Selvskading, venner, alt..

[undrerinnen]

For de som lurer gjorde jeg det slutt med kjæresten min. Har tatt sikte på useriøse forhold der jeg ikke har mulighet til å såre noen..

Ellers, føler jeg meg lengre nede enn på lenge. Her om dagen tok jeg fram en kniv, for første gang på 5 år, og begynte å skjære på armene mine.. Stoppet før jeg rakk å komme så langt, trengte bare å føle noe, eller å overdøve det jeg allerede følte, jeg vet ikke...

Alt er så tungt nå. Jeg begynner snart på universitetet, skal studere et prestisjetungt fag, bli et "odentlig" menneske som tar de riktige valgene. Inne i meg er alt bare kaos.

Strofen i sangen "Feel" av Robbie Williams passer meg perfekt; "I don't wanna die, but I ain't keen on livin' either" Jeg vil ikke dø, men for øyeblikket vil jeg ikke leve heller..

Er kommet inn i en sirkel jeg helst ikke vil tenke på engang. Det er EKKELT å tenke på det... Men saken er, at jeg det siste året har vært et ludder. Har hatt 15 one-night-stands... 4-5 av dem ble faste "pulevenner".. Om jeg nyter det? Nei.. Så jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det.. Denne siste gangen, på Lørdag, ble alt mye verre, følelsene jeg alltid har hatt ble så forsterket; Følelsen av AVSKY for han, for meg og det vi holder på med. Da vi skulle til å fullføre det kjente jeg at kvalmen stakk i meg, jeg var nær ved å spy. Ville si nei, men ville på en måte straffe meg selv. Og slik går det.. Det er som en karusell jeg ikke kan hoppe av.. Men denne gutten var litt spesiell.. Han stilte spørsmål ved min kjølige oppførsel, spurte hvorfor jeg ikke ville la han holde rundt meg, om hvorfor jeg ikke ville finne på andre ting sammen med han enn det å ha sex. Jeg klarte ikke alle spørsmålene, og dro derfra i 5-6 tiden på morgenen...

Jeg blir så KVALM av meg selv. Spiser hele tiden nå. Vet ikke om det er fordi jeg vil bli så kjukk at ingen skal få lyst på meg mer, og dette omsider kan stoppe, eller om det bare er en eller sprø form for trøstespising..

På toppen av alt dette kommer alle til meg med sine problemer. 2 venninner har kjærlighetssorg. Ei har stoffproblemer. En har selv opplevd seksuelt misbruk i barndommen og fikk et sammenbrudd der jeg prøvde så godt jeg kunne å trøste henne. For tiden gråter absolutt alle på mine skuldre. Og jeg setter pris på det. At de føler at de kan stole på meg. Men selv om dette antagelig høres kjempeegoistisk ut, så blir jeg litt bitter også. Fordi jeg føler at jeg ikke har noen i hele verden å snakke med.

Men det største problemet mitt er egentlig sex. Jeg blir med disse guttene hjem, stenger alle følelser ute, og føler ingenting etterpå. Føler meg bare skitten. Ekkel. Men på en måte også en triumf. Fordi de tross alt ikke betyr noe for meg. Fordi jeg bare "brukte" dem. På mange måter føler jeg meg avhengig av sex, ikke nødvendigvis tilfeldig, men med noen jeg ikke har følelser for. Vet ikke om det er en avansert form for selvskading, eller om det bare har tørna for meg. Det er så ulikt meg. For inntil ett år siden hadde jeg kun hatt 1 sexpartner. Jeg var motstander av tilfeldig sex. Hadde sterke moralske verdier. Nå er jeg kommet til en avgrunn hvor jeg menger meg med dritten på nederste hylle. Og jeg liker ikke den følelsen. Men jeg vet ikke om jeg klarer stoppe.

[vaness]

om jeg er rette personen til å svare deg vet jeg ikke, men at du fortjener at noen hører på deg og forteller deg at de har lest det du har skrevet det synes jeg. selv er jeg inne i en god periode av livet mitt.. en periode der ting ser ut til å gå litt bedre enn tidligere..

men jeg har vært på bunnen selv, har vært der hvor jeg ikke ville dø, men heller ikke hadde særlig lyst til å leve.. det er kanskje den verste delen.. bedre å vite enn å ikke vite synes jeg.

men uansett det jeg ville si var at noen hører på deg og, noen tar seg tid til å hjelpe deg om du vil ha hjelp, men da må du fortsette slik som nå, åpne deg og fortelle, ikke tie og fortsette på samme veien som du går på nå.. du kommer deg ikke videre, står bare og tramper i samme hull..

jeg har kjempet og strevd og jeg tror du kan gjøre det samme.. for meg bløe utveien å møte en som brydde seg og som merket at kroppen min sa nei selv om munnen min var stille.. jeg også ble kvalm, men klarte for første gang i mitt liv å åpne meg for noen.. og gjett hva? han lyttet faktisk, og han støttet meg..

men det jeg skal fram til er at du ser hva som skjer, du trenger bare hjelp til å finne ut av ting.. snakk med noen.. la noen hjelpe deg.. ikke fortsett å plage deg selv..

lykke til

[darma]

Har ikke så mange råd jeg.. men DU ER IKKE ET LUDDER! Uansett om du har sex med 1 eller har sex med 50 stykker i året!! Du kan har så mange, eller så få som DU selv ønsker.

Gjort er gjort, det er ikke noe du kan gjøre med. Men nå har du fått med deg en erfaring til her i livet - som mange gjør. Og det skal du leve med, og kanskje du om 10 år kan fnise over dette med vennindene dine...

Men kan jo si at i venneforhold så går det opp og ned. I perioder så er det den andre parten som krever og krever, men andre ganger skal du også kreve. (Hvis det alltid er du som må gi, så synes jeg at vennene dine utnytter din snillhet!)

Når det gjelder sex, så synes jeg IKKE du skal ha sex hvis du ikke vil. Dette er kanskje du selv kan jobbe med? Å sette grenser for seg selv er en viktig del for ens eget menneskeverd. Men hvis du vil ha sex, så kan du ha det. Men ikke gjør det for å straffe deg selv..

Er det ingen du kan snakke med?

www.dixi.no eller støttesentert for incestutsatte, kan hjelpe. De har samtalegrupper og kan gi veiledning. Vet ikke om du er utsatt for overgrep, men det var slik jeg forsto innlegget.

Beklager hvis jeg misforsto!!!

Lykke til så masse!!Husk at du er et verdifullt menneske!

klem

[firebird1365380441]

om jeg er rette personen til å svare deg vet jeg ikke, men at du fortjener at noen hører på deg og forteller deg at de har lest det du har skrevet det synes jeg. selv er jeg inne i en god periode av livet mitt.. en periode der ting ser ut til å gå litt bedre enn tidligere..

men jeg har vært på bunnen selv, har vært der hvor jeg ikke ville dø, men heller ikke hadde særlig lyst til å leve.. det er kanskje den verste delen.. bedre å vite enn å ikke vite synes jeg.

men uansett det jeg ville si var at noen hører på deg og, noen tar seg tid til å hjelpe deg om du vil ha hjelp, men da må du fortsette slik som nå, åpne deg og fortelle, ikke tie og fortsette på samme veien som du går på nå.. du kommer deg ikke videre, står bare og tramper i samme hull..

jeg har kjempet og strevd og jeg tror du kan gjøre det samme.. for meg bløe utveien å møte en som brydde seg og som merket at kroppen min sa nei selv om munnen min var stille.. jeg også ble kvalm, men klarte for første gang i mitt liv å åpne meg for noen.. og gjett hva? han lyttet faktisk, og han støttet meg..

men det jeg skal fram til er at du ser hva som skjer, du trenger bare hjelp til å finne ut av ting.. snakk med noen.. la noen hjelpe deg.. ikke fortsett å plage deg selv..

lykke til

For meg virker det som at du har kommet inn i et spor som er vanskelig å komme ut av akkurat nå.Det virker som om du vil straffe deg selv for noe du kun skriver mellom linjene om.For meg virker det som en form for selvskading når du bruker sex som et "middel" til å påføre deg selv vonde følelser, psykisk smerte, fortvilelse, sinne...

Når jeg leser innlegget ditt , får jeg en følelse av at du er sint.Og at du har opplevd et eller annet en gang som gjør at du bruker sex som et slags maktmiddel.Kanskje jeg tar feil....?

Men det virker som at du ikke klarer å bli kvitt disse følelsene og tankene som du har inni deg, alene.Kan du oppsøke f.eks fastlegen din og prøve å snakke med h*n om dette du har skrevet om her?Hvis du ikke greier å snakke, kan du skrive det ned, eller skrive ut innlegget ditt her og ta det med?

Jeg tror det er viktig at du får snakket med noen om dette, noen som kan hjelpe deg til å få mer hjelp - hvis du vil det selv.

Som nevnt i de andre svarene du har fått her, kan du kontakte Dixi senteret eller Støttesenteret mot incest/SMI.Å skade seg selv, uansett hvilken måte du gjør det på, løser ingenting - jeg har erfaring med det...

Jeg ønsker deg alt godt og håper du finner styrke i deg selv til å få hjelp.Det finnes hjelp og få! Men det krever at man tar i bruk sine siste ressurser og tar i mot den hjelpen man blir tilbudt.

Take Care!

Med vennlig hilsen