Hva mener du?

[A.S.G]

Hei. Jeg er ei jente på 23 år som har vært sammen med en gutt,23 i 1 1/5 år. Jeg bor ikke i den landsdelen jeg har familie og venner pga. jobbsituasjon. Traff han her jeg jobber og jeg følte det var en spesiell klikk mellom oss helt fra starten av. Vi hadde mye like meninger og samme hobby vi brant veldig for. Trivdes sammen. Etterhvert som jeg ble boende der ville jeg jo også utvide den sosiale omgangskretsen. Det var da det ble trøbbel. Han ville ikke være med de som inviterte meg ut, han likte ikke de. Kjemien stemte ikke mellom dem påstod han uten i det hele tatt ha prøvd. Jeg ville dra alene da fordi jeg hadde behov for å komme meg ut og treffe andre og ha det kjekt. Hver gang like før jeg skulle dra ble det en krangel og jeg ble frustrert. Sinne og tårer ødela kvelden. Et år har gått og jeg har enda ikke kommet meg ut alene. Det er alltid noe. Det er greit så lenge vi er sammen med hans kompiser og er i "trygt farvann". Jeg vil jo ha mine venniner og min omgangskrets. Blir sliten av stadig omgås han og hans venner.

Det har vært veldig mye i løpet av et år. Kunne skrevet veldig mye, men skal prøve å forkorte det ned. Han har problemer med å takle at jeg har vært sammen med andre gutter, at jeg nå skal ta videre utdanning og omgås gutter på skolen er noe han ser på som en stor trussel. Han trenger en stadig bekreftelse på at jeg elsker han, vil være med han, at jeg tenker på han og at han tenner meg.Når vi f.eks er å trener eller i butikken for å handle, kan jeg se at han følger veldig med på om jeg ser på en mann/gutt for lenge. Jeg har fra tidlig i forholdet skjønt litt hvilken vei dette bar og fikk problemer med å åpne meg. Det gikk opp og ned hele tiden. Tilgav og tilgav. Det går over, det forandrer seg og lovord på lovord fra han. Alltid noe som gav et lite håp.

Dette er kun et lite utvalg av eksempler.

Jeg vet han har hatt trøbbel innad i familien under oppveksten,særlig med alkoholmisbruk. Det er det som blir brukt som unnskylding for hvordan han behandler og oppfører seg ovenfor meg. Jeg har hver gang konfrontert han med oppførselen sin og vi har prata om det. Jegh ar sagt han må ta kontakt med psykolog for å ta tak i de problemene han sliter med. Det har han lovet å gjøre uten at noe har skjedd. Han er sykelig sjalu i mine øyne. Det har ødelagt så mye. Jeg føler at jeg ikke klarer mer nå. Vil vel at det skal avsluttes og komme meg videre i livet. Er det å ta den lette løsningen? burde jeg egentlig være der for han og hjelpe han? Hva bør han gjøre?

[ariadne]

Han har såpass store problemer at det er usannsynlig at han vil forandre seg nevneverdig. Om han skulle klare det, så betinger det hardt arbeid og god motivasjon fra hans side.

Vær så snill, ta ansvar for deg selv, kom deg unna mens du kan! Det er ikke en lettvindt løsning! Om nødvendig bør du undersøke om du kan få overført studieplassen din, for eksempel nærmere din egen familie.

[Gjest tjohooo]

Sukk.

Hvis han nå holder ord og tar tak i alt og blir "drømmemannen", vil du fremdeles ha han da tror du, eller vil du stadig være på vakt og redd for at det skal gli tilbake, eller vil alt kanskje føles tungt og negativt?

Her må du begynne å sette tydelige grenser. Enten så søker han hjelp NÅ, eller så er forholdet over. Ikke noe mer om og men og vent litt og når det passer for HAN. Mener du alvor, så kommer han til å merke det. Og VIL han virkelig gjøre noe med problemene, så kommer han til å gjøre det da. Vil han det ikke, så er det vel ganske klart hva du bør gjøre.