03:45: Tankene kommer og går.

[nellika]

03:45: Tankene kommer og går. Tenkte jeg burde skrive dem ned før det blir opphold igjen. Mest for min egen skyld, men dersom det er av andres interesse, er det fint. Jeg forventer ikke å få noen svar.

Jeg har etterhvert begynt å innse at det eneste jeg vet med tilstrekkelig sikkerhet er nettopp at dét også er det eneste: at jeg ikke vet noe annet. Jeg forstår ikke verden. Uansett hvordan jeg forsøker å anskueliggjøre den, kommer jeg til slutningen at jeg er fundamentalt forskjellig fra alle andre.

Jeg gjenkjenner også at mitt eget liv har likheter med andre menneskers. Men jeg er ikke engang fjernt i det fjerneste lik dem. Hva andre mennesker har til felles med meg, utgjør hoveddelen av mitt liv, og kun skallet av deres. Mitt liv er tomt og utarmet. Jeg er uønsket i verdenen hvor andre mennesker lever. Dømt til en ensom eksistens i de grå ødemarkene.

Andre mennesker har venner. Andre mennesker har kjærester. Andre mennesker snakker med familiene sine. Andre mennesker er utadvendte, blide, hyggelige og selvsikre. Jeg verken har, gjør eller er noen av delene. Jeg forguder andre menneskers liv. Beundrer og misunner dem. Og hater dem, fordi de ikke har de samme verdiene og det samme menneskesynet som jeg har. Jeg syntes det er motbydelig. Hvorfor må jeg tenke slik?

Vil jeg noengang kunne leve et "normalt liv"? Jeg vet ikke om det er dét jeg egentlig vil. Jeg VET IKKE hvaslags liv jeg egentlig ønsker. For øyeblikket vil jeg være alene. Men for alltid? Vil dét være et givende og innholdsfylt liv? Helst vil jeg ha omverdenen på trygg avstand, og heller avlegge den jevnlige besøk når anledningen byr seg. Jeg vil egentlig ikke ha noen nære venner. Altfor forpliktende og intimt. Jeg vil ikke at noen skal kjenne meg inngående. Noen få, litt overfladiske bekjentskaper kunne vært fint. Men jeg tør ikke.

Beste ønsker,

[Gjest Lotus-Or.]

Får du behandling (medisiner/samtaler) for depresjon? Har sikkert spurt om det før, men husker ikke i farten.

Hva driver du med, siden du synes livet er så tomt? Jobber du? Går du på skole? Ikke for det, sånne ting kan jo også virke meningsløst.

Det er sikkert en liten ting du vet du pleide å sette pris på tidligere. Prøv å gjøre det samme nå. Etter hvert vil du nok sette litt pris på det igjen.

Nære venner er kjempeskummelt. Har selv vært redd for det i mange år. For å ha nære venner må en jo gi slipp på masken, våge å vise hvem du egentlig er (eller, som i mitt tilfelle, at du ikke aner hvem du er). Men når du har tatt sjansen, og fått en god venn eller to, vil du oppleve at det gir en enorm støtte. Og at du også kan være til støtte for dine venner når de trenger det. Da føles ikke livet så meningsløst lenger.

Kanskje du kan bruke dette forumet som et slags "øvingslokale". Det er jo tryggere her hvor du er anonym, synes du ikke.

Lykke til.

[nellika]

Får du behandling (medisiner/samtaler) for depresjon? Har sikkert spurt om det før, men husker ikke i farten.

Hva driver du med, siden du synes livet er så tomt? Jobber du? Går du på skole? Ikke for det, sånne ting kan jo også virke meningsløst.

Det er sikkert en liten ting du vet du pleide å sette pris på tidligere. Prøv å gjøre det samme nå. Etter hvert vil du nok sette litt pris på det igjen.

Nære venner er kjempeskummelt. Har selv vært redd for det i mange år. For å ha nære venner må en jo gi slipp på masken, våge å vise hvem du egentlig er (eller, som i mitt tilfelle, at du ikke aner hvem du er). Men når du har tatt sjansen, og fått en god venn eller to, vil du oppleve at det gir en enorm støtte. Og at du også kan være til støtte for dine venner når de trenger det. Da føles ikke livet så meningsløst lenger.

Kanskje du kan bruke dette forumet som et slags "øvingslokale". Det er jo tryggere her hvor du er anonym, synes du ikke.

Lykke til.

Hei Lotus-Or.,

Takk for svaret.

Jeg får ingen behandling for depresjon. Dvs. jeg prøver å behandle meg selv med det som jeg har tilgjengelig: håp, tanker, en tapetkniv og en pakke eldgamle sovepiller, men jeg føler meg stadig mer fortapt.

Jeg gikk siste året på vgs før sommerferien. Dvs. det var ihvertfall meningen at jeg skulle gjøre det. Jeg var sjelden på skolen. Kanskje et par dager ukentlig, og ofte bare noen få timer for hver gang. Jeg tror at jeg kunne gjort det godt på skolen, men jeg orket ikke engang å gjøre en liten innsats. Jeg gjorde det godt på skolen inntill vk1, men så fant jeg ut at det var forgjeves å anstrenge meg. Det var likegyldig for meg om jeg strøk eller graduerte med et godt vitnemål. Så da la jeg studiene fra meg og henga meg til min egen tankeverden. Jeg har funnet ut at jeg trives best med det.

Hva skal jeg med et godt vitnemål når jeg mangler visse, fundamentale egenskaper som gjør meg menneskelig? Det hjelper ingenting hva hva jeg oppnår i noen sammenheng. Jeg er mislykket og vil alltid forbli det. Andre mennesker kan gjennomskue det bare ved å se på meg. Mine tanker og følelser har ingen verdi. Jeg har ingen menneskelig verdi.

Det er mange ting som jeg satte pris på tidligere. Jeg likte å lese, tegne og høre på musikk. Bortsett fra det siste gjør jeg ikke noe av dette lenger. Det kjeder og frustrerer meg. Jeg orker det ikke. Selv musikken kan bli trettende i lengden. Jeg har hørt de gamle barokktonene så mange ganger og tenkt de samme fantasiene til musikken om igjen i det endeløse.

Jeg har ikke hatt noen nære venner siden barneskolen. Jeg har hatt noen bekjentskaper og flyktige vennskap, men så snart de er vært iferd med å bli mer solide, har jeg ikke ønsket det og trukket meg tilbake. Jeg kan heller ikke forstå at noen vil være ilag meg elendige meg. Det er ikke mulig å føre en samtale med meg, og jeg verken smiler eller ler. Det er igrunn best slik, ingen bør belastes med meg. Dessuten har jeg etterhvert begynt å foretrekke ensomhet.

Beste ønsker,