håper det.

Takk, gode tanker til deg fra meg.

[vaness]

du har ikke gjort noe galt, det er de som skulle være glad i deg og bry seg om deg som har gjort noe galt. det jeg vil si er at du er helt normal. se på alt du har måtte gå igjennom, det er ikke rart du måtte reagere til slutt. hvem ville ikke gjort det? du skal være stolt over alt du har klart og alt du er, og gi deg selv tid til å sørge og ha det litt vondt, det fortjener du!!

[darma]

ja det va jo det da..

Man har jo vist seg frem som sterk, og at ingenting har gått inn på en, at når man nå føler seg på kanten av stupet er det ingen som skjønner at en såkalt " frisk " person er syk.

Det er det verste jeg vet, når jeg møter noen, som skryter av meg hvor sterk jeg er som hadde det så vanskelig, og så er jeg nå idag så vellykket. Jeg har lyst til å skrike til dem, " Ser du ikke hvor ødelagt jeg er?? er du blind??"

Men jeg sier ingenting. Nikker og smiler.

Jeg vil definere overgrep slik:

" å bli drept, og bli tvungen til å vandre rundt som en levende død, uten sjelefred. "

Du sprø deg hvorfor du skrev det du skrev, svaret er vel så enkelt at du følte for det, og gjorde det fordi du ville si det. Rett og slett.

Vi vet nok mye om hverandre, rett og slett fordi at det vi har opplevd ikke er mulig for en som aldri har opplevd det å forstå.

Jeg har lært mye. Jeg har lært at når en ikke klarer mer, så betyr det at en ikke klarer mer. Det er ikke slik at en bare " kan ta seg sammen"

Det sier stopp en dag der å.

Du sier at det vil bli bedre. Jeg håper det.

Takk, gode tanker til deg fra meg.

Hei og hå! Å få en depresjon etter det du har opplevd som barn og som voksne i forhold, er HELT vanlig! Det er kroppen sin måte å avreagere på alt som er stengt der inne.

Hva med å ikke være så sterk? Hva kan egentlig skje om du viser dine venner at du også har dine svake sider? Det er ikke farlig, alle har vi det slik, men jeg tror det er sunt om du tør å innrømme for deg selv at du er svak innimellom.

Vet legen din om det som har skjedd? Hivs ikke, synes jeg at du bør fortelle det. Kanskje han/hun kan hjelpe deg videre, slik at du kan leve med det du har opplevd.

Hvis du søker på internett eller ser i telefonkatalogen, så kan du finne ulike hjelpe/støtte grupper som kanskje kan være til hjelp for deg.

Når kroppen din nå bryter sammen, så er det et tegn om at den ikke orker mer. Kroppen trenger hvile, hodet orker ikke "å være flink og snill" lengere. Depresjon er kroppen/hodets uttrykk for at du ikke har det bra!

Har du noen venner/familie du kan snakke med? Å "få det ut" til noen kan hjelpe på "trykket"

Vet ikke om du forstå hva jeg mener, men LYKKE TL SÅ MASSE!

Husk at du ER sterk, men for å klare å være det, må man være svak innimellom også...