Dette KAN bli ett problem

[Gjest Dårlig samboer?]

Legger denne ut her også:

Broren til min samboer har det siste året slitt endel med psykiske problemer. Det toppet seg for en måneds tid siden da han prøvde å ta sitt eget liv og ble liggende flere uker i koma. Han er gift og har to barn.

Nå er han på rehabiliteringssenter og min samboer har besøkt ham ofte i denne tiden. I perioder hver dag, og da flere timer om gangen.

Nå har han og foreldrene blitt enige om å gå på besøk annen hver dag mens kona og barna har en velfortjent ferie.

Likevel kjenner jeg dette sliter på meg, som blir mye alene med våre to barn her hjemme. Men er usikker på om jeg "yter" for lite i og med at situasjonen er som den er.

Prosessen med å komme tilbake til "normalen" for broren kan ta tid. Sikkert flere år. Kanskje vil han aldri kunne leve normalt igjen og blir bundet til ett liv på en institusjon....

Over tid syns jeg faktsik at ett besøk ca 2 dager i uken bør være nok for min samboer. Han har tross alt full jobb ++ og ett familie liv som går sin gang.

Hva syns dere, stiller jeg med ett urealistisk ønske? Bør jeg være med "raus" og hvor lenge skal det å besøke broren få være det mest avgjørende i hverdagen vår?

[Gjest urquell]

Hvor lenge er det siden broren til samboeren din ble innlagt?

Er det veldig nylig, blir raadene annderledes, enn om dette har paagaatt i maanedsvis.

Det du maa huske paa er at dette er en krise situasjon, og det maa man faa rom og tid tilog takle paa en maate som man kan leve med i ettertid. Det er viktig at du legger dien egne behov tilsiden, og lar samboeren din takle det paa sin egen maate. Faa igang en god kommunikasjon om temaet uten at du krever tid og oppmerksomhet. Det er en kraftig paakjenning og vaere paaroerende og da er det viktig at dere kan stoette dere til hverandre, og ikke legge til byrdene.

Et viktig poeng er jo ogsaa at den psykisk syke ikke blir avhengig av de utenfro, og laerer og ta vare paa seg selv, i den grad de klarer. Ellers er de inne i en ond sirkel.

Foerst og fremest er det viktig med god kommunikasjon der ingen av partene foerl seg angrepet, for og finne frem til loesninger som funker for alle medlemmene i familien.

Lykke til

[cathlin]

Jeg vet ikke, men syns ikke du er en dårlig samboer bare for at du ser realiteten og det praktiske for flere parter rundt situasjonen. Dine behov er også viktige, selv om broren er syk. jeg har hørt at når det gjelder "kriser" er det et poeng å komme seg tilbake til hverdagen igjen så snart som mulig etter de nødvendige reaksjonene. Kanskje du kan ta en prat med samboern din om hvordan dere skal gjøre det videre? Bare litt synsing fra min side.

mvh

[Gjest Wita]

Jeg synes du skal godta det for en periode,men over lengre tid kan det jo også gå utover deres forhold,og det er ingen tjent med.

Synes du skal se det litt an jeg. Ikke mas på samboeren din om dette nå. Han har det sikkert tøft nok.

Så vent å se det an er mitt råd,og heller ta det opp senere hvis det blir nødvendig.Det er jo ikke sikkert at det blir det heller,så ikke ta sorgene på forskudd.

[D-Mon]

Ut fra min side, som har vært innlagt på psykiatrisk sykehus selv, så kan det være veldig godt å få ofte besøk av venner, kjente og familie. Det føles støttende og man føler ikke at noen har endret syn på deg pga innleggelsen (noe som var en stor bekymring for meg).

På en annen side så følte jeg også at det var slitsomt med mye besøk, særlig når jeg hadde mange ting å tenke på og egentlig trengte ro og hvile..

Skjønner situasjonen din, med at du føler det går ut over samlivet og at du må passe på barn, hus osv.

Er enig med de andre her at du nesten bør se an situasjonen og se om den endrer seg. Hvis ikke må du nok på en varsom måte snakke med samboeren din om hvordan du føler situasjonen. Spørre om ikke han kan besøke to ganger i uka og bidra litt mer i samlivet. Og så høre hans side i saken.

(Sorry for langt innlegg)