Hva er galt med meg?

[Gjest Sliten M]

Jeg er ei jente på rundt 30 år. Jeg har bodd ett år i utlandet sammen med kjæresten frem til i fjor. Nå har han flyttet hit. Jeg jobber i en jobb der det har vært mye problemer i det siste og veldig mye jobbing. På toppen av dette har kjæresten flyttet hit og må lære seg norsk for å få seg en jobb. Å få kjæresten hit og at det er sommer burde vært positivt, men jeg sliter veldig. Jeg har klump i magen når jeg står opp om morgenen og er alltid trøtt. Jeg er konstant lei meg, er alltid sur hjemme mot kjæresten og greier ikke gi han den støtten jeg vet han trenger i nytt land uten jobb og venner. Jeg vet at jeg er sur, men greier ikke gjøre noe med det. Sexlivet vårt er nesten fraværende pga alt dette. Hele min verden er som en grå masse akkurat nå, greier liksom ikke å glede meg over noen ting. Alt er bare dritt. Greier ikke å se positivt på noen ting. De eneste jeg gangene jeg greier å glemme hverdagen litt og slappe av er når jeg ser på TV.... ??? Hva er galt med meg? Hvor er min livslyst? Hva kan jeg gjøre for å få tilbake livslysten? Det skal vel ikke være sånn som dette å være snart 30 år og endelig blitt samboer igjen?? Hilsen en som snart ikke orker mer

[Gjest alive&kicking]

Det er vel ikke bare bare at en person kommer inn i livet ditt på "din" hjemmebane og "snur opp ned" på dine vaner, behov og ting du har på din måte. Det er nok en tilvenningsfase. Det er jo slik når man begynner å bo sammen også?? I hvert fall har jeg hatt det sånn når man begynner å bo sammen med noen. At din samboer ikke kan språket og ikke har så mange bekjente gjør det jo ikke akkurat bedre. Kanskje dere kan dra på noe som han ikke er så nødvendig av å bruke språket? Bowling, kino eller lignende? Så dere får det litt gøy sammen og koble av litt? Har du venner som kan stitlle litt opp i en vanskelig periode? Snakker han et språk som ingen kan? Kanskje dere kan kjøpe barnebøker med bilder av ting i? Snakket med en italiener en gang og han lærte seg språket på den måten.

Lykke til - det går seg nok til etter hvert. Bare vær tolmodig. Kanskje du burde unne deg en kveld ut alene?